en annerledes hverdag
Sebastian og moren var nesten hjemme da sykehuset ringte og ba dem komme tilbake. Umiddelbart
Da Sebastian (i dag 15 år) klaget over smerter i foten, var det mer alvorlig enn hans mor hadde fryktet. 13. desember 2018 var alvorets time kommet. Jeg tenkte «dette er ikke riktig», sier Cathrine om den verste dagen i hele forløpet.
Våren 2018 var 11 år gamle Sebastian Bøgh en ivrig håndballspiller i Brønderslev i Danmark. Vennene hans kalte ham for bulldoseren, fordi de andre spillerne flyttet seg når Sebastian kom løpende mot målet.
Plutselig en dag fikk han vondt i foten, og da det ikke gikk over av seg selv etter et par dager, måtte han stå over ukens kamp.
– Moren min sa at jeg ikke kunne spille, så jeg måtte i stedet være med og selge pølser, forteller han.
Sebastian oppsøkte lege og fikk beskjed om å holde foten i ro i to uker.
På det tidspunktet begynte foten å bli litt bedre, men da Sebastian igjen begynte å bruke foten, ble smertene forverret.
– Noen ganger gråt jeg meg i søvn om kvelden, fordi det gjorde så vondt, minnes i dag 15-årige Sebastian.
Kunne ikke gå
Sebastians mor, Cathrine Bøgh, jobber i helsevesenet, og ba om å få tatt et røntgenbilde av sønnens fot. Da de kom inn til røntgen, kunne ikke Sebastian gå på foten lenger.
– Jeg kunne ikke gjøre annet enn å spille dataspill, erindrer han.
Legene så på røntgenbildene for å se om de kunne finne et brudd eller en forstuing. Det kunne de ikke, men det skulle vise seg at det var fordi de lette etter feil ting.
– Jeg stolte ikke på legene da de sa det ikke var noe. Sebastian krabbet rund hjemme og gråt ofte, husker Cathrine.
Hun ba om henvisning til en ortopedisk kirurg, og endelig begynte legene å løfte på øyebrynene. Sebastian hadde nemlig en stor kul på ankelen da han kom til MR-undersøkelse en uke senere.
– Jeg måtte ligge i en diger trommel som var veldig varm inni, og det var ingen plass til å bevege seg, sier Sebastian om undersøkelsen.
Sykehuset ringte kjapt
Da Sebastian og moren kjørte halvtimen det tar hjem fra sykehuset, nådde de ikke engang hjem før legen ringte og sa at Sebastian måtte komme tilbake til en ny undersøkelse.
– Jeg var ikke redd ennå, fordi jeg tenkte at de sikkert bare skulle ta noen bilder. Det streifet meg ikke at det kunne være alvorlig.
Men det var det. Få dager senere kunne legene nemlig fortelle Sebastian og foreldrene at unggutten hadde kreft i foten. De anbefalte at han fikk foten amputert så fort som mulig.
– På et tidspunkt spurte Sebastians storebror meg om Sebastian kunne dø av dette. Jeg ville ikke lyve for ham, men heller ikke skremme ham, så jeg fortalte at kreft er en alvorlig sykdom som man kan dø av, men at det ikke gjelder Sebastian slik situasjonen er nå, minnes Cathrine.
Les også: (+) Eksperten svarer: Jeg har alltid ønsket meg tre barn, men mannen synes to holder. Kan jeg presse på for å få ett til?
Stor innvirkning på hverdagen
På dette tidspunktet var smertene ikke så ille som i starten, men den syke foten hadde begynt å få stor innvirkning på Sebastians hverdag.
Han kunne ikke være med i speideren, judo eller håndball lenger, og han ble mer og mer isolert med dataspill. Han trengte hjelp til stort sett alt og måtte forberede seg på å miste foten.
– Jeg kunne rett og slett ikke forstå det. Jeg tenkte bare på hvor glad jeg er i håndball, sier han.
Sebastian var imidlertid raskt enig i at det var dette som måtte til – sammen med cellegiftbehandling. På den måten kunne han bli frisk.
Derfor arrangerte familien en avskjedsfest til foten, der alle klassekameratene kom og spiste pizza i et rom fylt av ballonger og Harry Potter-lys.
Den dagen fikk Sebastian tatt avskjed med foten sin.
– Det var faktisk fint, fordi det tok vekk litt av det triste og fæle ved situasjonen, forteller Cathrine, som også hjalp sin sønn med å lage en avstøpning av foten, slik at han skulle få et varig minne om den.
13. desember 2018 var alvorets time kommet.
– Det var faktisk den verste dagen i hele forløpet, det var fælt da han ble trillet inn på operasjonsstuen for å få anestesi. Jeg tenkte «dette er ikke riktig». Jeg holdt på å gå tilbake inn på operasjonsstuen og si «stopp, jeg tar med gutten min hjem igjen», sier Cathrine.
Slipper smerter
I dag er Sebastian en glad og frisk gutt med to føtter. Den ene er riktignok laget av tre, metall og andre kunstige materialer, men han har i det minste ikke smerter lenger.
Han kan gå selv uten å trenge for mye hjelp. Sebastian har fått en spesiell sykkel med tre hjul og hjelpemotor som han bruker flittig.
– Og så er han blitt tenåring, sier Cathrine og smiler mot sønnen.
– Han er delvis funksjonshemmet og har opplevd mye både med tanke på sykehus og treningsopplegg.
Sebastian har også blitt kjent med mange andre barn med kreft, og han har fått gode venner og opplevelser. Han har vært Mallorca, på sommercamp og i helgene har han vært på badeland sammen med andre kreftsyke barn.
Vennene behandler Sebastian bra og forstår hvorfor han ikke er sammen med dem på håndballbanen lenger.
De opplever også at Sebastian kan gjøre narr av sin manglende fot.
– I kristendomstimen ble jeg her om dagen spurt om hva jeg ønsket meg aller mest i livet. Da hvisket jeg «å få foten min tilbake». Da begynte vi å le alle sammen, forteller Sebastian med et smil.
