«Det blir ikke her», sa Vivian og Magnus da de så det gamle huset som hadde stått tomt i 19 år. Så endret de mening

Midt på ei lang, lykteløs slette i Reddal, sørlandsbygda med tidligpoteter, 255 fuglearter og et lappeteppe av jorder og gamle gårdsbruk, lå det lenge et forfallent hus og flassa.

Kratt, busker og trær skjulte det mer og mer.

«Huset i skogen», sa de gamle. «Spøkelseshuset», sa de unge og skyndet seg forbi på bekmørke høstkvelder.

Ungene vokste opp, men huset lå der fortsatt, tomt og øde.

– Dagen vi kom på visning, piska regnet vannrett. Huset hadde ikke blitt vedlikeholdt på 65 år, og det hadde stått tomt i 19. Noen hadde forsøkt å pusse det opp, men ga opp etter å ha retta det opp og brukt mye penger.

– Åtte av ti byggmestre hadde sagt det bare var å jevne det med jorda. Da vi kom inn i stua, rant bekkene nedover langs veggene, og da ble det vel avgjort. Det blir ikke her, sier Vivian og Magnus Trommestad.

Etter 26 år sammen på Hisøya, mange av dem med gårdskafeen Trommestadtunet i full drift, tenkte de en dag: «Vi skal ikke finne på noe nytt, da?»

Og fra ei uke til den neste hadde de kjøpt det forfalne huset.

Gaver på døra

For det var noe med det tunet. Og de hadde kontakta snekkeren som sist hadde arbeidet der, og han sa: Det er ingen problemer med å fikse huset, det viktigste er i god behold.

De fikk kjøpt huset under takst, og en vinterdag i 2020 sto de i gangen med arbeidsklær på. De neste ni månedene jobba de 12–14 timer i døgnet.

– Jeg begynte å hilse på alle som kjørte forbi, og de begynte etter hvert å stoppe opp og slå av en prat, sier Magnus.

Det dukka opp kål, poteter, bringebær, blåbær, mais og sjokolade på trappa.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

En dag sto det en lapp på døra, til husets to gutter:

«Velkommen til bygda. Vi gleder oss til å bli kjent med dere på skolen!»

Les også (+): Arild (77) bor alene i spøkelsesbygd

Oppussing fra topp til tå

– Vi følte oss så velkomne, sier Vivian.

Hun er fra Grimstad og oppdaga at hun faktisk hadde mye familie i bygda, det var både tre- og firmenninger rundt om på nabogårdene.

Og når høsten kom, kunne store og små på vei over sletta, se tente stearinlys i stua. Da tikket meldingene inn.

– Så koselig å se det lyser i det gamle huset igjen!

I dag er huset pusset opp fra topp til tå. Det knitrer i bakerovnen, brøddeigen eser i bakebollen og potetsuppe putrer på komfyren.

Vivian og Magnus viser oss rundt i rommene, som har gjennomgått en stor forvandling.

– Vivian kan se gull i gråstein. Jeg ser ingenting før malinga har tørka, sier Magnus.

Verken Helene Bøksle eller mannen Espen er veldig opptatt av at ting skal være...

Han liker egentlig ikke å pusse opp, innrømmer han. Men Vivian sier han er flinkere enn han skal ha det til selv. Dessuten har hun lært seg å tegne tredimensjonalt, så han ser hva hun mener.

Les også: «Nå har vi hytte!» sa Kay til Kaja. Lite visste hun om hva de hadde i vente

Røff stil

Solide trebord, gamle trau, store smijernslykter, landhandlerdisk, gamle tømmervegger og nye vegger som ligner de gamle.

– Vi valgte en røff stil, en blanding av fransk og norsk landstil, og ikke så mye feinschmeckeri. Det gjorde at vi turte å prøve oss, også på det vi aldri hadde gjort før, sier hun.

De fant gamle nedstøva dører fra 1600-tallet på låven, som de spylte rene og satte inn igjen. Gamle vevredskaper henger i trappeoppgangen.

De lot bjelkene være synlige der det var mulig, selv om det krevde sikkert to måneder mer jobb, bare i andre etasje.

– Vi har bevart det vi har kunnet bevare, men bytta ut alt elektrisk og rør. Så egentlig er det et nytt hus, med trelags vinduer og isolasjon. Men alt er en tro kopi av det gamle, sier Magnus.

– De gamle vinduene hadde blitt vårt magesår, selv om de er aldri så fine, men de gjør nytten sin på låven, tilføyer Vivian og fortsetter.

– Jeg valgte å være hjemme med barna og dermed levde vi lenge på ei inntekt. Derfor lærte jeg meg tidlig å gå på bruktbutikker, loppemarkeder og bruke det jeg hadde på en ny måte. «Nød lærer naken kvinne og spinne» har vært mitt motto.

Et smykke av en bakerovn

Bakerovnen i hovedetasjen var en viktig grunn til at de kjøpte huset. Den har blitt omhyggelig restaurert.

Som ung jente i Grimstad, gikk Vivian ofte forbi Elsa «Sprossa» Rønnevig sitt hjem. Kanskje det var der spiren til bakerovner slo rot?

Seinere har hun gått på Sprossas brødbakekurs og har nå brukt den gamle bakerovnen i cirka ti år.

Ingebjørg Bratland klinger på spilleren. Magnus soper ut av ovnen og passer på temperaturen. Og Vivian håndterer deigen med lette hender.

– Jeg kaller det ikke jobb, det er noe jeg koser meg med. Hele prosessen med å bake brød er rein terapi.

Les også: Reidunn og Kjell var 29 og 33 år da de tok et stort livsvalg: Få trodde de ville bli boende

Godt naboskap

Snart skyves ti mellomgrove landbrød inn i den varme ovnen, og etter en halvtimes tid trekkes de ut igjen, og en herlig duft brer seg utover kjøkkenet og til ytterdøra.

– Hallo?

En kar i arbeidsklær banker på og titter inn døra. Han kommer med en pose fra kona si, ei vakker strikkejakke som er som laget for Vivian. Har hun lyst på den?

– Naboene går på lukta! sier Magnus og ler.

Ute har marssola gjemt seg bak skyene, et par hangglidere seiler under regnbueskjermene sine. En mann i traktor hilser. Et par naboer svinger innom med en tilhenger de har fått låne.

– Om vi jobber ute, har vi kaffen klar, for da er vi sikre på at noen svinger innom, sier de.

Da vi var på besøk, hadde de bare bodd her i halvannet år. Vivian ser på Magnus.

– Det er så mange ting som har vært så riktig. Jeg føler vi har bodd her i mange år allerede. Det her huset har venta på oss.

Når vi drar, ser vi Magnus med hendene fulle av lysebrune brødposer. Han er på vei bort til naboene.

Se flere bilder under:

Hytta til Ole og Tove er så liten at den ble kalt Fyrstikkesken

Jeg glemmer aldri synet som møtte meg da jeg låste meg inn hos mamma