Monica valgte ensomheten
Monica flyttet alene til fjellgården for å starte et nytt liv
Monica var både mørkredd og husredd da hun flyttet alene til gården Solheim i Sunnfjord. Hun insisterer på at det ikke var en nødløsning, men en drøm som ble virkelig.
Solheim, Førde:
Jeg (Hjemmets journalist, red.anm.) må nesten klype meg i armen når jeg kommer opp til Solheim gård like nord for Førde i Sunnfjord.
Det er en av de vakreste dagene i året, med blå himmel så langt øyet rekker og med en sjelden sommervarme som brer seg utover kvelden og natten.
På en slik dag ankommer jeg et bortgjemt paradis noen hundre meter opp i fjellsiden, med en utsikt som nærmest tar pusten fra en.
– Ja, det er fantastisk her om sommeren. Men kom tilbake til vinteren. Da er det ganske mye snø som må flyttes på, sier Monica Solheim (53).
Hun tok sjansen på å flytte til gården da hun ble skilt. Her vokste faren opp. Her hadde hun feriert hver eneste sommer siden hun var liten. Det var akkurat dette hun trengte.
Monica pakket tingene sine og forlot Askøy hvor hun bodde. Ikke bare for å bosette seg på den gamle familiegården Solheim, men for å starte et helt nytt liv.
Husredd og mørkredd
– Solheim var mitt barndomsparadis. Pappa vokste opp her på gården med sine besteforeldre. Stedet ble kjøpt av mine tippoldeforeldre på tvangsauksjon på 1800-tallet, sier Monica Solheim.
Hun kjøpte gården i 2018 sammen med mannen hun da var gift med. Hun hadde lenge drømt om å få overta gården som hadde stått så å si ubrukt siden 1970-tallet.
Gården tilhørte den gangen farens onkel og hans familie. Da den endelig ble til salgs, fantes det en klausul i testamentet etter besteforeldrene som gjorde at Monicas far Milan kunne kjøpe gården.
I 2018 solgte han den videre til datteren.
– Vi dro hit hver helg for å sette i stand stedet. Gården var i adskillig dårligere stand da vi overtok enn det den er i dag, sier Monica, som i 2021 flyttet til Solheim alene etter en skilsmisse.
– Jeg tror det stemmer at motgang gjør deg sterkere. Den første vinteren her oppe var jeg ganske redd og kjente litt på panikken. ‘Hva har jeg gjort, klarer jeg dette?’, tenkte jeg, sier Monica, som var både husredd og mørkredd da hun flyttet til det nedlagte gårdsbruket på Solheim.
– Det var noe jeg ganske enkelt måtte jobbe med. Jeg kunne jo ikke være mørkredd her oppe. Dessuten sitter det jo bare i hodet og er stort sett forestillinger om ting som aldri kommer til å skje, sier gårdeieren som raskt snudde redsel til ro.
– Å være her er bare helt fantastisk. Jeg har lært at ting går seg til, at vi klarer det vi vil med trass og vilje. Her oppe fikk jeg avstand til ting jeg trengte å legge bak meg, og jeg fikk fred, tid og ensomhet til å finne meg selv, sier Monica, som brukte en stund på å finne ut hvem hun er og hva hun vil.
– Jeg brukte tid på meg selv. Jeg var ikke lenger bare mor, ansatt, kone eller venninne. Nå skulle jeg finne ut hvem Monica er. Og det var virkelig en form for førstehjelp å komme hit. Jeg trengte en endring, og jeg har lært utrolig mye om meg selv. Jeg tror faktisk at jeg har blitt et bedre menneske av å flytte hit.
Les også: (+) Arild (74) bor alene i spøkelsesbygd
Ingen nødløsning
Monica er mor til tre og har tre barnebarn. Den ene datteren med mann og tre barn bor i Førde. Sist de to guttene på to og fire år var på besøk, fikk de smake granskudd rett fra treet.
– De bør jo lære seg hva som kan brukes i naturen. Han minste smakte og spyttet det ut igjen. Han eldste hadde ikke særlig lyst til å smake, sier Monica og ler. Hun har selv gått i lære hos sin pappa Milan, som har hytte et steinkast fra Monicas kårbolig. Det er godt å ha pappa i nærheten, og etter at Monicas mamma Liv døde i fjor er pappa ofte på gården for å hjelpe til.
– Jeg kommer aldri til å selge dette stedet. Det skal være en samlingsplass for mine tre barn. Selv om jeg selv en gang kanskje skulle finne på å flytte herfra, vil jeg beholde gården, sier Monica, som var 51 år da hun flyttet inn i 2021.
– Det var ingen nødløsning. Det var en drøm jeg oppfylte. En stor overgang fra livet på Askøy, men jeg angrer ikke. Om jeg skulle velge hvor jeg vil leve blant alle steder jeg har bodd, så ville jeg valgt Solheim.
Les også: (+) «Nyksund-Irene» har forlatt Nord-Norge
Bursdag på låven
Monica har lagt ned mye penger og arbeid for å få gården i moderne stand. Huset trengte en skikkelig overhaling. Mye måtte rives og bygges opp igjen, men selv om huset nå har fått nye yttervegger, blitt isolert og har fått moderne bad og kjøkken, er Monica opptatt av å bevare stedet mest mulig sånn som det har vært.
Gamle ting og bilder blir tatt vare på og satt frem. Oldemors vitnemål henger innrammet på veggen. Oldefars spaserstokker har også fått en egen plass, og de mørke tømmerveggene vitner om mange år med både sorger og gleder.
– Jeg liker å ta vare på gamle ting, og er opptatt av at ting som hører hjemme på gården skal få bli her. Det neste prosjektet er å sette i stand en gammel bu ute på tunet, og kanskje stabburet, sier Monica, som liker å ha prosjekter.
Og de tar aldri slutt når du har en gård som Solheim. Den gamle overnattingsbua kan bli en flott gjestehytte og noe hun kan leie ut. Monica drømmer også om tretopphytter i skogen rundt gården. Den store låven trenger dessuten en praktisk hånd og mye kjærlighet.
En drøm om å få satt den i stand til Monicas 55 årsdag synes uoppnåelig i dag. Men kanskje sitter hun der ved langbordet og har låven full av feststemte gjester når bursdagen er der. Mulighetene er uendelige.
Det spøker på gården
I tillegg til bygningene på tunet består Solheim gård av rundt 110 mål innmark. Totalarealet er derimot hele 1300 mål. Med gården følger også jaktrettigheter.
– Oldefar var en tusenkunstner. Han og oldemor var fantastiske og visste hvordan de kunne utnytte ressursene. Det er så mye i naturen som kan brukes. Og så mye vi ikke helt kan forklare. Da jeg vokste opp «visste» vi jo at det spøkte her på gården. Men vi brydde oss ikke om spøkelsene. Vi ga dem navn og hilste blidt når vi merket at de var i nærheten. Jeg kan ikke huske at vi var redde, sier Monica, som likevel innrømmer at hun kjente litt på panikken det første året på Solheim.
Mørkredd og husredd er én ting. Men de enorme mengdene med snø som skulle ryddes hver dag ble en utfordring.
– I starten var det tøft. Det var så mye å ta tak i, jeg var nyskilt og jeg visste ikke om jeg ville klare alt. Det var så mange nye faser i livet mitt for tre år siden. Men i dag trives jeg med mørket og ensomheten. Det er godt for kropp og sjel å være her. Jeg liker å ha mye å gjøre, men jeg har nok innimellom tenkt tanken på å ta permisjon fra jobben om vinteren og bo et annet sted.
Les også: Pusset opp gård fra 1725 - se forvandlingen
Må bøye hodet
Monica arbeider i dag ved PPT-tjenesten i Førde kommune. På Askøy var hun først lærer, og deretter assisterende rektor ved en ungdomsskole. Hun trives i jobben, med kollegene og å ha de tre barnebarna i nærheten. Men hun nyter også rolige dager på fjellgården sin. Her steller hun i hagen, planter bærbusker og opparbeider nye blomsterbed.
– Det er god terapi å grave i jorden, sier Monica, som er både skogsarbeider, gartner, bonde og snekker. Hun er ikke redd for å ta i et tak.
Og når hun ikke graver i jorden, hugger ved eller måker snø, sørger hun for å gjøre det koselig rundt seg inne. Monica er praktisk anlagt og har gjort det både moderne og innbydende. Samtidig har hun beholdt eimen av fordums tider og følelsen av mange år med historie. Når du går inn på kjøkkenet, må du bøye hodet i andakt og respekt under den lave dørkarmen.
– Å være her gir meg en helt spesiell følelse av harmoni. Det kan være tøft å bli alene etter 33 år. Selv om det er riktig å skille lag, er det samtidig en stor sorg når et forhold ryker. Å flytte hit har vært som en helbredelse. Jeg har fått ting og følelser på avstand, og nå kan jeg nyte ensomheten og roen. Jeg kan sitte uvirksom og se ut over naturen, kjenne på stillheten, høre lyden av fuglene. Eller jeg kan gå ut og bruke kroppen. Det er mye fysisk arbeid på et sted som dette. Det kan nesten ikke beskrives hvor fint det er å bo her.
Les også: Øystein ser gårdsbygningene forfalle rundt seg
Ferier på Solheim
Monicas pappa Milan er ofte i hytta som ligger på en høyde ovenfor tunet. Han ble enkemann i fjor og er der så ofte han kan. Han er heller ikke fremmed for å flytte opp til Solheim en vakker dag.
– Da jeg var liten, var det ingen vei opp hit. Vi barna måtte gå til skolen. Og den gangen, like etter krigen, var det så mange barn her at vi måtte gå på skolen i puljer. Noen begynte om morgenen, andre om ettermiddagen, sier Milan, som er glad gården er blitt værende i familien. Han forlot Førde da han møtte kona Liv, og i 1966 flyttet de to til Askøy utenfor Bergen. Men hvert eneste år dro hele familien til Solheim.
– Som barn var det en fryd å være her. I tenårene kjente jeg nok at det ble litt stusslig, men i voksen alder har jeg alltid drømt meg tilbake hit, sier Monica, som i flere år så oldeforeldrenes gård forfalle.
Gården måtte selges, og Monicas grandonkel overtok. Samtidig ble driften av gården nedlagt, og stedet ble brukt som feriested i mange år. Da Milan kjøpte gården tilbake, ventet det mye arbeid for at det skulle være mulig å bosette seg her oppe.
– Vi har nok brukt et par millioner kroner på å få satt i stand bygninger, og da først og fremst hovedhuset. Og nå skal gården aldri ut av familien igjen. Ikke så lenge jeg lever, sier Monica på Solheim.
