«Om jeg hadde visst det jeg vet nå, hadde kanskje mye vært annerledes»

Pedagog Alice Warner skriver her om sine egne opplevelser da hun ble mamma for første gang.

02. januar 2021: Jeg har ringt hjelpetelefonen for det som føles som den tusende gangen og nå står legevakten i døren.

Det som startet som vanskeligheter med amming, endte opp med en fødselsreaksjon som fødselsangst og depresjon, og det føltes som det aldri kunne bli bedre. Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde kanskje mye vært annerledes.

Det er stort å få sitt første barn, noe jeg hadde gledet meg til så lenge, men nybakte mødre er sårbare.

Etter min egen opplevelse har jeg lært at hjernen faktisk endrer seg under graviditeten og etter fødselen. Som mammaer blir vi mer sårbare og sensitive, noe som er bra for å ta være på et annet menneske, men for noen kan det være utfordrende. At det kunne bli så vanskelig som det ble for meg i den perioden, var jeg ikke klar over.

Depresjonen og angsten kom ikke med en gang, noe som kanskje gjorde at jeg ikke helt forsto hva som skjedde. Graviditeten hadde vært problemfri og den lille jenta vår kom til verden etter en fin, men så klart vond fødsel, så jeg takket nei til å snakke med noen i begynnelsen.

Dette skulle jeg klare selv, og det var normalt å gråte litt, ikke sant?

Jeg trodde tårene kom av at jeg savnet familien som bor i England, og av at alt var annerledes enn vanlig: Å få et barn i nedstengning uten mulighet til å få avlastning eller å møte så mange.

Les også: Tegn på fødselsdepresjon

Tre fine måneder

Vi hadde tre måneder som var fine. Vi var et supert team, hun sov og var glad, men ammingen var problematisk og vekten gikk ikke opp helt som forventet.

Så kom dagen da vi skulle prøve flaske for å øke vekten, og pumpingen begynte.

Sakte, men sikkert ble det vanskeligere å amme. Jeg var på ammeveiledning flere ganger og ble møtt av mange dyktige og hyggelige fagfolk med mange fine helsepersonalet. De mente at amming sa bra ut og jeg hadde nok melk. Jeg var fortvilet og var overbevist om at problemene med ammingen var min feil.

Til slutt var jeg desperat og fikk panikk av lyden fra brystpumpen. Melken forsvant på grunn av stresset, og jeg innså at jeg måtte gi opp. Jeg fikk det ikke til. Det var et tungt slag.

Men som mange sa: «Det går bra. Å være mamma handler om mer enn amming og heldigvis finnes det morsmelkerstatning.»

Men hva gjør du når babyen ikke vil ta flaske? Jeg fikk panikk, alt føltes vanskelig, selv om mye også var bra. Det var så mange forskjellige råd og magefølelsen min, hva som var riktig og ikke riktig å gjøre, var nesten borte.

Mens jeg ventet på time for å snakke med noen på helsestasjonen, begynte jeg å lete etter hjelp på nettet, søkte på depresjoner og fødselspsykoser, men hvem kunne jeg spørre? Hvem kunne forklare hva som skjedde med meg?

Jeg fikk høre at det å snakke om problemene er første steg til å bli bedre. Så jeg snakket og snakket og følte at jeg fortalte om vanskelighetene mine til altfor mange uten at det hjalp. Timen på helsestasjonen ble avlyst på grunn av stor pågang, og sykdom.

Privat psykolog var en løsning, men dyrt og det gikk for lang tid imellom. Jeg tok kontakt med Oslohjelpa som var en super resurs, men som måtte stenges ned på grunn av korona.

Jeg kontaktet legen og fikk sykemelding for meg og mannen min for at han kunne være en ekstra støtte hjemme. Så kom julen, men jeg var fortsatt langt nede og hadde mye angst. Da tok jeg kontakt med legen igjen og fikk time på distriktpsykiatrisk senter (DPS).

Les også: Fødselsdepresjon hos mor
Les også: Dette er fødselsdepresjon hos far

Men ventetid på noen uker føltes lenge. Det ble mange samtaler til hjelpetelefon i mellomtiden.

Til slutt kom dagen da jeg ba legen om medisin, antidepressiva. Det føltes på en måte som et nederlag.

Jeg skulle jo klare dette på egen hånd, men det gikk bare ikke. Jeg fikk ikke helt med meg at når man starter på antidepressiva kan angsten bli verre i begynnelsen, før medisinene virker ordentlig. Og verre ble det. Jeg trodde først det var meg som ikke prøvd å få det bedre og tankene tok over, men en venn fortalte at sånt kan skje, at du må holde ut selv om det gjør vondt.

Jeg var redd jeg ikke klarte mammalivet. Nå er jeg så glad for at det finnes medisiner som hjalp meg kom ut av den negativ spiral som hadde satt i gang.

Jeg har vært åpen overfor alle, og etter flere samtaler med venner fikk jeg inntrykk av at systemet og prosedyren for kvinner med fødselsdepresjon og angst er litt forskjellige fra sted til sted.

Kanskje er det mangel på kunnskap eller ressurser? Eller er det koronapandemien som har gjort det vanskeligere å følge opp nybakte mødre?

I løpet av disse månedene har jeg vært steder hvor jeg har fått mye varme og støtte. Jeg har også vært steder hvor jeg har følt meg misforstått og på en måte uglesett. Jeg var god til å smile og ville kanskje ikke fortelle om alle tankene og utfordringene mine som mamma. Jeg har spurt meg selv i ettertid om hvorfor ingen sa «jeg tror du kan ha en fødselsdepresjon» eller testet meg på noe vis. Eller gjorde de det, men jeg forsto det ikke?

Les også: Helena drømte om å bli påkjørt av en buss for å unnslippe

Selv ville jeg ikke innse hvordan det sto til. Spurte noen om hvordan de kunne hjelpe meg, svarte jeg at jeg visste ikke, men at det kommer til å gå bra. Så hvorfor gråt jeg og fikk stadig panikkanfall? Jeg var skamfull og trist, følte meg mislykket og trodde jeg var til belastning for alle rundt meg, ikke minst. Samtidig var jeg så takknemlig for å ha blitt mamma.

Likevel var det mange lysglimt. Datteren min var glad og skjønn, og mannen min var alltid der. Han støttet meg, utfordret meg, klemte meg når jeg gråt, var en nydelig pappa i en vanskelig tid og satte oss foran alt.

Familien min i England stilte også opp, og foreldrene mine tok telefonen døgnet rundt når jeg gråt på badet mens babyen sov.

Venner gikk tur sammen med meg mens jeg snakket om melk og om hvilket dårlig menneske jeg var. De ringte hver uke og sendte meldinger med hjerter når de mistenkte at jeg hadde det vanskelig. Barselgruppen støttet meg, lot meg snakke og inviterte meg igjen og igjen selv om jeg ikke alltid ble med.

Etter en ærlig samtale med en venn, kom en melding om at hun hadde skaffet meg en time hos psykologspesialist Gro Vatne Brean.

Endelig fikk jeg møte en som forsto hva jeg sto i med den lille familien min og hva som foregikk i hodet mitt, hvor to stemmer stadig kjempet mot hverandre. Min egen og den vonde, sinte, triste angsten. Med henne kunne jeg være helt ærlig om hvordan jeg hadde det. Hun fortalte at det var normalt for en med fødselsdepresjon å slite med alle disse følelsene, og at det blir bedre selv om det tar tid.

Hun ga meg håp. Jeg ble sett, hørt og fikk konkrete råd som fikk meg ut av huset og inn i en rutine som gjorde meg trygg. Jeg fikk vite at dette ikke er noe man klarer på egen hånd og at jeg ikke er alene. Hun sa også at jeg ER en god mamma og den lille jenta mi ville klare dette. Og det har hun!

Medisiner og kunnskapen og varmen til Gro er blant det som har hjulpet. Det tok mange uker, men jeg begynte endelig å forstå hva jeg slet med og begynte å føle meg bedre. Smilet mitt var ekte igjen. Med tidligere tiltak kunne det kanskje ha vært annerledes. Det får jeg aldri vite.

Når det er så mange kvinner som rammes av fødselsdepresjon hvorfor snakker vi fortsatt ganske lite om det? I løpet av koronatiden har antallet kvinner som får fødselsdepresjon økt med 75 prosent, skriver NRK. I ettertid har jeg lært mye om hvem som er mer utsatt for det. Jeg har lært om hva en fødselsdepresjon eller reaksjoner er og hvordan det føles i kroppen og tankene dine. Hvordan har andre det som er uten nettverk, familie, mann og ikke minst økonomisk mulighet?

For all del, på generelt plan i samfunnet snakkes det mye om psykisk helse og medisinering. Det er ikke tabu å slite mentalt, men hvorfor føltes det likevel så feil da det ble min tur?

Hvordan kan vi selv og helsepersonale oppdage fødselsreaksjoner og depresjoner? Og hva slags behandling trenger vi for å forebygge og hjelpe slik at de som opplever en fødselsdepresjon blir bedre så rask som mulig i en så viktig tid?

Å være åpen og ærlig om mine opplevelse og følelser har hjulpet meg. Det var viktig for meg å snakke med andre som har eller har hatt det vanskelig, men det er ikke så lett nå om dagen. J

eg blir så redd av tankene mine og det hjelp å høre fra andre som hadde det likt. Hvordan kan vi som trenger ekstra støtte finne hverandre på de mørke dagene når alt stenges ned, det er vanskelig å komme ut av huset på grunn av angst, helsestasjonene er overbelastet og det er lang ventetid hos psykolog? Jo, det finnes grupper på nettet og hjelp å få, det vet jeg nå.

Les også: Gry holdt på å miste livet da hun fødte sin andre datter

Men da jeg hadde det som verst, fant jeg så lite. Jeg ble så engstelig av å lese om alt som hadde å gjøre med det å være mamma. Når jeg var sammen med Gro, kunne hun forklare ting på en måte som filtrerte ut det som førte til mer panikk.

Jeg slapp alt annet press som finnes der ute. Jeg kunne endelig igjen stole på meg selv og melder meg ut av det oppdragelsespresset som finnes i samfunnet, eller finnes i hodet mitt, i dag.

Sånn er det kanskje for andre også, og da er det så viktig å vite at man ikke er alene, at man må fortsette å kjempe, snakke, lære og akseptere. Jeg er så takknemlig for all hjelp og støtte jeg har fått. Jeg håper bare at innsatsen fra hjelpeapparatet kommer tidligere til andre enn den gjorde til meg. At andre slipper å bli så nedkjørt som jeg var før det begynte å lysne igjen.

Nå sitter vi tre i min lille familie og feirer at livet er tilbake og at det er noen måned siden jeg har ringt til hjelpetelefonen eller fått panikk. Jeg ser at jeg er en god nok mamma for ei glad og trygg jente og jeg stoler på meg selv. Stormen har lagt seg og vi har det godt som familie, sammen.

Vi ventet et alvorlig sykt barn. Da kom sjokkbeskjeden fra mannen min

– Plutselig er huset så ryddig, og det kan gå dager mellom hver gang en oppvaskmaskin og en vaskemaskin settes på