for tidlig født
Åshild blir irritert da sykepleieren begynner å taste på mobilen, men så ser hun at meldingen er til henne
Åshilds svangerskap var over så altfor tidlig: Vesle David veide bare 600 gram da han kom til verden. Like etter fødselen ble den lille gutten plutselig akutt dårligere.
Åshild var 41 år da hun ga opp å vente på drømmemannen.
Men hun hadde ikke gitt opp ønsket om å få barn, og fikk hjelp på Storkklinikken i Danmark.
Det er 15. mars 2018, og Åshild gleder seg til å møte gutten i magen om fire måneder.
Nå reagerer venninnene hennes på at hun har svært tydelige sokkemerket på beina. Mye tydeligere enn sin gravide venninne.
Åshild husker at moren har fortalt at hun følte seg som en flodhest da hun var gravid, og regner med at det er normalt med vann i kroppen.
Selv om hun kjenner seg helt frisk og fin, drar hun på helsestasjonen dagen etter. Blodtrykket er høyt, og jordmoren sier: «Jeg tror du bør gå til legen på mandag.»
Blodtrykket er lavere da hun kommer til fastlegen mandag 19. mars. Hun må likevel komme tilbake til nye kontroller.
Innlagt med svangerskapsforgiftning
Tirsdag 27. mars får hun beskjed om å dra til sykehuset og kjører dit selv. Etter å ha fått prøvesvarene, får hun beskjed om å være tilbake på sykehuset i løpet av et par timer.
Åshild ringer til mamma, som bor i Oslo. Hun er på vei til påskeferie, men får beskjed om å kjøre hjem til Åshild. Moren kommer, hjelper datteren med å pakke og kjører henne til sykehuset.
Åshild skjønner ikke hvorfor hun må overnatte der. Hun får hverken se på TV eller bruke mobilen. Hun får stadig spørsmål om hun har vondt i hodet eller har synsforstyrrelser, men hun har ingen plager og sover godt om natten.
Ved svangerskapsforgiftning fungerer ikke morkaken som den skal, og fosteret kan få for lite næring. En syk morkake kan føre til at blodtrykket hos mor øker og at fosteret vokser for lite.
Kilde: Helsenorge.no
Dagen etter sier jordmoren at Åshild blir sykmeldt.
«Ut uka?» Spør Åshild.
«Nei, ut svangerskapet», svarer jordmoren.
«Du har svangerskapsforgiftning.»
Åshild sender melding til sjefen om at hun ikke kommer på jobb på en stund. Sjefen er forståelsesfull og ønsker Åshild alt godt.
Nå må hun konsentrere seg om seg selv og den lille gutten hun bærer under hjertet.
Les også: – I løpet av dagene på ABC fikk jeg den varmeste og tryggeste omsorgen jeg noen gang har opplevd
Alvorlige leger
Hver gang de kommer for å måle blodtrykket, tenker Åshild at det sikkert er fint, bare hun ligger stille og puster rolig. Det funker dårlig.
Mamma reiser tilbake til jobb i Oslo 2. påskedag. Venninner kommer på besøk til Åshild. De har med seg lakris, som Åshild elsker. Men hun har ikke lyst på godteri. Legene er ikke fornøyde med tilstanden og bestemmer at hun skal overføres til sykehuset i Ålesund.
Åshild får en sprøyte i rumpa, det er for lungemodningen til babyen. Hun har lest at babyens lunger er ferdigutviklet i uke 34, og hun bestemmer seg for at gutten skal bo i magen hennes frem til den uken.
Klokken er 22.00, og ambulansen med Åshild skal nå fergen kl. 22.15. De rekker den så vidt. Midt på natten ankommer hun sykehuset i Ålesund, der nye prøver venter.
Åshild kjenner seg fortsatt i god form. Hun strikker babytøy av hvitt, mykt garn, men blir engstelig når hun ser legenes alvorlige ansikter.
Det er blitt lørdag 7. april.
«Oj, vi må ta ham», sier legen som tar ultralyd. Babyen får for lite både av næring og surstoff.
Åshild begynner å gråte og klarer ikke å stoppe. Hun føler seg helt tom. Det er som om alt inni henne har forsvunnet ned i tærne. Hun tenker at hun har sviktet sønnen sin. Hun skulle jo bære ham inni seg til uke 34, nå er det bare uke 26.
Åshild finner mobilen og ringer til mamma, som er på hotell i Trysil. Moren kaster seg i bilen, kjører til Gardermoen og tar fly til Ålesund.
Les også: (+) Kan jeg la babyen ligge og gråte i sengen, eller må jeg ta ham opp hver gang?
Spurvungen
«Hva har jeg gjort galt?» Åshild er full av selvbebreidelse. Kan hun ha spist for mye lakris? Eller kanskje for lite? Åshild tror hun kommer til å miste sitt etterlengtede barn.
Hun får bedøvelse satt i ryggen og er våken da gutten tas ut av magen hennes. Alt går fort, men det er likevel en fredelig stemning på operasjonsstuen. Hun hører noe som ligner en dør som knirker, det er sønnens første skrik. Åshild øyner håp, gutten skriker, ergo lever han.
Moren til Åshild får bo på rom sammen med den nybakte mammaen. Det betyr enormt mye for Åshild, som er i ganske dårlig form. Hun blir trillet i sengen ned på nyfødtintensiven dagen etter.
«Her er han», sier en sykepleier med lys stemme.
«Hvor, jeg ser ham ikke», svarer Åshild forvirret.
Det er ikke lett å få øye på ham, der han ligger under flere tepper, har lue på hodet og får pustehjelp. Hun aner ikke at sønnen er så bitte liten, bare 600 gram. Åshild tenker at han ligner en spurvunge.
Selv om det er en sjokkerende opplevelse å se hvor liten og skjør gutten er, føler Åshild med en gang tilknytning til ham.
Hun kjenner en indre, stille glede over å ha blitt mamma. Gutten er en fighter fra første stund. Åshild pumper seg, hun vil gjøre alt for at sønnen skal få de beste muligheter til å leve og være frisk.
Les også: En natt våkner Tine av murringer i ryggen. De vet at det de har fryktet aller mest, er i ferd med å skje
Nøddåp og frykt for livet
To dager senere blir gutten akutt dårligere. Han har fått en infeksjon med e.coli-bakterier. Åshild får spørsmål om nøddåp, og takker ja da tilbudet om å hente presten. Et søskenbarn har skrevet melding:
«Navnet må bli David. Han kjempet og vant.»
David blir døpt tirsdag 10. april. Åshilds pappa kommer, han får bo med Åshild.
Foreldrene bytter på å være hos datteren, som har gått helt i kjelleren. Hun skjønner nesten ikke vitsen med å pumpe seg, tenker at hun kommer til å miste David uansett.
Selv blør hun fra operasjonssåret og trenger ekstra tilsyn. Hun plager seg selv med en intens skyldfølelse. Hun har sikkert gått for mye eller for lite tur. Eller spist feil brød.
«Unnskyld, unnskyld», gjentar hun til den bitte lille gutten da hun får se ham dagen etter dåpen.
Går ytterligere ned i vekt
Han er stabil, og det er et godt tegn. Da legene mistenker et hull på tarmen til David, blir Åshild med sønnen i ambulansehelikopteret til St. Olavs hospital i Trondheim. Hver gang det piper i et instrument, tenker Åshild:
«Nå dør han!»
Hun ser at David strekker ut en hånd, og føler det er mot mamma. Hun gråter og gråter, kan ikke ta rundt sønnen og trøste ham slik hun vil.
Åshild blir irritert da sykepleieren begynner å taste på mobilen i en så alvorlig stund, men gledestårene triller da hun ser at meldingen er til henne.
Det står at David er sterk og klarer seg bra.
David er nede i 580 gram, og alle er bekymret. Åshilds mor har tatt fly til Trondheim for å støtte datteren da David blir operert onsdag 11. april. Han har ikke hull på tarmen, og etter tre uker får legene bukt med infeksjonen.
Åshild er der for sønnen 24 timer i døgnet.
Les også: Elin var gravid med sitt tredje barn da sjokket kom. Hun måtte ta et umulig valg
Kan endelig reise hjem
De blir overført til sykehuset i Ålesund, og etter noen turer både til St. Olavs hospital og til Rikshospitalet, blir David erklært frisk. Vekten er 2800 gram. 28. juli, i strålende sol, reiser Åshild og David hjem til Molde med rutefly.
Åshild er litt nervøs før reisen, nå må hun stole på seg selv, men mamma er heldigvis med. David sover seg gjennom både flyturen og taxituren hjem. Nå kan hverdagen begynne.
I dag er David en aktiv treåring, som freser fornøyd rundt. Åshild innrømmer at hun var livredd den aller første tiden hjemme, men at det snart gikk over.
David spiste og sov godt, sommeren var usedvanlig varm og babyen pludret fornøyd der han lå i bare bleia.
– David er en sterk gutt som kjapt tok igjen sine jevnaldrende både i vekst og utvikling. Jeg er både takknemlig og ydmyk over å ha fått denne fine sønnen, sier Åshild med tykk stemme.
David begynte i barnehage da han var halvannet år, og Åshild startet å jobbe igjen.
– Jeg har møtt fantastisk dyktige og omsorgsfulle folk på sykehusene hele veien. Det å få hjelp døgnet rundt var rene luksusen, sier Åshild takknemlig.
– Nærmeste familie og venner har også vært enestående. Nettverket rundt oss har virkelig stilt opp. David og jeg er heldige som har så mange fine folk rundt oss.
