Mor og datter kjøpte hytta uten strøm og vann usett. Den ser ikke slik ut lenger

I det som trolig er et av Suldals eldste hyttefelt, ligger i underkant av 30 hytter spredt i terrenget.

Satt opp den gang det ikke var snakk om sprenging og planering for å få plassert en hytte, men hvor hyttene er bygget etter landskapet.

Her har mor og datter, Astri Sofie Eskevik og Brita Marie Aunan, slått seg ned i en av de eldste hyttene. 

Den lille hytta har siden kjøpet blitt endevendt og har økt i størrelse.

Snøfillene ligger tett i luften der undertegnede bakser på truger bort i meterdyp snø. Fargene i det skogkledde landskapet går i sort-hvitt denne vinterdagen, men et norsk flagg lyser opp på en sortmalt hyttevegg og viser veien mot målet.

Inne høres lyden av bjeffing før døren går opp og to lyse hoder og en bustete hund ønsker velkommen inn til kaffe og hyttekos.

– Fortell! Hvordan havnet dere her, og ikke minst hva har dere gjort etter at dere overtok?

Mor og datter kikker bort på hverandre, smiler og tar sats.

Falt pladask

– Det var mor som ivret for å kjøpe hytte, hun ville vi skulle ha et sted å være sammen hele familien, starter datter Brita Marie.

– Dette var midt i pandemien og vi hadde sett oss ut noen hytter vi ville kikke på. Et par i Suldal og en i Sauda. Vi bestemte oss for å ta det som en tur, med tid til å gå på ski og overnatting på fjordhotellet på Sand. Utpå kvelden, etter at vi hadde sett på et par hytter ved Gullingen, satt jeg og søkte på hytter i nærområdet. Da dukket denne opp.

– Sjekk denne mor, den så vel koselig ut!

Selv om hytta sto beskrevet som enkel og uten innlagt strøm og vann, bestemte de seg for å ta en titt neste dag.

Eier viste seg å bo på Østlandet, og den lokale damen i dalen som hadde nøkkel var ikke hjemme, så det ble befaring kun fra utsiden.

– Men vi var solgt! Fra første stund. Det var en fin dag i vinterferien, og vi slo oss ned på benken utenfor og kikket utover vannet. Utsikten var bare slående vakker. Etter hvert tittet solen frem, og vi var ikke i tvil. Her, dette er hytten vår, det er slutt på å kikke på andre! Så, jo, det var kjærlighet ved første blikk, smiler mor Astri Sofie som mener å huske at hun la inn bud samme dag eller dagen etter.

– Og du som hadde kommentert på en visning dagen før at vi ikke kunne kjøpe en hytte hvor det var mye å gjøre, ler Brita fra sidelinjen.

Les også:  Marit og Kåre har flyttet 12 ganger. Nå er de endelig hjemme i et hus fra 1700-tallet

Hytte uten strøm og vann

For selv om hytta var solid bygget og av gode materialer, innså de at det var ting å ta tak i da de kunne ta herligheten nærmere i øyesyn. Skulle de ha sjans til å få med seg alle tre generasjoner, var første steg å få lagt inn strøm.

– Det var ikke engang solceller. Når kvelden kom, fikk vi ikke gjort noe og måtte bare gå og legge oss. Men vi stortrivdes, fra dag én. Hytta som tidligere het Hedlebu ble raskt omdøpt til Huldrebu. Et passende navn, syntes vi, siden eierne nå var to damer.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Mor og datter blunker skjelmsk og retter på de lyse lokkene. Brita reiser seg og legger en ny kubbe inn i det som før var en åpen peis, men som nå har fått en innsats som gir mye bedre varme.

Begge vedgår at det kjennes godt å ha kommet dit de er i dag, ikke ante de hva som lå foran av arbeid da de overtok.

De sender varme tanker til gode hyttenaboer som skulle vise seg å bli en stor drivkraft, og som hjalp til med å få lagt inn både strøm og vann.

– Plutselig kunne de finne på å ringe meg; «Nå sitte me her på terrassen og har byggemøte – ka ti komme du?» Da var det bare å stille, minnes Astri.

Trengte mer plass

Med strøm og vann på plass, dukket behovet for flere kvadratmeter opp. Den gamle hytta var ikke større enn 45 m², det ble i trangeste laget om familien skulle kunne være samlet.

– Først hadde vi planer om et frittstående anneks, men etter hvert begynte tanken om et påbygg å ta form. Med plass til to gode soverom, en liten hems, gang og ikke minst et skikkelig bad. De gamle soverommene lå rett over tanken til snurredassen, og med et utett gulv kan du jo selv tenke deg. Jeg fikk ikke med meg min kjære Bent Ove på hyttetur, for han fikset bare ikke den doen, ler Astri.

Hun satte seg til med pc-en og begynte å streke opp et nybygg i Excel. Utallige skisser måtte til før resultatet ble som huldrene hadde tenkt. Tilbygget skulle ikke ta luven av den gamle hytta, og det skulle holdes i samme stil.

– Til slutt så det bra ut, og heldigvis fikk vi godkjenning hos kommunen. To lokale tømrere ble engasjert, to fantastisk flinke folk. De så løsninger underveis, som var til det bedre. Blant annet mente de at vi måtte trekke taket litt lenger ut, det ville se bedre ut rent estetisk, men det ville også gi oss en fin skjermet sitteplass når det regner.

Mr. fixit

Ikke så lenge etter at hytta ble deres, traff Brita sin Jan. En kar som skulle vise seg å være en handyman av dimensjoner, den perfekte match for både Brita og hytta.

– Jeg husker første gangen han var med. Brita ler og rister på hodet.

 – Huff, stakkars mann! Nybygget var kommet på plass men det var ikke isolert. Jan viste seg å være en reser på å isolere, og da var han allerede godkjent. Når tømrerne måtte ta pause i april på grunn av lemming, fikk Jan ta over. Han reiv ned gulv og vegger i den gamle delen, isolerte og lagde alt sånn som det er i dag. På et tidspunkt var det mye kaos: Vegger og gulv var revet i den gamle delen, kun pipen sto igjen. Men han lot seg ikke skremme, tvert imot. Jan har snekret og panelt, isolert, lagt gulv, montert kjøkken. Ja, listen er uendelig. Nå har det blitt sånn at mor og jeg klekker ut ideene, mens Jan fullfører.

Etter snart tre år med sammenhengende arbeid ser de frem til å kunne senke skuldrene og løfte blikket, og bare nyte det som var forelskelse ved første blikk. 

Tiden er inne for å spenne på seg turskoene og bli kjent i terrenget de har kikket lengselsfullt ut på så mange ganger.

– Det har vært intenst, det har det. Men verdt alt slitet.

Se flere bilder under: