Barnehagepedagogen

«Jeg banner kanskje i kjerka når jeg slår et slag for følgende i barnas egentid»

Ikke glem at barna også har behov for alenetid, skriver barnehagepedagog Ragnhild Finstad Eikås.

SKJERMTID: Artikkelforfatter Ragnhild Finstad Eikås er pedagogisk leder i barnehage. Hun mener at foreldre må huske på at også barna trenger alenetid.
SKJERMTID: Artikkelforfatter Ragnhild Finstad Eikås er pedagogisk leder i barnehage. Hun mener at foreldre må huske på at også barna trenger alenetid. Foto: Getty Images
Først publisert

For oss voksne kan egentid innebære flere varianter. Som å dra på spa, for eksempel. Varme bad, og pleie av både det ene og det andre. Litt sprudlevann doseres også. Puste ut i rolige omgivelser. Borte fra jobb og jag, kjas og mas. Og barn.

Ovale weekender til en eller annen storby hvor barna settes bort til andre i familien, det være seg tanter og onkler, tanter og tanter, onkler og onkler, og ikke minst besteforeldre.

Vi har gjort det samme selv. Ovale weekender, altså. Og et hotelldøgn en og annen gang.

<b>RAGNHILD FINSTAD EIKÅS: </b>Mor til to tenåringsjenter, utdannet førskolelærer i 1999 og har jobbet som pedagogisk leder i barnehage siden da.
RAGNHILD FINSTAD EIKÅS: Mor til to tenåringsjenter, utdannet førskolelærer i 1999 og har jobbet som pedagogisk leder i barnehage siden da. Foto: Privat

Mange kaller det «barnefri». Jeg liker «frihet fra ansvar» eller «ansvarsfri» bedre.

Så er det de foreldrene som har kortere egentidvarianter som gå- eller løpeturer i skogen. Enten for å høre på fuglesangen eller podkaster om politikk og barneoppdragelse. Eller for eksempel kino-/ teateralternativet. Små lommer i hverdagen.

Det blir annerledes. Man tar ikke frihet fra ansvar på en slik måte som bortreising blir.

Jeg spurte mine foreldre for en tid tilbake om de hadde egentid eller kvalitetstid sammen da min søster og jeg var barn.

De kunne fortelle at det hadde de vel egentlig ikke hatt. Skjønt, det var en uke i året hvor vi barna var hos bestemor. Denne uken ble primært brukt til å jobbe i hagen og å jobbe jobb.

Da vi ble eldre, hendte det at foreldrene våre var borte maks en uke i tillegg. Dette hendte om far var på jobbreise til utlandet, som til eksotiske steder som Island. Da var det rom for at vår mor kunne slenge seg med. Noe hun gjorde en gang i året på det meste. Da tok bestemor eller tante ansvaret i heimen.

Barna lever i sammentid og deletid. Alt de gjør, gjør de sammen med eller i nærheten av andre. De må dele tiden sin med de andre barna, personalet i barnehagen, foreldrene sine og folka på fritidsaktivitetene.

Barna klemmes og koses, de skravler på inn- og utpust og de blir mast på. For mas er det i ett kjør.

Og så blir de sendt bort når det er ovale weekender hist og pist.

For ikke å snakke om alt familien skal ta igjen i helgen av aktiviteter! Kjære vene. Samvittigheten er god, bildene ser bra ut på Instagram og fasaden er opprettholdt.

Barnehagepedagogen svarer (+): Hva er de mest upraktiske klærne i barnehagen?

Etter ettårsdagen sluttet David å si «mamma» og «pappa». Da Nathalie...
Pluss ikon
Etter ettårsdagen sluttet David å si «mamma» og «pappa». Da Nathalie begynte å google, forsto hun det umiddelbart

Aldri alene

Jeg har fundert en del på dette i det siste. Jeg tørner jevnlig "pippip". Hodet blir så fylt av lyd og distraksjoner at det bobler og verker under topplokket.

Jeg har Ragnhild-tid når jeg kjører bil uten radioen på, går på kunstutstillinger, går tur i skogen …

Det trenger ikke å være så langvarig og langt, men litt er bedre enn ingenting.

Hadde jeg vært barnehagebarn, hadde jeg kanskje lagt meg under garderobebenken eller sittet og tegnet og perlet i det uendelige. For ikke å snakke om plastilina! Det er nesten litt meditativt. Og litt sosialt, da. Men man trenger jo ikke å snakke så mye sammen.

Noen ganger trenger kanskje barnet en halvtime helt alene på huska. Da er det viktig å la barnet få være alene.
Noen ganger trenger kanskje barnet en halvtime helt alene på huska. Da er det viktig å la barnet få være alene. Foto: Pixabay

Jeg hadde ganske sikkert klikket i vinkel hadde jeg vært barn.

For det er alltid noen rundt. Rundt tegninga og Legoen, pusling og plastilina, og i hvilestunden. Der er det alltid noen som skal ligge inntil, og det blir så svett og varmt. Og kanskje lydboka eller den klassiske musikken står litt for høyt på.

Og hvis jeg sovner får jeg kanskje ikke lov til å sove mer enn 15 minutter ellers får jeg ikke sove til kvelden. Sier foreldrene mine til barnehagepersonalet.

Har ikke avspasering

Barna har ingen halvtimes lunsjpause slik voksne har hvor de kan slippe alt de har i hendene og være alene hvis de vil det. De har ikke avspaseringstimer eller fleksitid. Og de har sjelden mulighet for hjemmekontor uten foreldre og andre plagsommeligheter rundt seg.

Barn har egentid når de er i søvnen sin, og, når de får velge selv, forhåpentligvis får være i fred på rommet sitt med figurer og duppeditter, i en krok, under teppet i sofaen.

Sitt eget lille sted hvor ingen haler i dem, og krever at de på død og liv må være konstant sosiale. Hvor de får pause og trekke pusten.

Sånn som vi voksne gjør. Det må få oss til å tenke.

Barnehagepedagogen svarer (+): Hva tenker ansatte i barnehagen når barnet mitt er der fra tidlig morgen til sen ettermiddag?

Så på akvariet

Døtrene våre fant sine egne metoder for egentid og opplading da de gikk i barnehagen.

I en periode satte den eldste jenta vår seg foran akvariet hvor fiskene i ulike farger og former svømte fredelig fram og tilbake. Og jenta vår satt helt stille og bare så. Etter en halvtimes tid var hun klar for spill på hjemmebane igjen.

Vår yngste hentet hodetelefonene og iPaden sin, og krøp helt under teppet i sofaen. Der lå hun og pløyde gjennom NRK Supers rikholdige programutvalg.

Hun kunne ligge slik lenge. Men vi visste at hun hentet seg inn på det og vi valgte bevisst å ikke ødelegge stundene for henne (men noen unntak var det selvsagt av og til). Hodetelefoner og iPad under teppet gjorde sitt for henne.

Barna våre kunne også sitte som små zombier foran Fantorangen og barne-TV. Tilsvarende slik de fleste av oss sitter og ser på Netflix og andre strømmekanaler.

For det er digg å synke ned i sofaen og se på et utall av serier og filmer som man nødvendigvis ikke husker så mye av i etterkant. Fordi hjernen kobler ut, tar seg fri.

Jeg banner kanskje i kjerka når jeg slår et slag for følgende i barnas egentid: Jeg sier ikke at man skal eller må bruke iPaden når barna kjeder seg eller umiddelbart når de er slitne og leie, men om det hjelper dem, så la dem ha den for en stund, da.

Vi trykker jo i det ustoppstanselige på mobilene våre, så da kan vi vel «cut some slack» på iPaden. Våre egne barn klarer seg for øvrig særs bra i livet tross iPadbruk og jevnlig mengde Fantorangen. Ei heller har de fått firkantete øyne.

Deilig med mammafri!

Mens jeg har skrevet dette har jeg tenkt på hva jeg vil gjøre neste gang jeg trenger Ragnhild-tid: Se på «Pausefiskene», titte på iPaden under teppet med hodetelefoner på og glemme verden litt. Snike til meg litt kjeks eller lørdagsgodtet som vi ikke rakk å spise opp (særlig). Og HBO, Netflix, og alle de andre kanalene skal selvfølgelig fråtses i.

Eller så kunne jeg snu rundt på tilbudet: Sette opp en liten spaavdeling i avdelingens garderobe med rikelige mengder av eksotisk frukt, en klunk med saft, et par iPads, gratis nesemassasje, sminke og frisørtime.

Så kan Konstanse, lille Salvie og Johannes lene seg tilbake å si: «Aah! Nå var det godt å slappe av! Det trenger jeg! Pappa er med gutta på tur. På hytta. Han skulle ha sånn aftenski. Jeg vet ikke hva det er, men jeg tror han danser på bordet. Og mamma er hos mormor. For jeg trengte SÅ mammafri»!