Jennifer (35) bar fram to barn til Alexander og Shlomi – på én betingelse

Da Alexander møtte Shlomi synes han at han var den snilleste og kjekkeste mannen han noen gang hadde møtt. Shlomi falt for den glade partygutten som hadde roet seg. De giftet seg i vakre Rosendal for to år siden.

– Vi hadde ikke vært kjærester lenge før jeg betrodde Alexander at jeg alltid hadde hatt lyst på barn. Jeg ble veldig glad da han fortalte at han bar på den samme drømmen. Etter at vi giftet oss, begynte vi for alvor å se på alternativene, forteller Shlomi Ruimi-Askildsen når Hjemmet møter paret i Bergen.

– Vi har egentlig ikke tenkt på at vi har brutt loven, sier Shlomi. Vi er to menn som elsker hverandre, som skal leve livet sammen, og som hadde et inderlig ønske om barn. Vi har fått massiv støtte og møtt stor raushet. Alexander har fått et par spydig kommentar på sin Instagram-konto, men de kan telles på en hånd. Jeg tror åpenheten vi har valgt, gjør det lett for folk å ta kontakt med oss.

– Det mest nærliggende var adopsjon. Men prosessen tar mange år, og mange land har en aldersgrense på 40 år. Shlomi var 39 og vi var alle­rede sent ute, sier Alexander Ruimi-Askildsen.

De følte at de i realiteten hadde én mulighet til å oppfylle pappa-drømmen, nemlig surrogati.

De kontaktet et byrå i Israel, Shlomis hjemland. Der er surrogati lov så lenge kvinnen ikke bærer frem et barn med eget genmateriale. Byrået ordner alt det praktiske og juridisk.

Én betingelse

Shlomi og Alexander valgte selv eggdonor som var anonym.

– Da vi valgte surrogat var det viktig for oss at det var en kvinne som hadde egne barn, som levde et godt liv og som gjorde dette av idealistiske grunner, forklarer de.

– Men selvfølgelig skulle hun ha betalt. Hun har gjort en kjempejobb med å bære frem våre barn. Vi er henne evig takknemlig, sier de.

Byrået koblet dem med Jennifer Gaudet, en 35 år gammel trebarnsmor fra Texas. Hun er hjemmeværende og ektemannen er yrkesmilitær.

Parene møttes til en samtale på Skype, og de likte hverandre. 15 minutter ut i samtalen hadde Jennifer bestemt seg: Disse flotte mennene ville hun hjelpe. På én betingelse: Hun vil ha kontakt med barna resten av livet.

– Det er en glede for oss å oppfylle hennes krav, sier Shlomi og Alexander.

Måtte ta utrolig valg

Befruktningen skjedde på en klinikk i India. Her skulle de også få et valg de ikke var forberedt på.

«Hva vil dere ha, gutt eller jente?» Alle eggene var befruktet, og kjønnet var klart.

Det kjentes helt absurd å skulle ta det valget, sier Alexander. Men Shlomi svarte fort: «Jeg vil ha en jente».

– Med en jente unngikk jeg et eventuelt press om omskjæring fra min familie, sier han.

– DET HADDE IKKE KOMMET PÅ TALE!

Alexander skrur opp volumet for å være sikker på at vi hører ham. Han er på vei etter Benjamin som har tatt en krabbespurt fra sittegruppen, og er på full fart mot trappen. Alexander går baklengs foran ham mens sønnen klukker av glede.

Og slik ble Shlomi biologisk far til Venessa og Alexander til Benjamin.

– Kjærligheten er like stor til begge. Vi er tvillingfedre, sier de i kor.

En advokat jobber nå med å få i stand steadopsjon. Han regner med at det vil gå i orden, selv om de har brutt norsk lov. Barnas beste vil gå foran.

Fantastisk jobb

Da eggene ble satt inn i livmoren til surrogaten, klarte de nesten ikke å puste i Bergen. De var så spente. Så fikk de en gråtende kvinne på tråden fra Texas. Eggene hadde ikke festet seg. Men etter noen dager fikk de en tekstmelding. «Jeg er gravid. Jeg bare vet det.»To uker senere viste en ny test at begge eggene hadde festet seg. Da var det nye tårer, og ellevill jubel fra Shlomi. Alexander våget ikke.

– Det er større risiko for at det oppstår komplikasjoner når det er tvillinger, sier Alexander.

De neste åtte månedene sendte hun dem bilder fra ultralyder og magen som vokste. Ti dager før termin reiste to veldig spente menn til Texas.

– Vi møtte surrogaten og hennes familie første gang på en restaurant. De tre barna hennes kom løpende mot oss: «Det er dere som skal ha barna i mammas mage!» De var fult innforstått med situasjonen. Jeg ble helt svimmel av den store magen hennes. Den var kjempesvær, og jeg ville bare ta på den. Hun lot meg gjøre det, og da en liten fot sparket der inne, kjente jeg en ilende glede: Jeg skal snart bli pappa!, forteller Alexander.

Barna skulle forløses ved keisersnitt, og Shlomi ville være til stede. Alexander ville sitte på gangen, men sykepleierne overtalte ham. «Du kommer til å angre hvis du ikke blir med inn».

De satt bak et forheng mens syv leger og sykepleiere jobbet for å forløse barna. Først hørtes et skrik. Det var Benjamin. Et minutt etter et kraftig hyl. Venessa var født. Der og da skjønte de at familien hadde fått en sjef, Venessa. De fikk klippe navlestrengene, og etter at barna var vasket, fikk de hvert sitt barn i armene.

– Vi så på hverandre og stoltere fedre har du ikke sett, smiler Shlomi. Jennifer gråt av glede og så hørte vi henne hikste: Guys, we did it. This is what we worked for!

Da våget jeg endelig slippe gleden løs. To friske, velskapte barn, og vi var blitt abba og pappa. Familiedrømmen var blitt virkelighet, sier Alexander.

Brosjyre om foreldrelivet

Etter to dager kunne barna forlate sykehuset og bli med fedrene sine til hotellet. En liten uke senere reiste de hjem til Norge.

– Da vi forlot sykehuset, fikk vi en brosjyre som forklarte at det var skadelig å riste barn. Jeg så på de forsvarsløse, sovende, bitte små barna og tenkte: Selvfølgelig rister du ikke barn. Men så gikk det noen måneder, og de begynte å få tenner. Nå har Benjamin åtte og Venessa ti, og alle er grått ut. Som de har hylt! Natt, etter natt, etter natt. Ingen av oss fikk sove. Når én unge sovnet, ble den vekket av den andre. Vi sang, bysset, varmet melk, skiftet bleier, bysset mer og trillet i vognen. Ingen ting hjalp. Da tenkte jeg, ok jeg skjønner hvorfor de lager sånn brosjyre, forteller Alexander.

En velsignelse

– Barn er en velsignelse, skriver Jennifer Gaudet til Hjemmet.

- Min mann og jeg har tre egne barn, og vi kan ikke forestille oss hvordan livet hadde vært uten dem. Alle fortjener å få den opplevelsen det er å ha barn, hvis det er det de ønsker eller velger. Jeg følte at ved å være en surrogat var det på en måte å "betale tilbake" for den velsignelsen jeg har fått i mitt liv med mine egne barn, skriver

– Hva fikk deg til å velge Alexander og Shlomi?

– Helt ærlig, det var en følelse jeg fikk fra første sekund vi møttes på Skype. I løpet av 15 minutter visste jeg at jeg ønsket å være deres surrogat. Jeg kan egentlig ikke forklare det skikkelig, jeg bare merket at de var det paret jeg ønsket å hjelpe.

– Hvorfor satte du som krav at du ønsker kontakt med tvillingene resten av livet?

– Jeg gikk inn i denne prosessen med visshet om at jeg ønsket å holde kontakten med dem uten å være direkte involvert i deres liv. Jeg vet at jeg ikke er tvillingenes forelder, men likevel har jeg et ønske om å følge med mens de vokser opp. Akkurat som et utvidet medlem av familien. Alexander og Shlomi er fantastiske fedre, og det er så koselig å få oppdateringer fra dem. Deres nydelige meldinger lyser opp dagen min, forteller hun.

– Hvordan var det å gi fra seg tvillingene?

– Jeg tenker ikke på det som at jeg "ga dem fra meg" for de var aldri mine. Jeg ga dem tilbake til deres foreldre. Jeg var i prinsippet bare en "barnevakt". Mens de var i min mage, knyttet jeg ikke bånd til dem slik jeg gjorde med mine egne tre barn. Selvfølgelig brydde jeg meg om dem, men ikke slik en mor gjør når hun bærer sitt eget barn. Da jeg gikk inn i dette, visste jeg jo at jeg ikke skulle ta med disse barna hjem. Det hjalp meg også å vite at det var ikke et farvel da de reiste til Norge. Det var et "sees senere", skriver Jennifer. Og i Bergen håper to stolte fedre på snarlig besøk.

Les også: Da Tonje og Pål-André ble foreldre, ble hverdagen for tøff. De måtte søke hjelp

Skyper med surrogatmoren hver uke

- Vi skal også over til USA og besøke dem. I mellomtiden sender vi henne bilder nesten daglig, og vi snakker på Skype hver uke. Vi ser på Jennifer som en del av vår familie nå.

Alexander (32) er pappa. Han er ferdig med sin pappapermisjon og tilbake på jobb som daglig leder for et parfymeri. Shlomi (41) er abba, det hebraiske ordet for pappa. Han nyter permisjonstiden med tvillingene og skal tilbake på jobb som prøveleder for dansekompaniet Carte Blanche når permisjonstiden er ferdig.

Les også: Pappa brøt kontakten da Jan-Arne fortalte ham hemmeligheten

«Where is the smokk?»

Ekteparet snakker engelsk seg imellom. Shlomi har bodd her siden han var 25 år og skjønner norsk, men er best på engelsk. Men ett ord sier han alltid på norsk: Smokk. «Where is the smokk?»

Barna forstår allerede både norsk og hebraisk, sier Alexander stolt. Selv kan han bare noen ord på hebraisk, men synes det er fantastisk at Shlomi snakker morsmålet med barna.

Å bli fedre har vært tøffere enn de hadde forestilt seg. Ikke minst har de vært mye med engstelig enn de hadde trodd på forhånd. Alexander innrømmer glatt at han har lav terskel på å ringe legevakten i Bergen.

– Vi er redde det er alvorlig, bare de får en liten prikk. De er veldig søte og forståelsesfulle med oss når vi ringer, sier Alexander.

Fedrene forteller at de har hatt en stor diskusjon om hvorvidt barna skulle sove på samme rom eller hver for seg. Shlomi insisterte på at tvillingene skulle sove sammen. De hadde jo ligget tett sammen i surrogatens mage.

Alexander mente de burde ligge på hvert sitt rom. Til slutt spurte han om råd på et tvillingforum, og det raste fort inn med svar.

De var entydige: La dem sove på hvert sitt rom. Det er best for alle.

– Da måtte jeg snakke strengt med Shlomi og han gikk med på å prøve, forteller Alexander.

– Den natten sov vi hele natten! For en lykke. Nå sover de hele natten gjennom, og stemningen i huset er lys og lett, sier Shlomi og smiler varmt.

Nå som barna har fått opp krabbeferdighetene, har fedrene gjort enda en erfaring: Å gå på do alene er en luksus du ikke ante at du hadde før du mistet den, ler Alexander.

(Denne artikkelen ble første gang publisert i Hjemmet.)