øyeblikket som endret alt
– Jeg har aldri klandret mor for det som skjedde
I det ene øyeblikket koste Ingunn og datteren Tine seg. I det neste befant de seg i et mareritt.
August 1993, Østre Toten: Familien på småbruket på Østre Toten har vært på tur med hestene Sibella og Silje. Det beste den lille jenta deres vet, er å stelle med dyrene.
Hun er ennå enebarn, men skal med årene få to søstre. Foreldrene er stolte av den oppvakte og empatiske datteren. «Tine Linèa er veldig veslevoksen», pleier mor Ingunn å si om sin førstefødte.
Det er snart september. Det er kommet et kjølig drag i luften på Lensbygda. Ingunn er småfrossen etter den koselige dagen ute og fysen på en kopp te.
Nykokt vann helles i en kopp og skyves påpasselig langt inn på kjøkkenbordet før hun snur ryggen til Tine Linèa for å lage kveldsmat.
Smårollingen må ha vært tørst, for hun strekker seg opp på tå og klarer med tre fingre å få tak i tekoppen. Hun drar den mot seg.
Da hun kjenner hvor glovarm den er, reagerer hun med en brå bevegelse – slik at koppen velter. Det kokende vannet renner over den tynne barnehuden, på halsen, brystet og den høyre armen, og brenner dypt. Det skal vise seg å gi en tredjegradsforbrenning.
I noen få sekunder har Ingunn vendt blikket bort fra datteren. Lenge nok til å sette varige spor.
Aldri klandret mor
Hjemme hos Tine Linèa, 2023.
I dag er Tine Linèa mamma til fire barn. Hun og barnefaren, samboeren Jonas, bor like utenfor Gjøvik sentrum, i Hunndalen.
Den alvorligste forbrenningsskaden fordi den strekker seg ned i det følsomme underhudsvevet og ødelegger nerver, blodårer og andre elementer i huden. Omfattende tredjegradsforbrenning kan være dødelig fordi infeksjonsfaren er ekstremt høy.
Kilde: NHI.no
– Jeg har aldri klandret mor for det som skjedde, sier 31-åringen, mild i stemmen.
Det er umiddelbart noe merkbart harmonisk ved
henne. En ro hun bevarer selv om tvillingjentene på fire
måneder spreller i armene hennes.
Sønnene, Julian på tre og et halvt og toåringen Leon, er i barnehagen.
Tine, som hun kalles til daglig, husker ikke noe fra den skjebnesvangre ulykken som barn. Men hun har mye på hjertet om årene etterpå.
For moren hennes, Ingunn Holte (54), er det som skjedde, som etset inn i minnet.
– Det er skremmende hvor brått noe så dramatisk kan skje, sier hun.
– I det ene øyeblikket koste vi oss, i det neste befant vi oss i et mareritt. Jeg kvakk til da Tine skrek hjerteskjærende av smerte. Intuitivt prøvde jeg sjokkert å avkjøle den lille kroppen med vann og ringte samtidig til fastlegen.
Faren til Tine kjørte dem til legen som sporenstreks sendte dem videre til sykehuset på Gjøvik.
– Der satt jeg med lille jenta mi på fanget, med et vått håndkle over forbrenningen.
Begge gråt.
Svært alvorlig
Brannskaden var så alvorlig at Tine senere ble fløyet til Haukeland universitetssjukehus i Bergen, som har en avdeling for brannskade og plastikkirurgi.
– Der ble den lille kroppen vasket med grønnsåpe. Vi fikk ikke være med inn i rommet, men fulgte med gjennom en glassrute. Jeg glemmer aldri hvor sårt Tine gråt, stakkars, minnes moren.
– Jeg var redd hun skulle dø.
Toårsdagen ble totalt annerledes enn hva foreldrene hadde planlagt. I stedet for sorgfritt å blåse ut to lys på en kake og pakke opp gaver ble bursdagsbarnet lagt i narkose for å få sin første hudtransplantasjon.
– Da Tine sovnet, føltes det som jeg aldri skulle få se henne igjen.
Slik beskriver moren følelsene hun kjente på den dagen.
Den lille jenta skulle vise seg å være en tøffing – også senere i livet. Etter tre uker og to operasjoner fikk hun reise hjem til Toten.
Krevende
Ulykken og behandlingene etterpå er solid dokumentert. Foruten en bunke med sykehuspapirer skrev Ingunn ned alt som skjedde, fra ulykkesdagen til datteren nådde ungdomsårene.
Tine har også et album med bilder fra sykehuset og tiden etterpå.
– Familien har alltid vært åpen og pratet om ulykken. Et valg jeg setter pris på at foreldrene mine tok. Spesielt med mor kan jeg prate om alt mulig. Hun har vært vitne til mye frustrasjon fra min side og ofte sett at jeg har vært lei meg, mest på grunn av arrene.
I ett år etter ulykken måtte Tine ha på seg kompresjonsdrakter. Trange plagg som skulle holde den nye huden på plass.
– Jeg sydde ekstra innlegg i dem for å stramme opp rundt halsen, forteller Ingunn.
– Da ulykken skjedde, hadde Tine på seg en høyhalset genser. Det kokende vannet brant seg derfor litt ekstra fast oppunder haken. Jeg har hatt fryktelig vondt av ungen min.
Tine selv levde ganske bra med skadene – inntil hun ble tenåring.
– Jeg har vært heldig å ha gode mennesker rundt meg og ble heldigvis aldri ertet som barn. Det som endret seg i tenårene, var at jeg selv ble plagsomt bevisst utseendet, at jeg så «annerledes» ut. Det ble så ille at jeg tenkte på meg selv som den stygge andungen.
«Hvordan vil noen orke å bli kjæreste med en som meg?» var en sår tanke som gikk igjen.
Hun kledde seg omhyggelig, slik at arrene ble skjult.
– Sånn sett var ikke sommeren min yndlingstid, bemerker hun.
Les også: (+) I 10 år nektet svigermor Else Marie å gifte seg med kjæresten Knut, men kjærligheten seiret til slutt
Fikk kommentarer
I ungdomstiden opplevde Tine at enkelte slengte ut tankeløse kommentarer om arrene hennes.
– Jeg husker en gang en venninne og jeg var ute på byen i Oslo. En kjekkas stirret på arrene på halsen min og sa syrlig: «Jammen er det bra du er pen i ansiktet.»
Samboeren hennes, derimot, synes hun er vakker som hun er.
– Jeg spurte en gang Jonas om hva han tenkte om arrene, for han hadde aldri nevnt dem. Han svarte forundret: «Det er da ikke de som teller.»
Helt siden vi dultet borti hverandre på et helsestudio som 24-åringer, har den gode gutten gitt meg trygghet. Vi har det veldig fint sammen.
Foruten at arrene har sjenert forfengeligheten, er de også ubehagelige.
– Den ødelagte huden er mye strammere enn normalt og lar seg ikke strekke. Derfor er det for eksempel litt vanskelig å vri hodet mot høyre, forklarer hun.
For at huden skal bli mer elastisk, har Tine i flere omganger vært gjennom laserbehandlinger. Noe hun må fortsette med.
– Den mest krevende prosessen har likevel vært å akseptere arrene – og meg selv med dem.
Å elske seg selv
I 2016 deltok Tine på Burn Camp, en årlig leir arrangert av Norsk Forening for brannskadede. Det ble et viktig vendepunkt for henne.
– Å møte andre som kjenner på utfordringer på grunn av brannskader, ble en styrke. Det hjalp å høre deltagerne fortelle om sine ulykker, og hvordan de lever med skadene. Jeg følte meg ikke lenger alene med problemet. Det satte fart på en prosess som allerede hadde startet inni meg.
Hun innså for fullt at måten man tenker på, har en enorm innvirkning på selvfølelsen.
– For å få det bedre, måtte jeg lære å se meg selv i speilet med nye, kjærlige øyne. Noe som krevde at jeg sluttet å dekke meg til. Over tid lærte jeg å være meg selv 100 prosent. Nå tenker jeg at selv om deler av huden er preget av arr, er jeg jo fin, smiler hun.
Slik klarte Tine å bygge opp selvfølelsen med kjærlighet.
– Ved å endre tankemønstret er jeg blitt glad i meg selv – slik jeg er!
Hjemme hos Tine står det aldri en kaffe- eller tekopp på bordet med barn til stede.
– Jeg er livredd for at andre skal skade seg og rydder også unna potensielle farer på besøk hos andre, innrømmer hun.
Les også: Bakterien finnes overalt rundt oss. Anne Kristine hadde maks uflaks
Hjertevarme
Den kreative småbarnsmoren bidrar også med et sterkt engasjement på sosiale medier.
– I dagens samfunnet synes jeg det er et altfor stor fokus på utseendet. Altfor ofte fremmes et plettfritt utseende som et ideal. Som en motreaksjon har jeg fortalt min historie på Instagram og Snapchat.
– Tilbakemeldingene som hagler inn, rører meg til tårer. Unge så vel som eldre skriver at jeg sprer lys og gir dem en etterlengtet støtte ved å dele, forteller hun, glad for responsen.
Vi får lese noen av de hjertevarme meldingene. De vitner om at vi trenger forbilder som Tine.
– Vi har alle hvert vårt å slite med, konstaterer hun fornuftig.
– La oss være ærlige med hverandre om det, slik at ingen trenger å stå alene med tunge tanker.
Hun ønsker å være et godt forbilde for barna sine.
– Jeg ble mamma som 27-åring og tenkte allerede da: «Om ikke jeg lærer å elske meg selv, hvordan kan jeg forvente at barna mine skal elske seg selv?»
Det ga nok et ekstra dytt at vår eldste sønn ble født med Downs syndrom. Det betyr at også han skiller seg ut. Jeg ønsker å vise Julian og våre andre tre barn at vi alle er verd å elske.
Sydrømmen
Mor Ingunn er stolt av jenta si.
– Tine viser oss at det er helt i orden å være «annerledes». Noe vi alle bør ta til oss. Etter at hun sto frem på sosiale medier, er det gledelig mange som takker henne for åpenheten.
– Men det tok mange år for meg å komme dit jeg er i dag, understreker Tine jordnært.
– Ved å lese min historie håper jeg andre raskere vil
akseptere seg selv.
Den synlige forandringen ved Tine er at hun i dag gjerne bruker klær som er utringet.
– Det er slutt på å gjemme seg, sier hun og ler klingende godt.
– Helt fra jeg var liten har jeg hatt en drøm om å sy klær. Jeg har også en utdannelse som klesdesigner. Den opprinnelige planen var å lage plagg som skjulte arrene. Nå syr jeg i en totalt annen retning, for eksempel lekre, luftige kjoler som er dypt utringet.
Tine mener at mote er med på å definere hvem du er.
– På sikt er drømmen å sy klær til voksne på bestilling, røper hun optimistisk.
– Så langt har jeg sydd to kjoler under klesmerket 0,62. Akkurat nå er hovedfokuset rettet mot å sy ferdig dåpskjolene til Talia og Alea. Jeg sydde også Julians, og den ble brukt av begge guttene våre. Jentenes får en ny vri, en skjørtelengde som enkelt kan tas av, slik at kjolene kan brukes senere. Jeg gleder meg til å se tvillingene i dem.
Milk and Cookies kaller den energiske firebarnsmammaen klesmerket sitt til barn.
– Jeg har så uendelig mye å være takknemlig for, avslutter hun rørt.
– Livet mitt er fylt av kjærlighet.
