Reidunn og Kjell var 29 og 33 år da de tok et stort livsvalg: Få trodde de ville bli boende

Lyder gårdsnavnet Trodla-Tysdal kjent?

Den ligger i Årdal i Ryfylke. I 2002 hadde Reidunn Ferstad og Kjell Tysdal besøk av programleder Oddgeir Bruaset og TV-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

Dermed fikk hele Norge et innblikk i parets hverdag på en veiløs gård, 13 kilometer fra nærmeste bygd, Hjelmeland.

– I fjor sommer kom Bruaset ­tilbake, fordi han skriver en bok om hva som har skjedd på ­stedene siden han var på besøk sist, forteller Reidunn (63).

Hun ble pensjonist i fjor og skal nå nyte mer saktegående dager, uten pendling til og fra jobb.

Fantastisk natur

Reidunn sitter i den lune stuen med solide tømmervegger da hun tar en prat med oss. Ut gjennom alle vinduer ser hun fjell, vann og himmel.

En mer spektakulær beliggenhet skal du lete lenge ­etter: Gården ligger i en vakker ­dalbunn, i dramatisk natur, i indre enden av innsjøen Øvre Tysdalsvatnet.

Majestetiske fjell med topper som rager 800 meter over havet, kneiser rundt de gamle bygningene.

– Her er det ingen forurensning, ikke støy, og vi forstyrres ikke i naturen, sier hun.

Naturen viser seg fra alle sine beste og verste sider i dalen.

– Det er mye vær. Når det skikkelig blåser opp, er det sterke krefter i sving. Det har skjedd at vi ikke har kunnet ta båten over på grunn av sterk vind, sier hun.

Les også (+): Alma fra Revelsøy bar på en grusom historie

Solide jobber

Historien om Kjell (67) og Reidunn handler om å bryte opp fra A4-livet med trygge og gode jobber, og nærmest stupe inn i et liv som minnet om det mange nordmenn hadde for mer enn hundre år siden.

– Kjell er fra Stavanger og utdannet sterkstrømsingeniør og hadde først jobb i Nordsjøen, så på kontor på land, forteller Reidunn.

Annonsørinnhold

Tjuvstart på Black Friday-salget: Sjekk hvilke utrolige kupp du gjør nå

Om seg selv, oppsummerer hun:

– Jeg er fra Gjøvik, kom til Bryne for å gå på meieriskolen og ble siden meieriingeniør og fikk jobb på Tines forsøksmeieri på Voll. Vi giftet oss i 1986, hadde OK jobber og trivdes i Ålgård utenfor Sandnes.

Likevel begynte de letingen etter en gård som de kunne flytte til. Og det var han som var ivrigst, innrømmer hun med latter i stemmen.

– Han måtte skynde seg å få drømmen realisert mens jeg ennå var så forelsket at jeg ble med!

Drømmen om en gård

Mens vennene deres reiste rundt i verden og realiserte drømmer på den måten, drømte de om å teste bondelivet i et år eller to.

De hadde sett på flere gårder før de fant Trodla-Tysdal i 1989. Da hadde bruket ligget brakk i flere år.

– For å komme oss hit måtte vi ta båt over vannet, 13 kilometer, alternativt følge turiststien i to timer til fots. Med en rask båt tar det en halvtime å komme seg hit, forteller hun.

Hun husker godt hva folk sa: Dere kommer sikkert snart tilbake.

Les også: Aksel Lund Svindal avslører ny lidenskap

Egen strøm

Noe av det første Kjell gjorde, var å bygge et vannkraftverk, slik at de ble selvforsynt med strøm.

I alle år siden har de hatt åtte–ti kilowatt effekt til å dekke behovet sitt. For å få litt perspektiv, så bruker en normal, god vannkoker to kilowatt når den slås på.

– Vi er selvforsynte med strøm, men har begrenset av den og må tenke over hvordan vi bruker den. For eksempel kan vi ikke ha vaskemaskin og oppvaskmaskin på samtidig, forteller ekteparet.

Da de flyttet til gården, måtte de også brette opp ermene og sette i gang med å ­restaurere og utbedre både fasaden, taket og inne i hovedbygningen. Syv–åtte bygninger står nå rundt på ­eiendommen.

– Da vi kom hit, het det egentlig Øvre Tysdal, men vi fant navnet Trodla Tysdal på gamle kart og endret til Trodla-Tysdal med bindestrek. Og Kjell, som het Michelsen til etternavn, søkte og fikk byttet etternavn til Tysdal, forteller Reidunn.

Les også: Den ser på hunden din som fritt vilt

Flere ben å stå på

De begynte med sauer, og ikke så lenge etter kom døtrene Marta og Ragnhild, i 1990 og 1992.

– Jeg reiste til Stavanger for å føde. Hjemmefødsler ble aldri vurdert, sier Reidunn.

Da døtrene var små, for­søkte de å holde griser og okser som tilleggsnæring. Men i vær og vind ble det vanskelig å få fraktet tunge slaktedyr i båt, så disse prosjektene ble skrinlagt.

– Etter hvert begynte jeg å jobbe som kvalitetssjef i en lakseforedlingsbedrift, sier Reidunn.

Hun forteller at familien i denne perioden leide et hus i Årdal, og barna gikk i barnehage der.

– Iblant var de sammen med Kjell på gården. Han bar dem i bæremeis mens han fôret dyrene og gjorde annet forefallende arbeid. Oppveksten deres var både lik og ulik de fleste andres, sier hun.

Alt går

I 1996 bygde de en turisthytte der det hadde stått en gammel husmannsplass, for å spe på inntektene.

For å frakte turistene, investerte de i en skyssbåt. I mange år tilbød de gjestene både skyss, overnatting og middag, og de hadde travle dager, særlig i sommerhalvåret.

Slik Reidunn ser det, fikk hun den perfekte vekslingen mellom et tilbaketrukket og et sosialt liv.

Da barna begynte på skolen, gikk også det bra. Mange av skolebarna bodde avsides, og derfor hadde skolen for eksempel fri på torsdager og bare halv dag tirsdager.

– Kjell skysset dem inn med båt. Ofte spiste de fro­kosten i båten. Stort sett gikk det greit i all slags vær, men jeg husker at vi en dag måtte holde dem hjemme, fordi ­vinden var for sterk. De fikk en vanlig, men også spesiell oppvekst, sier mammaen.

De pleier å tulle med at det er ti grader varmt hele året på Trodla-Tysdal. Altså kan det føles kaldt på sommeren og mildt på vinteren.

– Sauene våre går inn og ut hele året og kan finne knopper å spise midt på vinteren. Sam­menlignet med andre fjellgårder, har vi det enkelt slik. Snø har ikke vært en bekymring.

Annonsørinnhold

Årets fineste festkjoler: Finn din favoritt

Les også: Slik så det ut da Ida og Sverre tok over

Roligere dager

For noen år siden pensjonerte Kjell seg, og det ble slutt på middagsservering til turi­stene. Turisthytta er fortsatt til utleie, men de som nå kommer gående eller padlende må ordne seg selv.

Før det hadde Reidunn ­byttet jobb og ble kirkeverge i Hjelmeland. I fem år koste hun seg i den jobben, som var både sosial og meningsfull.

Nå har også hun avsluttet sitt arbeidsliv, og det føles riktig.

– Når du bor på et avsidesliggende sted, må du passe på å arrangere egne sammenkomster for å ha et sosialt liv. Jeg er med i en litteratur­gruppe, som får meg til bygda. Vi er et knippe damer som møtes og diskuterer bøker vi har lest, og det er veldig hyggelig, forteller hun.

Magisk lys uten forurensning

34 år er gått siden de kom til Trodla-Tysdal som unge. De har opplevd så mange ­magiske øyeblikk, som når himmelen lyses opp av dansende nordlys, måneskinn eller Melkeveien.

– Melkeveien overrasket mange turister. «Hva er det lyset», spurte en mann en gang. «Det er Melkeveien», sa Kjell. «Og hva er det?» fortsatte han. Da måtte vi fortelle om stavspiralgalaksen og de milliardene eller billionene av stjernene som finnes i Melkeveien.

I mange år var livet travelt, selv om de bodde rolig. De ­hadde følgende leveregel: Ikke se på det som skulle ha blitt gjort, men på det som ble gjort. Og vær takknemlig for det.

– De siste 10 årene har det bare vært Kjell og meg her, for døtrene våre ble voksne og flyttet ut. Det betyr at vi har fått stillere dager. Nå er vi pensjonister, begge to.

Hun forteller om en typisk rutine:

– Vi står opp om morgenen, koker kaffe, fyrer i ovnen, hører at det ­knitrer i bjørkeveden. Og fordi vi har høner som legger mange egg, steker vi en omelett til ­frokost. Eller vi koker havregrøt, som vi spiser med selvplukkede blåbær eller tyttebær på.

Annonsørinnhold

Kun for voksne: Julekalenderne som gir et ekstra piff i forholdet🔥

Fysisk trening får de i rikt monn gjennom forefallende arbeid. De hugger, kløyver og stabler ved og flikker på bygningene, som blir utsatt for stormer og uvær.

– Vi er et godt team, og det har vi alltid vært. Det går ikke an å være uvenner så langt borte fra alt, sier Reidunn og ler.

Les også (+): En epost avslørte sannheten om mannen min

Vakre soloppganger

Mens han fotograferer og holder på med bildene sine, sitter hun gjerne med strikketøyet. De lever gode liv.

På spørsmål om hva som er det beste med tilværelsen langt der oppe, sier hun at det hvert år er like vakkert i april, når solen kommer tilbake.

– I tre måneder sammenhengende er solen borte, og det er mørkt. Når den dukker opp igjen og gir oss vakre soloppganger, står vi gjerne opp klokken fem om morgenen for å slippe sauene ut. Da er det vanskelig å legge seg etterpå. Da kan vi sitte der og blir ikke mett av hvor praktfullt lyset og naturen er.

– Om dere fikk velge en gang til – ville dere ha valgt å bo her?

– Ja. Eller på en annen gård. Jeg vokste opp med utsikt over Mjøsa og liker å se vann, og det gjør vi her, sier Reidunn.

Kjell nikker og er helt klart enig, og han føler for å si én ting til, slik at ingen er i tvil:

– Vi har det veldig kjekt sammen på gården fortsatt. Vi valgte et godt liv da vi flyttet hit!

Maria bærer på en tung historie: – Det følger store konsekvenser med å ha levd et liv som mitt

Som niåring fikk han beskjed på farens dødsleie: «Husk, Anders: Du skal ta vare på Brunborg»

Denne saken ble første gang publisert 20/06 2024, og sist oppdatert 20/06 2024.