Bjørn ble enkemann og alenepappa for tre. Men han glemte aldri løftet han hadde gitt kona

Eline (8), Anna (6) og Martin (5) benker seg rundt utebordet i Hemsedal. Pappa er glad i å lage mat og serverer lunsjen ute i dag.

– De snakket mest amerikansk da vi flyttet hit, men alle tre lærte norsk fort, for vi snakket mye norsk hjemme i New York også. Eline går i tredje klasse, Anna i første og Martin i barnehagen. Og det vrimler av lekekamerater i nærmiljøet, sier Bjørn.

Tilsynelatende en helt vanlig familie med et helt vanlig hus, men slik er det ikke. Bjørn og barna har vært gjennom såre følelser og et vondt savn.

Positiv test i hånda

Bjørn startet sitt første firma som 16-åring, og han har siden vært gründer og entreprenør. Han har grunnlagt og solgt flere IT- og mobilselskaper. Det var jobben som førte ham til USA. To timer før han skulle sette seg på flyet for å flytte til New York i 2010, sto kjæresten Ingebjørg med en positiv graviditetstest i hånden.

– Det var mange tanker som raste rundt i hodet mitt på den turen, sier Bjørn og ler.

– Men mest av alt var jeg vanvittig lykkelig.

Bjørn gikk på leilighetsjakt, noe som ikke er så enkelt i New York, og Ingebjørg flyttet sammen med ham i en liten leilighet i West Village. 5. november giftet de seg og hadde en fantastisk bryllupsfest.

– Det er ikke så mange som har sett en gravid dame danse på bordet, men det gjorde Ingebjørg, minnes Bjørn.

Like før fødselen flyttet paret inn i en 150 år gammel leilighet i en klassisk «brownstone» i Cobble Hill i Brooklyn.

Da Eline kom til verden i mai 2011, sto lykken i taket. Og gleden var ikke mindre da Anna kom i mai 2013 og Martin i februar 2015. Nå fikk Bjørn bruk for de kreative evnene sine og bygde senger i høyden i den ganske trange leiligheten på 70 kvadratmeter.

– Det var så flott og sosialt å bo der, jeg tror det bodde 200 barn i gaten vår, så ingen av oss hadde lyst til å flytte. Det viser hvor lite man egentlig trenger, bare miljøet er godt, sier Bjørn.

Les også: Skjermtid: – I et par tiår har vi feilaktig kalt barn og unge for digitalt innfødte

Kjempet sammen med kona

Ingebjørg hadde vært sunnheten selv, men i november 2015 begynte hun å kjenne seg dårlig. Da var minstemann åtte
måneder. Ingebjørg oppsøkte lege fordi hun var så kortpustet, og det ble funnet svulster i lungene hennes.

– Nå fulgte en tid da alt dreide seg om å få Ingebjørg frisk igjen, sier Bjørn.

– Vi brukte alle oppsparte midler og oppsøkte de mest anerkjente spesialistene i verden. Heldigvis flyttet foreldrene mine fra Trondheim til New York for å ta vare på barna.

Bjørn forteller om opp- og nedturer, om en svært aggressiv kreftform og om operasjon og tøff cellegiftbehandling. I mai 2016 kunne ikke legene finne mer kreft hos Ingebjørg, og ekteparet turte å tenke framover igjen. Lykken varte bare tre måneder før kreften kom tilbake. Den hadde nå spredt seg til flere deler av kroppen.

– Barna fikk besøke mamma så mye de ville den siste måneden, da hun bare lå på sykehus. De lekte i senga hennes, og Ingebjørg lo og tøyset med dem. At mamma var skallet, syntes de bare var morsomt. Ingebjørg fikk god smertelindrende behandling, og selv om hun var sliten, hadde hun ikke vondt, forteller Bjørn.

– Da Ingebjørg døde 5. oktober 2016, var jeg dønn sliten. Det året hun var syk, kjempet jeg sammen med henne hele tiden. Den eneste pausen jeg hadde, var da hun ble lagt i koma i to døgn, sier Bjørn.

– Ingebjørg ble begravet i en fullsatt kirke, og da gospelkoret sang, var ikke mange øyne tørre. Selv følte jeg meg helt utmattet. Da alt var overstått, begynte jeg å tenke på drømmen Ingebjørg hadde hatt: Å flytte tilbake til hjembygda Hemsedal og skape et paradis for barna der. Dette skulle vi ha gjort sammen. Hvordan skulle jeg få det til nå, som alenefar med tre små barn?

Ingebjørg drømte om Hemsedal

Tanken på å gjennomføre den opprinnelige planen slapp ikke taket i Bjørn. Han visste at Ingebjørg ønsket at barna skulle vokse opp i Hemsedal. Bjørn sa opp leieavtalen med dem som leide huset Ingebjørg og han hadde kjøpt i Hemsedal, og 29. april 2017 kom Bjørn til det brune huset i den lille bygda, med tre småbarn på slep.

– Jeg fikk tak i en flink au pair, og snart var vi i gang med hverdagen vår. Barna taklet overgangen på en enestående måte, og Martin var så liten at han ikke husker mamma.

– Men jeg kom meg jo ingen steder, for der barna var, måtte jeg være. Mens Ingebjørg var syk, ble barna svært knyttet til meg, og jeg var nå den eneste tryggheten de hadde. Og selv om jeg kunne gå gjennom ild og vann for dem, ble jeg smårar av ikke å ha andre voksne å snakke med etter arbeidstid.

Les også: Dette kjennetegner overbeskyttende foreldre

Bjørn forteller at de hadde med seg en container på 50 fot, som blant annet inneholdt bil og alt mulig av barneleker. Det første han gjorde, var å arrangere en velkomstfest, der det ble satt opp hoppeslott, zipline og andre ting nabobarna bare hadde sett på TV. På den måten fikk alle vite hvem som hadde flyttet inn i det brune huset.

– En fordel med å ha bodd i USA er at man kan være litt mer sprø før folk synes det er rart, sier Bjørn og smiler.

Snart gikk han løs på huset innvendig. Han elsker å snekre, og lagde både sklie, hemmelig rom, jungelgym, nytt barnerom med senger som en borg, Mona Lisa med lysende øyne, og diverse effekter. Snart var boblebadet utendørs også på plass, og når det fylles med såpe, og en presenning legges på bakken, blir det skikkelig skumparty med sklie.

Les også: «Jeg klikka fullstendig på barna!»

Frieri på togstasjonen

Like før Bjørn flyttet fra New York, oppdaget han tilfeldigvis at det jobbet en dame med svensk navn i nabolaget. Han sendte en melding på norsk, men det viste seg at damen bare snakket amerikansk. Faren var fra Sverige, men bodde i USA. Erin Eriksson sa ja til en lunsj med Bjørn, og de snakket om løst og fast en halvtimes tid.

– Da det tikket inn en melding etter at jeg hadde flyttet til Hemsedal, ble jeg overrasket. Jeg kjente jo ikke Erin etter en halvtimes lunsj, men jeg ba henne selvfølgelig komme innom da hun fortalte at hun skulle på ferie i Norge, sier Bjørn.

– Vi likte hverandre godt, og hun tok flere «omveier» til Hemsedal når hun skulle fra farens hjemsted i Sverige og tilbake til New York.

Bjørn forteller hvor fantastisk han syntes det var å ha en voksen å være sammen med, og som barna også elsket fra første stund. De bestemte seg for å prøvebo sammen i Hemsedal, og det fungerte så godt at Bjørn valgte å fri, gjennom barna, på togstasjonen en dag Erin skulle reise tilbake til New York.

«Will you be our new mum?», spurte Eline. Det ville Erin, og snart ble det arrangert tre dagers bryllup i Hemsedal. Og familien på fem dro på en måneds bryllupsreise til Australia.

Amerikanske tradisjoner i lekeland

Bjørns kone Erin Eriksson (40) setter seg ned sammen med barna, som kaller henne «mammy» og gjerne bruker henne som klatrestativ. De bytter på å sitte på fanget hennes. Til tross for sitt svenske navn er Erin amerikansk, og de tre barna svitsjer uproblematiske mellom norsk og amerikansk.

Erin forteller at hun er blitt veldig godt mottatt av alle, og hun framhever spesielt Ingebjørgs familie som inkluderende og hyggelige. Det henger bilde av mamma Ingebjørg på kjøkkenet, og familien snakker om at hun er død på en helt naturlig måte.

Bjørns foreldre har flyttet tilbake til Trondheim. Takket være moderne teknologi har barna likevel god kontakt med besteforeldrene. Med koronastengt skole var det bestemor i Trondheim som tok seg av norskundervisningen med Eline og Anna, og førsteklassingen knakk lesekoden på denne måten. Om kvelden var det grandma i USA som hadde matteundervisning med skolejentene. Dette fungerte helt supert.

– Jeg er takknemlig for å ha fått en kone som virkelig er en ny mamma for barna, og som godtar at jeg alltid setter deres behov først, sier Bjørn litt alvorlig.

– Vi kjører filmkvelder på fredager, der vi inviterer hele nabolaget, med pizza og popkorn til ungene i stuen og et glass vin til de voksne på kjøkkenet. Den tre etasjes sjokoladefontenen var også populær, men den luktet plutselig svidd og ble ødelagt.

Fredagskvelder med naboene er bare én av mange tradisjoner han har tatt med fra New York. De arrangerer også skikkelige halloweenfester. Da gjemmer de flere hunder pakker med godteri i skogen, der det er masse lykter og spøkelser. Alle barna får hver sin lommelykt og et spann, så går de på godterijakt.

– Noe av det viktigste jeg lærte i New York, var å gjøre det du selv liker, uten å være så bekymret for hva naboer eller andre måtte mene. Noe jeg tror hindrer mange i Norge å leve ut drømmene sine. «Lekelandet» vi har skapt i hjemmet vårt, fungerer fint for oss. Det viktigste for meg er at barna skal ha det gøy og være trygge og fornøyde, sier Bjørn.

– Barna har stadig venner på besøk, og jeg føler jeg har klart å gjenskape noe av det sosiale livet vi hadde i gaten i New York. I tillegg bor vi med en fantastisk natur rett utenfor døra, så bedre kan det ikke bli. Vi er en sammensveiset familie på fem, så vil framtiden vise om vi blir enda flere.

Jennifer (35) bar fram to barn til Alexander og Shlomi – på én betingelse

Nå når jeg snart skal miste mamma, har jeg innsett hvor fantastisk hun er