Leserne forteller
En kveld skjedde det ufattelige. Det ble starten på et mareritt
Å få en slik anklage rettet mot meg var grusomt. Sladderen gikk, og mange vendte meg ryggen. Det som reddet meg fra å miste forstanden, var at mannen min trodde på meg.
Døtrene mine, Anna og Sara, ble født med bare ett års mellomrom. Fra de var bitte små var de viltre, kvikke unger. Jeg hadde god hjelp av Steinar til å ta meg av våre små villbasser, men det var jeg som var hjemme med dem hele dagen.
Å passe på to slike småtasser var ikke bare lett. Likevel hadde jeg vel aldri kunnet drømme om at deres viltre lek en dag skulle resultere i at jeg ble mistenkt for å ha mishandlet barnet mitt.
En søndagskveld var det at dette ufattelige hendte. Anna hadde nettopp fylt tre år, og Sara manglet en uke på to. Jeg var på badet og tappet i vann for kveldsbadet mens jentene som vanlig lekte og tumlet rundt i rommet ved siden av.
Anna hadde lært en ny ringdans, og den forsøkte hun å lære lillesøster.
Steinar var på kurs denne helgen, og skulle ikke komme hjem før rundt midnatt. Altså var det umulig å holde øye med ungene hele tiden, og plutselig hørte jeg et vræl av smerte.
Jeg for inn til jentene og så Sara stå midt på gulvet, fordreid i ansiktet av smerte.
Den ene armen hennes hang så merkelig og slapt rett ned. Anna satt på gulvet og gråt fortvilet, og jeg fikk ut av henne at hun hadde holdt lillesøster i armen og svingt henne rundt.
– Jeg svingte Sara rundt og rundt, så sa det noe i armen hennes, forklarte Anna.
Trodde ikke på meg
Jeg ble livredd, for det så ut som om Saras arm var brukket. I all hast fikk jeg kledd på begge barna og tok en drosje til legevakten. Og der drøyde det ikke lenge før vi fikk komme inn til legen.
Saras smertehyl gjorde vel sitt til det. Legen konstaterte fort at armen ikke var brukket, men skulderen var ute av ledd. Det var svært smertefullt for Sara, men legen kurerte henne ved å trekke den på plass.
Legen spurte meg inngående hvordan dette hadde gått til, og jeg svarte at jeg ikke hadde sett det selv, men Anna hadde fortalt at hun og Sara forsøkte å danse en ringdans, og at Anna hadde dratt altfor hardt i Saras arm.
Legen var ikke helt fornøyd med svaret, det merket jeg godt. Da hun ikke fikk noe mer ut av meg, henvendte hun seg til Anna. Men Anna var redd og forvirret og svarte bare med enstavelsesord.
Legen så mistenksomt på meg.
– Jeg må si det høres merkelig ut at en treåring har krefter nok til å dra en toårings arm ut av ledd, sa hun nærmest til seg selv.
Jeg stirret på henne, og langsomt sank ordene inn.
Mente legen at det var jeg som hadde forårsaket Saras skade, trodde hun at jeg hadde mishandlet mitt eget barn? Jeg klarte ikke å si noe.
Naturligvis forsto jeg at hun hadde måtte gjøre jobben sin, det var sikkert hennes oppgave å stille slike spørsmål. Hva jeg enn stotret frem og forklarte, tenkte jeg at hun hadde bestemt seg for at jeg løy.
Jeg slapp omsider ut av det jeg oppfattet som et rent forhør. Da jeg kjørte hjem, skalv hendene mine på rattet, og hjertet hamret av angst. Jeg fikk lagt ungene, sang godnattsanger med dem og forsøkte å være så rolig som mulig. Men da de hadde sovnet, ble jeg sittende i stuen og bare gråte.
Da Steinar kom hjem klokken halv ett om natten, fant han meg i stuen. Han tok meg inntil seg, og i armkroken hans klarte jeg å fortelle det som hadde skjedd.
Steinar trøstet og prøvde å roe meg, men engstelsen og uroen slapp ikke taket. Frykten for at noe vondt ville skje, satt som en klump i magen. Hva som egentlig kunne skje, klarte jeg ikke å forestille meg. Og angsten økte de nærmeste dagene.
Les også (+): Jeg lot meg blende av rikdommen hans
Det ble starten på et mareritt
En person fra barnevernet ringte og opplyste at de hadde fått inn en rapport om skjellig mistanke om barnemishandling, og at de nå var nødt til å starte undersøkelser og foreta en utredning.
Jeg var i sjokk og så fortvilet som det går an å bli. Mistanken om at jeg hadde mishandlet barnet mitt var ille nok, ekstra sten til byrden ble det at jeg følte meg dømt på forhånd.
Hva ville mitt ord veie mot en leges? Ikke mye, det var jeg temmelig sikker på. Steinar var mer opprørt enn engstelig, han raste mot legen og myndighetene, som nå plutselig behandlet meg som en kriminell.
– Om de hadde den minste anelse om hvilken kjærlig og god mor du er, så ville de ha skammet seg, sa han sint.
Selvsagt var det godt at jeg hadde Steinars støtte, men hjalp det? Han hadde jo ikke vært hjemme da ulykken skjedde.
Å hente vitneutsagn om mine egenskaper som mor fra nærmeste familie ville heller ikke nytte. Steinar og jeg hadde flyttet til denne byen bare et par år tidligere på grunn av Steinars arbeid.
Familiene våre bodde på en annen kant av landet, derfor så vi ikke besteforeldre og barnas tanter og onkler mer enn et par ganger i året.
Representanter for barnevern og sosialkontor kom på besøk hjem til oss. Det var en påkjenning, jeg følte meg som et merkelig og farlig dyr som skulle bedømmes av kritiske fagfolk. Kanskje jeg var så farlig at jeg ikke burde ha barna mine hos meg?
Ydmykende og ubehagelig
Jeg ble så nervøs at jeg måtte få beroligende medisiner i denne tiden. Jeg bekymret meg for absolutt alt. Barnevernet kalte det hjemmebesøk. Jeg følte det var inspeksjoner, husundersøkelser og forhør.
Under disse besøkene var jeg som et skjelvende vrak, jeg stotret og stammet og var sikker på at mistankene deres bare økte i styrke etter hvert besøk.
Jeg var fra meg av engstelse over alt mulig. Jeg var redd de skulle synes hjemmet vårt var for rotete, for støvete eller at barna ikke var pent nok kledd. De to kvinnelige sosialarbeiderne gjorde heller ikke saken lettere for meg ved å vandre rundt fra rom til rom med sine kritiske blikk.
Det var ydmykende og føltes svært krenkende å ha disse vilt fremmede menneskene i huset, mennesker som ut fra sine inspeksjoner skulle finne ut om jeg var en så dårlig mor at jeg ikke kunne få beholde barna mine.
Det ble også trukket inn en barnepsykolog som skulle snakke med Anna og Sara. Døtrene mine hadde en livlig fantasi, og jeg kunne bare håpe at psykologen ikke la feil ord i munnen deres – i så fall kunne de sikkert få det til at det skjedde alle mulige overgrep i vårt hjem.
Jeg var maktesløs, kunne ingenting gjøre. Jeg var helt utlevert til myndighetenes forgodtbefinnende og måtte bare vente og se.
Les også (+): Jeg holdt ut med Tormod for barnas skyld. Det kunne fått alvorlige konsekvenser
Naboene dømte meg som skyldig
På en eller annen måte kom det ut blant naboene at vår familie var under utredning, og at barnevernet var inne i bildet. Og naboenes reaksjon lot ikke vente på seg, jeg ble møtt av foraktelige fnys og mistenksomme blikk.
De fleste sluttet også å hilse. Mennesker som jeg hadde betraktet som vennlige og hyggelige, ble plutselig forvandlet til fiender. Å bli utsatt for sladderen og forakten på toppen av angsten for at barna skulle bli tatt fra meg – det var rett og slett et helvete. Jeg greier ikke å forklare det annerledes.
Samtidig innså jeg at jeg kanskje ville reagert på samme måte selv, hvis jeg hadde hørt at en av naboene var mistenkt for barnemishandling. Det er så lett å dømme ...
Utredningen tok flere måneder, og angsten bare økte i styrke – til jeg en dag klappet sammen og fikk et nervøst sammenbrudd. Etter det fikk jeg samtaletimer hos en psykolog, det var til stor hjelp.
I en periode hadde jeg psykologtimer hver dag. Det var et fristed hvor jeg kunne øse ut all min angst og uro. Jeg var overbevist om at myndighetene ville ta fra meg barna, og jeg gråt meg i søvn hver eneste kveld.
Da utredningene endelig var over, hadde man kommet til at det ikke fantes fnugg av bevis for at jeg hadde skadet barna mine og var en voldelig mor. Heller ikke fant de noe som tydet på at jeg hadde løyet om ulykken eller om andre ting.
Det var naturligvis deilig at alt gikk bra, men mine problemer var langt fra over.
Naboene ville ikke akseptere hva myndighetene hadde kommet frem til, jeg var slett ikke renvasket i deres øyne. I stedet for å be om unnskyldning vendte de meg fortsatt ryggen, og sladderen og baktalelsene fortsatte.
Jeg begynte å handle et annet sted enn i nærbutikken – der stoppet samtalen når jeg kom inn, og det ble helt stille mens alle stirret på meg.
Har lært meg noe viktig
Nesten et år holdt jeg ut. Da ble Steinar og jeg enige om å flytte til en annen bydel. Nå er det flere år siden dette mørke kapitlet i livet vårt. Våre to viltre unger har begynt på skolen og er adskillig roligere.
Men fortsatt har jeg mén av det som skjedde. Jeg kan våkne om natten med en voldsom angst for at noen skal ta fra meg barna. Men tiden leger alle sår, sies det, og jeg håper den kan lege mine også.
Hvis man kan si det har kommet noe godt ut av det som hendte, må det være at mine erfaringer med sladder og mistro har lært meg noe viktig: Man skal ikke alltid tro det verste, og man skal ikke dømme noen på forhånd.
Myndighetspersoner kan ta feil, og alt er ikke bestandig slik det ser ut ved første øyekast.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
