– Rett etter at det grusomme hadde skjedd, fant jeg ut at jeg var gravid

Helen (29) åpner et album med limte papirbilder og sirlig skrevne tekster.

– Det her er Mathias, peker hun mot bildene av en kjekk, blond, ung mann.

– Han var alltid så blid.

Ansiktet får et vemodig slør.

– Mathias var godt likt av alle. Han spøkte og lo ofte, hjalp og lyttet interessert til andre. Han var en som klarte det meste, men av natur ydmyk og empatisk.

De møttes på universitetet.

– Vi visste straks at det måtte bli oss. Jeg var 20 og han 22. Det var ekte kjærlighet.

Helen trodde det ville vare for alltid.

– Valget han tok, skulle endre alt.

Den skjulte angsten

Tårene fester seg i de tette, mørke vippene.

– Han var min sjelevenn og bestevenn.

Hun blar gjennom albumene, bilder av fine turer og øyeblikk de delte. Minner ingen andre enn henne fullt ut kan forstå.

– Jeg er takknemlig for at han viste meg hva ekte kjærlighet er, sier hun mykt.

– Mathias og jeg fikk fire fantastiske år før alle drømmer ble knust.

Han tok sitt eget liv.

Hun liker ikke å si at han valgte å ta livet sitt.

– Jeg ønsker å tro at han ville leve. Han visste nok bare ikke lenger hvordan.

En uke før det skjedde hadde de feiret nyttårsaften med venner.

– Jeg har tenkt mye på den kvelden, sier hun.

– Da vi skålte inn det nye året, gikk det en frysning gjennom meg. Var det et varsel? Jeg forstår det ennå ikke: Vi var så lykkelige. Mathais og jeg hadde utallige planer og drømmer. Blant annet å flytte sammen.

– «Når du er ferdig med studiet, skal vi gifte oss, pus», hvisket han i øret mitt den kvelden.

Flere ganger hadde han «lekefridd» til henne.

– «Jeg øver meg», pleide han lattermildt å si. Mathias elsket romantikk. Jeg har ikke tall på stort og smått han har gjort for å glede meg. Overalt gjemte han for eksempel skrevne kjærlighetserklæringer. Jeg kunne finne Post It-lapper både i sminkepungen og jakkelommene mine, minnes hun rørt.

Helen forstår fremdeles ikke hvordan han klarte å skjule at han slet med mørke tanker.

Et uvirkelig valg

Selv om han endte med å gjøre henne bunnløst ulykkelig, er hun ikke sint på Mathias.

– Hvordan kan jeg være det? sier hun og slår spørrende ut med hendene.

– Han må ha hatt det grusomt! Sikkert også følt seg veldig alene. Om og om igjen har jeg spurt meg selv: «Hvorfor slapp han meg ikke inn og lot meg hjelpe ham?»

Det vil hun aldri få svar på.

– Lenge anklaget jeg meg selv for ikke å ha fanget opp hvor vanskelig han må ha hatt det. Jeg har også tenkt – og tenker: «Kunne det ha reddet ham?»

Hun vet at det er et spørsmål de fleste etterlatte ved selvmord stiller seg.

– Det er ingen tvil hos oss, hans nærmeste, at han må ha vært deprimert, men ingen av oss la merke til det. Mathias etterlot seg heller ingen skrevne ord.

Uken etter at kjæresten begikk selvmord, ble Helen konfrontert med enda et sjokk.

Prat selvmord i hjel

Helen understreker at hun deler sin historie med håp om å påvirke andre som strever med tanker om å ende livet.

– Våg å be om hjelp, oppfordrer hun inderlig.

– Prat med noen du stoler på, eller en profesjonell.

– Kom Mathias noen gang inn på temaet selvmord?

– Aldri! Vi kjente heller ingen som hadde tatt det fatale skrittet. Men, sier hun tankefullt, – det siste året ble han litt mer stille en vanlig. På den annen side virket han glad og fornøyd. Det var absolutt ikke et varsko!

– Hadde det skjedde noe spesielt?

Hun rister på hodet med det lange, mørke håret.

– Ikke annet enn at den nye jobben hans var krevende. Han sa det var en givende utfordring.

Helen har stor tro på åpenhet om selvmord.

– Jeg vil gjerne hjelpe andre som lider i stillhet, sier hun.

– Har du opplevd at andre har åpnet seg for deg?

– En av hans nærmeste kompiser betrodde seg til meg. Indirekte hjalp Mathias ham.

– Hvordan?

– Også han hadde hatt tanker om å ende alt. Å være vitne til den sorgen Mathias etterlot seg, fikk ham til å oppsøke psykolog. I dag er han en takknemlig og glad småbarnspappa.

Helen mener vi bør prate mer om selvmord.

– Rett og slett prate slike tanker i hjel, oppfordrer hun.

– Hvis du skulle fatte mistanke om at noen ikke har det bra: Vær ikke redd for å spørre og vise at du er til stede for hun eller ham.

Helen vil ikke lenger gruble over hvorfor hun ikke fikk mistanke, men sier:

– Om vi hadde pratet om selvmord: Kanskje ville min lille Synne hatt en levende pappa?

Lever i Synne

Det var foreldrene til Mathias som fikk presten på døren. Da de ringte Helen med den tunge beskjeden, fikk ungjenta sammenbrudd og ble innlagt på sykehus.

– Der ble det oppdaget at jeg var gravid.

– Ble du glad?

– Først følte jeg slett ingen glede. Det var ikke planlagt, og han var borte.

Hun var likevel ikke i tvil om å beholde barnet.

Les også (+) Plutselig sa kroppen stopp. Jeg klarte ikke mer

– Spiren inni meg var jo en del av ham. Selv om det var trist å gå gjennom svangerskapet og skulle oppdra barnet uten ham, ga babyen meg krefter til å kjempe videre.

Helen viser et bilde av datteren.

– Synne er prikk lik pappaen sin, peker hun stolt.

– Hun har det samme blonde håret og gode smilet. Synne er lyset i livet mitt. Også for Mathias sine foreldre. For oss lever han videre i henne.

Familien prater stadig om Mathias.

– Slik blir Synne kjent med en pappa hun aldri får gleden av å møte. Hun pleier å si: «Pappa bor hos englene».

Helen har ingen ny kjæreste.

– Ennå savner jeg Mathias for mye til å være klar for det. Kanskje en dag i fremtiden?

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle