OPPLEVDE MARERITTET
– Han dør! Han dør! Ikke dø fra meg! Ikke dø fra meg!
Flere år etter hendelsen, er mamma Gøril fortsatt sterkt preget av det som skjedde med sønnen Daniel. Nå har hun en klar oppfordring til alle foreldre.
– Det var en helt ordinær, kaotisk, rutinepreget og hektisk dag. Ikke så veldig ulik alle andre dager, som for det meste besto av å levere guttene våre Aksel Leander og Daniel André i barnehagen, gå på jobb, hente i barnehage og hjem for å lage middag.
– Denne dagen gjorde vi det enkelt med pølse i brød, forteller Gøril Steenmark-Rødder (49) om dagen for 9 år siden som skulle ende på mest dramatiske vis, og sette en varig støkk i foreldrene.
«Han dør, han dør!»
Plutselig viser 2,5 åringen Daniel tegn til at han har problemer med maten. Han puster og peser. Gøril beskriver at ansiktet hans preges av angst og panikk.
Pappa André (54) reagerer lynraskt, helt instinktivt: På ordre fra ham banker Gøril den lille sønnen i ryggen. Ingenting skjer. Heller ikke da pappaen holder den lille kroppen opp ned skjer det noe.
Nå griper panikken for alvor dem begge. Mens mammaen har operatøren på 113 på tråden, legger André Daniel over fanget, mens han gjentatte ganger banker i ryggen.
I et blaff av et sekund hører han sønnen med svak stemme si «pappa». Så mister den lille gutten bevisstheten. Leppene blir blå. Det er ikke lenger mulig å få kontakt med ham.
André er desperat, skriker ut: Han dør! Han dør! Ikke dø fra meg! Ikke dø fra meg!
Han legger sønnen ned på gulvet. Starter rett på hjerte- og lungeredning. Å blåse luft ned i lungene har ingen hensikt.
Les også: Dette kan være livsfarlig for de minste barna
Livsviktige minutter
Luftveiene er fullstendig blokkert. Fremdeles på telefon med 113 formidler Gøril alt som skjer i rommet ved siden av, sier at nå er de i ferd med å miste sønnen. Sekunder føles som minutter.
– Etter de seks lengste minuttene i mitt liv kommer den første ambulansen. De ser at jeg hamrer på vinduet så det nesten brister. De legger inn et ekstra gir, parkerer og styrter inn i huset. Snart kommer enda en ambulanse og en legebil. Totalt syv helsearbeidere.
– De legger Daniel på gulvet. Klipper raskt opp genseren og starter med livredning. Takket være ekstraordinær innsats fikk de respons, men bare for et kort øyeblikk, før Daniel igjen ble helt borte, sier Gøril stille.
Mens dramatiske sekunder og minutter utspiller seg i gangen, blir foreldrene geleidet kjærlig, men bestemt inn i stuen. Mammaen er i en sjokktilstand, og klarer ikke protestere. Det kommer ingen ord. I ettertid husker hun ikke at de ble beordret inn i et annet rom for å skånes for den dramatiske situasjonen.
– Jeg mistet fullstendig begrep om tid og sted. Det føles som et sort hull i hukommelsen. Men jeg husker at det var to helt fantastiske og empatiske ambulansearbeidere som tok vare på oss, sier Gøril.
– Noe jeg ikke glemmer er naboen som kom på døren og spurte om han kunne bidra med noe. Det var ikke noe han kunne gjøre, men omtanken - de få ordene - de vil jeg for alltid huske på. De betydde ubeskrivelig mye.
Panikk i ambulansen
Etter hvert blir Daniel såpass stabil at det bestemmes at han skal fraktes til akuttmottaket hvor stansteamet står klare og venter. Situasjonen er enda helt prekær.
Fremdeles har de ikke klart å få opp hverken pølsebit eller pølsebrød. Gøril ser at sønnen bæres ut i ambulansen. Hun reagerer på at hun ikke får være med i samme bil som sønnen, men får ikke frem et eneste ord.
– Så føres André og jeg inn i ambulanse nummer to. Jeg får panikk da jeg ikke lenger kan se ambulansen med sønnen min. Jeg blir forklart at det bare er Daniels ambulanse som er i utrykning, ikke vår, og da er det ikke lov å gasse på.
Fremme på akuttmottaket får foreldrene vite at Daniel hadde reagert litt, gjort litt motstand med gråt. Omringet av flotte mennesker, måtte de stå på sidelinjen og bare observere hva som skjedde med Daniel, som ble lagt i narkose for å få fjernet alt fra luftveiene.
– Jeg følte jeg var tilskuer i en vond drøm som jeg bare ville ut av, og bare ventet på å våkne. Da ambulansepersonellet, som hadde vært sammen med oss frem til nå, måtte videre på et nytt oppdrag, forsvant den lille tryggheten jeg hadde kjent på. Noen meter unna oss utspant det seg fortsatt et drama. Hvordan jeg klarte å holde meg på beina, vet jeg ikke, forteller mammaen.
– Etter det som føles som en evighet blir Daniel trillet opp til overvåkingen, og vi følger etter. Her blir vi sittende på gulvet i gangen, mens vi venter. Vi fikk lite informasjon, og tiden var uendelig lang.
Sterkt preget av hendelsen
Så, endelig får de komme inn til sønnen. Være ved siden av sengen hans i det han våkner opp fra narkosen. Betrakter ham der han ligger med tuber, rør og bandasjer på den lille kroppen.
Gøril tenker at han vel egentlig ikke forstår noe av det som har skjedd. Heldigvis. Lykkelig uvitende om at det nettopp har utspilt seg et drama på liv og død.
– Først da Daniel våknet opp fra narkosen, skjønte jeg at faren var over, og at dette kom til å gå bra. At vi skulle få beholde gutten vår. Jeg blir værende på sykehuset med ham over natten, i en seng nært plassert hans barneseng på barneposten.
– Daniel har fått noen medikamenter for å slappe av etter traumet og lette pustingen. Han er ekstremt sår i halsen. Selv klarer jeg knapt å sove, våkner hele tiden. Jeg ser solen slå gjennom de blågrønne gardinene på rommet. Lener meg over sengen hans, men får ikke vekket han. Panikken slår igjen ut for fullt.
Gøril roper og hyler. River i nødsnoren på veggen. Skriker at hun har mistet sønnen. En sykepleier kommer løpende. Hun må ruske litt i Daniel som sover tungt, men får snart vekket ham og beroliget moren.
– Dette er en følelse jeg har vært veldig alene med helt siden den gangen. Jeg har aldri klart å sette ord på det, men den følelsen sitter så sterkt i meg enda. Det var som om jeg på nytt opplevde dramatikken som utspant seg bare få timer tidligere. Og følelsen av at jeg nok en gang var i ferd med å miste Daniel, sier Gøril åpenhjertig.
Les også: Foreldrene opplevde marerittet da de ble vekket av lyder fra sønnen
En innstendig oppfordring
Det har gått 9 år. Fremdeles synes Gøril det er fryktelig belastende å snakke om hendelsen. Alle minner og følelser fra det døgnet velter opp.
Likevel velger hun å dele, ene og alene fordi hun har et brennende ønske om få foreldre til å forstå viktigheten av å tilegne seg kunnskap innen førstehjelp.
For trolig hadde det ikke gått så bra som det gikk den dagen om ikke Daniels pappa, ved en tilfeldighet fordi det plutselig ble en ledig plass, hadde deltatt på et kurs innen hjerte- og lungeredning i regi av jobben.
– Likevel, vi hadde aldri klart å redde Daniel alene, selv om vi gjorde alt etter boken, og jeg er ambulansearbeiderne evig takknemlig.
– Den helt uvurderlige innsatsen far gjorde før ambulansene kom frem, bidro til å redde Daniels liv. Vi ønsker hverken sympati eller oppmeksomhet. Vår historie er en solskinnshistorie. Men om vår åpenhet kan gjøre terskelen for å delta på kurs innen hjerte- og lungeredning lavere, og på den måten kunne redde liv, er det verdt det.
– Søk opp kurs i ditt nærområde, og meld deg på. Nå. Ikke tenk at det sikkert ikke kommer til å angå deg. For vit at din kunnskap kan være med på å redde liv.
– Jeg får så ofte høre at jeg må slutte å dvele ved hendelsen. At det er så lenge siden, og at det jo tross alt gikk bra. Da kjenner jeg på en sterk innvendig harme. For filmen i hodet mitt fra den dagen slutter aldri å surre. Det må jeg trolig for alltid ha med meg. Og den opplevelsen unner jeg absolutt ingen, sier Gøril.
Ikke nøl med å ringe 113
Stephen Sollid er professor på Universitetet i Stavanger og sjeflege i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Om små barn plutselig får pusteproblemer og blir blå i ansiktet, er det ifølge ham stor sannsynlighet for at de har satt noe fast i pusterøret.
Det kan være livstruende, og du bør så snart som mulig ringe 113, hvor de på sentralen vil veilede deg i hva du skal gjøre.
– Hvis barnet fortsatt er våkent, kan ta instruksjoner og enda klarer å trekke noe pust, skal du prøve roe det ned og få det til å hoste. Om det ikke er mulig må man hjelpe til, forteller han.
Slå mellom skulderbladene
For barn under 1 år skal du legge det over egen arm, slik at du kan slå mellom skulderbladene med den andre armen og slik at hodet er lavere enn resten av kroppen. Gi fem slag mellom skulderbladene. Hvis dette ikke hjelper og barnet fortsatt ikke får puste, skal du snu barnet og legge det på et fast og plant underlag.
Les også: Slik gjør du hjerte- og lungeredning på barn
– Gi så fem hjertekompresjoner. Du kan veksle mellom fem slag mot ryggen og fem hjertekompresjoner, men hvis barnet blir livløst og ikke viser tegn til å puste, skal du begynne med hjerte-lunge-redning, forklarer, Sollid.
Om barnet er over 1 år, gir du først fem slag mellom skulderbladene, og deretter fem støt opp mot mellomgulvet. Veksle mellom disse til du får opp det som sitter fast. Hvis barnet blir livløst og ikke gir tegn til å puste, må du starte hjerte-lunge-redning.
– Dette vil være en ekstremt stressende situasjon for en mamma eller pappa, og det er derfor så viktig at dere ringer 113, og helst med en gang. De kan hjelpe med veiledning og råd, men også sørge for at hjelp kommer til raskt.
Det kritiske er å få fremmedlegeme ut slik at luftveien blir åpen igjen og barnet kan puste. Hvis barnet er livløst, er det kritisk viktig å holde blodsirkulasjonen i gang til hjelpen kommer til. Om du er så heldig å få ut fremmedlegemet som satt fast, vil barnet sannsynligvis fortsatt være påvirket i pusten fordi slimhinnene i luftveiene hovner opp.
– Dette kan ambulanse og lege som kommer til gjøre noe med ved å gi medisiner, men det vil i de fleste tilfeller være behov for å ta barnet til sykehus for observasjon.
Et uoppmerksomt øyeblikk
Sjeflegen tror mange foreldre tenker at det nok ikke kommer til å skje dem, og derfor nøler med å melde seg på kurs i førstehjelp eller tenke nøye gjennom hva man skal gjøre om en slik akutt situasjon oppstår.
Noen ganger er det bare noen få uoppmerksomme sekunder som skal til før ulykken kan være ute.
– Jeg har selv nesten mistet en av guttene mine i drukning fordi vi ikke fulgte med i det rette øyeblikket, selv om vi ellers alltid har vært nøye med å passe på barna våre. Jeg synes det er vanskelig å kreve at alle foreldre skal kunne førstehjelp, men jeg synes man som foreldre skal vite at man skal ringe 113 hvis man opplever at barn plutselig blir akutt syke eller skadet. Man kommer langt med det.
– Og hvis man vil kan man lære seg noe grunnleggende førstehjelp, som eksempelvis hva man gjør hvis barnet setter ting fast i halsen, plutselig blir livløst eller blir skadet. Vi i Norsk Luftambulanse har laget et gratis nettkurs som heter AkuttABC hvor man lærer noe av dette, og det finnes andre muligheter som førstehjelpskurs som tilbys av private. Så minimum er å huske 113, det optimale er et førstehjelpskurs, oppfordrer Sollid.
Glemmer aldri hendelsen
Mens noen foreldre i ettertid vil takle det å ha opplevd en slik dramatisk hendelse veldig bra, vil andre slite med det lenge etterpå.
– Av egen erfaring kan jeg si at det å nesten miste sitt eget barn ikke er noe man glemmer, men er noe man kan lære seg å leve med. Det er vanlig å ha skyldfølelse etterpå, for at man ikke passet på eller ikke gjorde nok eller burde vært flinkere, sier sjefslegen.
Han har et klart råd: Snakk om det! Foreldre må kunne snakke om det seg i mellom, og man må snakke med søsken om det. Barn er naturlig nysgjerrige og kan stille rare spørsmål etterpå, som for voksne kan virke merkelige eller malplassert. Da er det avgjørende å svare på en ærlig og trygg måte. Spesielt viktig er dette om søsken også føler på skyld, noe barn veldig ofte gjør, fordi de ikke forstår hva som skjer i slike situasjoner.
– Hvis barnet selv er stort nok til å huske det som skjedde, må man også være åpen og ærlig med barnet og svare på det som det måtte lure på. Det er ikke smart å skyve ting eller problemer unna eller si at «det trenger vi ikke snakke om nå». Møt barnet i dets nysgjerrighet og usikkerhet.
Det å snakke åpent om en slik hendelse i familien bidar til å gjøre det ufarlig, ta bort det vonde og etterhvert gjøre det til noe man kanskje ikke snakker så mye om mer, eller ikke føler tar like stor plass i livet.
– Jeg sier av og til at man kan «snakke ting bort» som en del av det å bearbeide traumer. Hos noen vil det allikevel være så vanskelig at man vil trenge profesjonell hjelp. Da er det fastlegen som skal hjelpe, og henvise videre om nødvendig, sier Sollid.
