Vi ville ha barn. Men så fikk jeg panikk

Jeg vet at menn ikke ofte forteller sin historie i spalter som dette. Jeg gjør det likevel, fordi jeg mener at det er viktig å spre informasjon om at fødselsdepresjon ikke bare rammer kvinner.

Fordi verken jeg eller andre forsto hva som feilte meg, gikk alt veldig galt. Det endte med at samboeren min og jeg skilte lag.

Hvordan ville livet bli fremover?

Vi hadde bodd sammen i tre år da Unn sa at hun ønsket å få barn med meg. Jeg elsket henne og så for meg en fremtid med oss to, så jeg sa at det var greit.

Jeg kjente til og med på en slags forventning da vi tullet med at vi skulle øve på å lage et barn – en liten mini av henne eller meg.

Hun ble raskt gravid, omtrent etter første forsøk, føltes det som. Bare to måneder etter at hun sluttet å bruke prevensjon, var det en blå strek på graviditetstesten.

Hun jublet, og jeg smilte og sa at det var fantastisk. Men jeg mener å huske at jeg følte en slags panikk også, for hvordan ville livet bli fremover?

Jeg ble rørt til tårer da jeg så jenta vår på ultralyd, men når det gjaldt den voksende magen og Unns enorme fokus på graviditeten, følte jeg meg fremmedgjort.

Det var ikke naturlig for meg å ta på henne og være nær. Alt føltes veldig rart. Jeg klarte ikke å bli like engasjert og ivrig som henne.

Det at hun ble så genuint opptatt av barnet vi ventet på, skremte meg. Hun snakket ikke om annet, og det slo meg iblant at hun ikke var den damen jeg var glad i.

Ingen interesse

Så fikk vi Johanna, en gråtende og rynkete skapning som ikke lignet noen av oss. Da jeg fikk henne i armene følte jeg faderlig stolthet, men samtidig følte jeg meg nesten litt uvel. Hva nå?

Til dem som var på fødestuen viste jeg frem kun stoltheten, og lydig ble jeg med og badet og kledde på vårt nyfødte barn.

Da vi kom hjem og den nye hverdagen skulle begynne, gjorde jeg så godt jeg kunne. Jeg forsøkte å ta meg sammen. Men etter tre uker var jeg så frustrert at jeg ikke visste bak frem på meg selv. Jeg følte ikke grenseløs kjærlighet til jenta vår, og av den grunn hadde jeg dårlig samvittighet og distanserte meg.

Jeg tok ikke initiativ til å stelle eller holde babyen vår, og Unn måtte trå til både dag og natt.

Etter en tid var hun så sliten at hun ble sint på meg.

– Du viser ingen interesse for Johanna. Si meg, angrer du på at vi fikk barn? spurte hun i desperasjon.

– Ja, kanskje gjør jeg det, og jeg føler at jeg ble presset inn i denne situasjonen. Kanskje var jeg ikke klar for det, svarte jeg i affekt.

Det ene ordet tok det andre, og hun løp gråtende ut av rommet. Jeg sto igjen og følte meg bare tom.

Jeg skammer meg når jeg tenker tilbake. Tårene hennes rant i fortvilelse, og jeg la ut om hvor vanskelig det var å leve sammen med en dame som bare tenkte på ungen sin.

Jeg nektet å være alene med datteren vår og begynte å jobbe mye overtid, hvilket selvfølgelig ikke var reelt. I tillegg la jeg meg på sofaen i stuen om natten. Det eneste jeg klarte å tenke på til slutt, var at jeg angret på at jeg hadde sagt ja til å få barn med Unn.

Da jeg sa hvordan jeg følte det, brast hun i tårer.

– Ville du ha levert henne tilbake om du hadde muligheten? spurte hun meg.

– Jeg vet ikke. Kanskje ikke, for jeg er glad i henne, men samtidig takler jeg ikke dette styret, sa jeg.

Hun orket ikke mer etter fire måneder.

– Jeg er alene om ansvaret uansett, så det er ingen vits i at vi to bor sammen. Jeg gir deg friheten. Bli voksen, fikk jeg beskjed om.

Hun sa at hun var sliten av hele tiden å forsøke å blidgjøre meg.

– Jeg er så redd for din anger at jeg er blitt livredd for at Johanna skal begynne å skrike i ditt nærvær. Det skal ikke være slik, gråt hun.

Ut fra min anger, burde jeg ha følt lettelse, og det gjorde jeg på et vis – men ikke bare det. Jeg følte meg også som verdens mest mislykkede mann og far.

Fødselsdepresjon

I noen uker forsøkte jeg å fortrenge at jeg hadde en datter. Jeg flørtet med andre kvinner og forsøkte å glemme, men dette vet alle som har forsøkt å løpe fra seg selv:

Nissen blir med på lasset. Til slutt satt jeg i en sofa og bare så tomt fremfor meg. Jeg fikk ikke sove om natten og spiste dårlig. Raskt ble jeg en skygge av meg selv.

En dame jeg møtte, og som jeg hadde en kort romanse med, var en dyp person med innsikt. Overfor henne åpnet jeg meg om mine manglende følelser.

– Du er deprimert og trenger hjelp, sa hun.

Jeg har aldri engang vurdert terapi og har i bunn og grunn sett på slikt som tull, men da fastlegen min sa det samme, innså jeg at det sannsynligvis var lurt å prøve slik hjelp.

– Har du noen gang hørt om fødselsdepresjon? spurte psykologen da jeg hadde fortalt min historie.

– Ja, men det er det kvinner som får, sa jeg.

Han ristet på hodet og fortalte at noen menn også rammes. Dessverre er ikke dette veldig kjent.

Den fremmedgjorte følelsen og den manglende kjærligheten var ikke mitt egentlige jeg. Da jeg fikk plassert dette, rant tårene.

Mannen som ga meg terapi, sa at mange menn går rundt og føler at de angrer på at de fikk barn, men de tør ikke å snakke om disse følelsene. Det er et tabubelagt område. Menn kvier seg for å snakke om det, fordi de føler frykt for å møte fordommer.

Jeg hadde fem timer hos psykologen og bygde meg gradvis opp. Da Unn fikk vite at jeg hadde søkt profesjonell hjelp, ble hun veldig glad, og jeg forsto at hun ikke helt hadde lukket døren for oss som familie.

Det var til stor hjelp for meg at hun ikke krevde noe av meg eller tvang meg til å ta stilling til fremtiden.

– Ta den tiden du trenger til å finne ut av dette, sa hun.

I kjølvannet av min diagnose, hadde hun og jeg noen fine samtaler. Vi fikk snakket om hvor slitsomt det er å ha barn, og jeg fikk forklart hvor viktig det er for meg at også to foreldre setter av tid til å være kjærester.

– Jeg tar selvkritikk på den biten. Jeg var ikke flink nok til å ta vare på deg, sa hun.

Les også (+): Datteren min var så forskjellig fra meg. Kunne noen ha ha gjort et bytte på fødeavdelingen?

stolt og glad

Det gikk for alvor opp for meg hva jeg kunne ha mistet. Unn, som jeg elsker herfra og til månen og tilbake igjen, er mitt livs store kjærlighet. Sammen skal vi tåle alt og klare alt, det er jeg bestemt på.

For en måned siden feiret vi Johannas ettårsdag. Det kommer til å bli en merkedag for oss som familie i evig tid, for det var da jeg fikk flytte hjem igjen.

Unn og jeg har gått en lang og tornefull vei, og hun har måttet tilgi meg for mye, men nå ser vi fremover.

I dag er jeg en stolt og glad pappa som mer enn gjerne tar ansvar på hjemmebane. Når jenta mi tar de lubne, små armene rundt halsen min, føler jeg meg komplett lykkelig.

Kanskje kan andre lære noe av mine erfaringer og følelser.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle