Innenfor disse umalte veggene har familien bodd i åtte generasjoner

Ved foten av Okstindan, i enden av en snirklete bygdevei, 6 kilometer fra tettstedet Korgen i Nordland, ligger Inderdalen gård.

Her har folket levd av naturen og enkel gårdsdrift i mange generasjoner, i alle fall siden 1600-tallet.

I dag er det Arild Inderdal som driver stedet. Han er eldstemann i en søskenflokk på fem og åttende generasjon på gården siden 1742.

Sammen med yngstebroren Oskar og hans kone Ann-Synnøve Albertsen har han pustet nytt liv i gårdens gamle hus.

Formidler gårdens historie

Husene har fått stå umalt og urørt i mange år, noe som gjør dem til en sjeldenhet.

– Jeg var her på besøk som barn, men det var etter at jeg ble sammen med Oskar at jeg gradvis la merke til hvor fint det er her. Sammen med min mor Agdis begynte jeg å sette meg inn i historien, forteller Ann-Synnøve.

Hun har gjennom flere år gjort et stort arbeid med å undersøke stedets historie, noe hun med glede formidler til gjester.

Entusiasmen hennes smittet over på Oskar og Arild, som syntes det var fint med mer liv og røre på gården igjen.

Brødrene vokste opp her, i et hus som ble bygget i utkanten av tunet i 1954.

Les også (+): Irma bodde på en søppelfylling og fødte 13 barn

Fikk kulturpris

Frem til 2000 var Ingrid, søsteren til brødrenes bestemor Astrid, den siste av 11 søsken som bodde i det de kaller gammelhuset. Før det bodde hun der sammen med fire søsken, som også ble gamle på gården.

Tidliger tiders nøysomhet er en stor glede i dag. Lite ble endret på ved restaureringen, og mye ble beholdt. Derfor framstår husene og alle rommene som usedvanlig godt bevart.

For å ta vare på denne kulturhistoriske skatten, stiftet storfamilien Foreningen Inderdalen gård. De innså at det måtte mer penger inn for å bevare husene og kulturlandskapet.

En ekstra oppmuntring ble det for dem at foreningen i 2019 fikk Nordland fylkes kulturlandskapspris, for sitt store engasjement for å bevare og formidle historien om den gamle fjellgården.

– Det er så flott at Arild åpnet opp gården, slik at andre kan få oppleve den, og også overnatte her. I dag bruker vi Gammelhuset og Eldhuset til formidling. Gradvis har vi satt husene i bedre stand, og også restaurert gjenstander og gamle tekstiler, forteller Ann-Synnøve.

Les også: Da Terje fikk tilbud om å overta tipp-tippoldefars stue, var han ikke vond å be

Ansikt i en gammel eske

Historien får ansikter når vi åpner et lite skrin med gamle bilder i. På et av bildene ser vi Ivar, som har laget flere av møblene på gården.

I en eske ble det funnet falmede brev fra Amerika, fra søsknene som forlot stedet i 1879. I brevene kommer det fram at de fremdeles bodde i en jordhytte etter 50 år, og lengtet etter å høre fra hjemplassen.

Etter mye arbeid med restaurering er nå endelig Gjestehuset klart for overnatting. Her kan gjestene våkne til en langstrakt utsikt mot Lukttinden i det fjerne. Det ble også brukt som gjestehus i gammel tid, for tjenestefolk og tilreisende.

Gjestehuset var forfallent og fylt opp med mye rart. Gamle senger er nå bevart, skinnfeller og broderier er renset og restaurert. Både her og i gammelhuset knirker det fra gamle dører med originale låser, som gir nærhet til en tid som har vært.

Les også: Her bodde det bare grevlinger – så forbarmet Anne og Øivind seg over stedet

Ivaretar håndverk og kultur

– Vi har lært oss gamle restaureringsteknikker som de kunne noen generasjoner bakover, forteller Oskar, som er skogsarbeider av yrke.

Han lafter og tømrer, og har selv lært seg å reparere gamle tømmerknuter. Det kunne også hans tippoldefar Johan Arnt. Trolig er det han som satte opp den gamle bekkekverna.

Ann-Synnøve er opptatt av hva kvinnene har gjort på gården. Den svært gamle grua er blitt brukt til å steke kamkaker og flatbrød i. Områdets sterke tradisjon holdes i hevd under bakstedagene.

– Jeg har mange gode minner fra da svigermor Borghild lærte meg å sette deig og kjevle ut kamkaka, og det er så koselig å videreføre det til min svigerdatter Monica, forteller hun.

Når den tradisjonelle kamkaka bakes, er mange i sving og alle har sine oppgaver. Oskar er den som er kyndig i selve stekeprosessen, som krever full oppmerksomhet. Denne dagen er barnebarna Tobias og Hanna Louise med for å lære.

Les også: Evy gikk på skattejakt her som barn, i dag eier hun huset

Legendarisk bakverk

Hele familien er engasjert i gårdsdriften. Sønnene Kjetil og Tomas og svigerdatteren Linn hjelper til ved store arrangementer og med praktiske oppgaver.

Vern gjennom bruk er virkelig beskrivende for Inderdalen. Husene og tunet blir mye brukt, og aktiviteter fra gammelt av holdes fortsatt i hevd. Landhandelen er åpen innimellom i løpet av sommeren.

Når det fyres opp i bakerovnen på tunet, kan gjestene nyte pizza, bakverk og ferskt surdeigsbrød under åpen himmel sammen med bygdefolket.

Men det virkelig legendariske bakverket på gården, er kamkake. Dette bakverket er en lokal mattradisjon som stort sett er begrenset til Hemnes kommune og omkringliggende områder.

Kamkaka på Inderdal gård lages etter oppskrift fra Borghild, moren til Oskar og Arild. Når kamkaka stekes, må grua holde minst 300 grader.

Or, også kalt older, brukes til fyring fordi det er mindre glør på den. Den gir mindre røyk, men setter også en fin smak på kamkaka.

Varmen i ovnen eller grua gjør at kamkaka blåser seg opp. Når den stekes, er det viktig å rotere den, slik at den ikke blir brent.

Annonsørinnhold

Julekalenderne med de beste godbitene

Nordlands Trompet

Kamkake kan også stekes på en forvarmet steinplate i komfyren. Men da blir det ikke røyksmak på den, som i en bakeovn.

Dikterpresten Petter Dass nevner kamkaka i diktet Nordlands Trompet, fra ca. 1670:

«Om Morgen tiilig der Dagen frembød Fremkom den Kiøgemester og Giæsterne bød Hin Klinede Lefser og Gomme; Kam-kager og allehaand krusede Brød Og store Træskaaler med Hamborger Miød Vor Quinder de giorde dem tomme»

Ann-Synnøve har utviklet Fjellbrødet, som lages for at det skal bli litt variasjon. I kamkaker er det melk, rug og hvetemel. I fjellbrød er det vann, litt smør og sammalt hvete. Fjellbrødet blir mer sprøtt. I begge er det smør og gjær.

Familien og gården

Første gang det er skrevet inntekt på gården, var i 1667. Stamfaren Anders Aronsen, som ble født i 1715, var den første i slekten som slo seg ned på Inderdalen.

Arild Inderdal har bodd på gården mesteparten sitt liv og er formell eier av den. Han har den på odel etter sin far, som den eldste av fem søsken.

Hans far igjen kjøpte gården av sin onkel, som igjen overtok etter sin onkel.

Les også: De skiter på plattingen og gnager på hytteveggen – og bjellene klirrer til alle døgnets tider

I Gammelhuset er det risset inn årstallet 1843. Der oppdro Arilds oldeforeldre Kristine og Ole 11 barn. Deriblant Arild og Oskars bestemor Astrid.

Deres far bygget et hus utenfor tunet i 1954, der de vokste opp. Fem av bestemorens søsken ble boende i huset ut i alderdommen.

Arild og Oskars far vokste opp på gården og var der hele livet. Han overtok den da Arild var 12–13 år. Da bodde bestemorens søsken, tanter og onkler fortsatt i det gamle huset.

Les også (+): Må jeg rive hytta?

Beitedyr og gardsturisme

Arild og Oskar tar vare på gården og holder kulturlandskapet i hevd. Dyrene ble flyttet til et samdriftsfjøs i 2007.

Arild har et beitesamarbeid med andre gårdbrukere, åkrene blir slått og skog ryddes. Om somrene beiter både sauer, rein og kyr rundt gården.

Oskar og Ann-Synnøves sønner Kjetil og Tomas, svigerdøtrene Monica og Linn og barna Tobias og Hanna Louise er alle engasjert i driften.

For å ta vare på den historiske gården ble Foreningen Inderdalen gård stiftet av storfamilien i 2014. Formålet er å ta vare på bygninger og historie.

Produksjon av bakst, kafésalg og utsalg av varer i Landhandelen sørger for litt inntekter som kan brukes til restaurering.

Gården har fått SMIL-midler til løsøredokumentasjon fra Hemnes kommune, litt støtte fra Norsk kulturarv og fra Helgeland Sparebank.

Foreningen fikk også Nordland fylkes kulturlandskapspris i 2019. Begrunnelsen var det store engasjement for å bevare og formidle historien om den gamle fjellgården og kulturlandskapet den er en del av.

Arild og Oskar sjekker hvert år bruer over elver, som repareres før folk valfarter fra gården til DNT-hytta Gråfjellhytta og den markante Rabot-hytta. Generasjonene før har lånt ut nøkkelen til Gråfjellhytta til turister.

Servicebygget som ble åpnet i august 2019 er et resultat av dugnadsinnsats og samarbeid mellom foreningen, Hemnes kommune og Miljødirektoratet. Fra gården er det merkede turløyper til Gråfjellhytta og Oksfjellelv.

Med hodelykt gikk de rundt i det forlatte, støvete hotellet fra 1889. Først da gikk det opp for dem hva de hadde gjort

Arild (78) bor alene i spøkelsesbygd

Denne saken ble første gang publisert 03/09 2024, og sist oppdatert 03/09 2024.