Gammelstua
Lill-Karin pusset opp falleferdig hus: Under alt skrotet, gjorde hun et spesielt funn
Da Lill-Karin Elvestad skulle rydde ut av gammelstua på gården, var det som å gjøre en arkeologisk utgraving. Hun ble himmelfallen da hun fikk 350 000 kroner til prosjektet. Se den utrolige forvandlingen.
Ved fjorden, med skogkanten i ryggen og utsikt mot havet, ligger småbruket Elvestad.
Da Lill-Karin Elvestad var ti år, flyttet hun hit, til Malangen i Troms, hvor faren kom fra.
Det gamle bureisningsbruket hadde besteforeldrene bygd opp fra ingenting på 1940-tallet.
Blant fjøs og naust, til sammen 12 bygninger på stedet, sto ei lita forlatt stue og flassa maling.
– Det jeg husker av gammelstua fra jeg var liten, er at den alltid var stappende full av skrot, og at jeg syntes så synd i det gamle huset. Men det var spennende å klatre opp på loftet og rote i alle de gamle skattene, og fortelle spøkelseshistorier for mine yngre søskenbarn, sier hun.
Et lager i 60 år
Hun vokste opp og bodde mange år hjemmefra, men i 2016 flytta hun hjem igjen, sammen med mannen Gjermund og sine to barn.
Hvem: Historiker, forfatter og journalist Lill-Karin Elvestad. Hun skriver blant annet for Lev Landlig.
Hvor: Småbruket Elvestad, Malangen i Troms.
Hva: Stue med to rom, bygd av farfaren, Alfred Elvestad, i 1926. Tidligere brukt som sommerhus og bolig, men har de 60 siste årene fungert som lager. Lill-Karin har satt huset i stand, og i dag arrangerer hun alt fra foredrag til skrive- og sankekurs her.
Nettside: lillkarinelvestad.no
Instagram: @lillkarinelvestad
Da begynte det store arbeidet med å sette i stand bygningene.
I dag bor faren, som nå har blitt 86 år, i eget kårhus. Datteren Ingrid bor stadig hjemme, mens sønnen har flyttet for å studere.
Koronavåren 2020 ble det gammelstua sin tur.
– Etter farfar og farmor flyttet fra gammelstua på 50-tallet, ble huset et lager, og det var det i 60 år. Utrolig mye skrot måtte ryddes bort. Det var årganger med alle slags aviser, ukeblader og magasiner, det var sikkert tusen syltetøyglass og annen emballasje, det var papp, plast, alt mulig. Jeg kjørte sikkert et tonn søppel vekk fra huset, i godt samarbeid med faren min, som «godkjente» lassene, sier hun.
Les også (+): Har brøytebilen lov å brøyte snøen inn på min eiendom?
Ingenting skulle kastes
Den gangen farfaren og farmoren bodde her med fire barn, var det få ting de hadde, og det de hadde, ble lagd her på gården.
Farfaren var møbelsnekker og lagde de få møblene det var plass til i den toroms store stua. De hadde litt klær, farmoren hadde strikket og sydd. Noen matter og tepper, litt verktøy og husgeråd.
– Å kjøpe var ikke et alternativ for farmor og farfar.
Hun beskriver ryddingen som en arkeologisk utgraving, et dykk ned i etterkrigshistorien og overgangen til et bruk- og kast samfunn.
– Det skjedde en voldsom utvikling i etterkrigstida. Fra å lage alt selv, begynte man å kjøpe masseproduserte varer. Men den generasjonen som vokste opp i knapphet under krigen, var opplært i at ingenting skulle kastes.
Ting ble lagt til side i gammelstua. Og helt underst i haugen av gammelt skrot, halvveis begravd, fant hun gjenstandene fra jorden, skogen og havet som besteforeldrene hadde lagd.
Fiskebondens småkårsliv
Vil du fortelle litt mer om historien til huset?
– Huset er bygd før farfar giftet seg, i 1926. Han var 27 år og fikk hjelp av faren sin til å bygge ei sommerstue, kombinert med snekkerbod, siden han var møbelsnekker. Det var relativt vanlig med ei sommerstue på gårdene i Nord-Norge på den tida. Sommerstua hadde funksjon som overnattingssted for sommergjester, som et grovkjøkken og som hus til slåttefolket. Man benyttet gjerne anledninga til å vaske ned hovedhuset, i alle fall finstua, og da kunne man bo i sommerstua.
– Den var som regel enkelt bygd, uten isolasjon og med enkle vinduer, men dette huset er halvt i tømmer og halvt i bindingsverk. Det pussige er at huset er bygd på påler, noe som jeg ikke har sett særlig mange eksempler på fra noen steder av landet.
– Da besteforeldrene mine giftet seg, ble huset flyttet over veien og Elvestad gård grunnlagt. Det var meningen at de skulle bo her midlertidig, men først etter 15 år sto den nye boligen ferdig. Da hadde de fått fire barn og bodd året rundt i et nokså kaldt sommerhus. Men alle var friske og raske!
Bureising var et politisk virkemiddel som stimulerte til å dele opp større gårdsbruk i mindre enheter og dyrke opp i utmark, fjell og myr. Mange av bygningene her på gården er svært autentiske. De viser dermed utviklinga i en fjordfiskefamilie fra før krigen og til nå. Flere av bygningene er registrert som verneverdige kulturminner av Balsfjord kommune, sier Lill-Karin.
Hun har nettopp tatt en master i historie, hvor hun skrev om bureising.
Lill-Karin formidlet historien i en søknad til Kulturminnerådet og fikk 350 000 kroner til istandsetting.
– Jeg var himmelfallen over at de ønsket det samme som meg: Å bevare ei lita stue som forteller en viktig historie om småkårslivet og fiskerbondelivet. Jeg har også fått litt midler fra Norsk kulturarv og Troms fylkeskommune.
Ferdig på rekordtid
Da gammelstua var ryddet, kunne arbeidet begynne.
– Jeg fikk tak i to dyktige, lokale tømrere, samt en tradisjonshandverker for å restaurere alle vinduene. Arbeidet gikk på rekordtid! De startet om våren og ferdigstilte når høsten kom.
Hva ble gjort?
– All takstein ble tatt ned og rengjort. Vinduene ble tatt ut, og restaurert før de ble satt tilbake igjen. Huset ble jekket opp, og noen av pålene under ble skiftet. Det ble lagt ny takpapp og lektrer, før den gamle taksteinen ble lagt på igjen. Huset fikk også nytt pipeomslag og nye malingsstrøk.
Hva tenker du er særlig viktig når man skal sette i stand et gammelt hus?
– Det handler mye om å finne trivsel med det man har. Og bruke god tid. Tid til å finne husets historie. Man trenger ikke gjøre noe med alt. Jeg trodde de knuste vinduene var råtne etter år med regnskyll, men de var naturlig impregnert, kjerneved full av harpiks og trengte bare å bli skrapet og malt. Gulvet foran kjøkkenbenken og ovnen var særlig slitt, og jeg kunne malt hele gulvet, men der har jo farmor stått, og det vil jeg ikke male over.
I tillegg til å ha gjort mye av det utvendige selv, har Lill-Karin gjort alt inne. Hun har skrapet og malt, ryddet, vasket, skrubbet og innredet.
– I huset i dag er det mest møbler som tilhørte huset opprinnelig, og som i tillegg er laget av farfar. Men de eldste gjenstandene stammer fra min tippoldemor fra midten av 1800-tallet.
Les også: Jeanette og Bjørge trodde de hadde kjøpt seg et sommersted. Der tok de feil!
De eldste gjenstandene stammer fra min tippoldemor fra midten av 1800-tallet. Foto: Ingun A. Mæhlum
Planer fremover
Huset og gårdens historie ble så interessant for Lill-Karin at hun like godt tok en master i historie nettopp om bureiser-tida.
Nå arrangerer hun alt fra skrivekurs til svært populære sankekurs i det turkisfargede stuerommet. Og så sitter hun her selv og jobber, med alt fra Lev Landlig-reportasjer til bygdehistorie og bokprosjekter.
– I år vil loftet bli ferdigstilt, og det kommer nytt elanlegg. Jeg håper dermed på å kunne åpne forsiktig for overnatting. I alle fall for de som kommer langveis fra og deltar på kursa mine. Drømmen er å ta i bruk hele Elvestad til formidling, kurs, overnatting og rekreasjon, med gammelstua som base.
Her ønsker jeg å skape et møtested for kreativitet, skaperglede og naturopplevelser, sier Lill-Karin. Foto: Ingun A. Mæhlum
Hva har gammelstua lært deg?
– Den har lært meg en viktig verdi; Å få ned forbruket generelt i samfunnet. Med natur- og miljøkrisa vi står overfor blir vi nødt til å legge om måten vi lever på. Vi kan se til besteforeldrene våre. De levde et nøysomt liv. Hva var det som gjorde at de samtidig hadde rike liv? Jeg tror vi må ta et steg tilbake og lære av dem. De dyrket sitt eget, plukket bær i skogen, hadde noen få dyr og var sjølberga med kjøtt, melk og egg. Gammelstua minner oss på dette. Her kan vi gå inn og føle på denne tida, helt fysisk på kroppen.
Se flere bilder under:
som mange andre på denne tiden. Foto: Ingun A. Mæhlum
