Gårdslivet
Rønnaug ville aldri tilbake til bygda. Så dukket Tom opp på nattbussen
Hun skulle aldri flytte tilbake, og hun skulle ikke havne opp med en Eidskoging. Hun tok feil. Og med på flyttelasset tok hun med seg både et stabbur og lekestue.
– Er det noe livet har lært meg så er det at man aldri skal si «aldri», sier hun med en latter og viser rundt på småbruket hvor hun og Tom har bygd opp et godt hjem for seg, datteren Selma og de fem kattene. Samt for veldig mange andre som går ut og inn av de gjestfrie dørene.
– Et hjem er noe man skaper for de som bor der, og de som kommer, fastslår Rønnaug.
Men, la oss spole tilbake til da 31 år gamle Rønnaug hadde levd noe glade år i blant annet USA og Oslo, og var hjemom en snartur.
Inn på nattbussen kom Tom, den flotteste fyren hun hadde sett. Ting gikk fort, og snart levde de sammen i Oslo.
Ikke lenge etter hadde de lagt inn bud på Tukun i Matrand. Et slitent småbruk med 40 mål tomt.
Hvem: Rønnaug Marie Kjærstad og Tom Inge Larsen.
Kjæledyr: På Soltun bor også de fem kattene Sussi, Supermann, Selmer, Balder og Champis.
Hvor: Matrand i Eidskog, Hedmark. Datteren Selma Larsen er på vei ut av redet.
Byggeår: Hovedbygningen ble flyttet til plassen den står på nå i ca. 1930. Selve tømmerkassen kan være flere hundre år gammel.
Instagramnavn: @stiggfint
For plutselig hadde hjemtraktene begynt å lokke. Og den store låven var som et mulighetenes bygg.
Tom sin skuffelse var stor da Rønnaug kunne fortelle at bruket var solgt til to Eidskoginger. Men gleden desto større da hun leende avslørte at Eidskogingene, det var dem!
Første gang de kjørte inn på eiendommen skinte solen så vakkert over tunet. Etter det ble Tukun omdøpt til Soltun.
Eviglang hyttetur
De måtte vente til fristen for å ta ut odel hadde gått ut før de kunne flytte inn eller pusse opp.
Da de endelig kom i gang, bodde og jobbet de i Oslo i ukedagene, og pusset opp Soltun i helgene.
De kjøpte seg en ny, stor seng og plasserte den midt i stua. I andre etasje var det iskaldt på vinteren. Slik måtte det bli.
Det hindret ikke kaffebesøk og glade sammenkomster. Helt uhøytidelig, slik de liker det.
Etter en stund ble en gammel brakke fra Veivesenet hentet og satt opp som en del av innrammingen rundt tunet.
Denne stuen hadde tidligere stått på gården, men ble flyttet og brukt av Veivesenets folk som hvilestue under veibygging.
Heldigvis fikk de kjøpt den tilbake og pusset den opp i gammel stil. Omdøpt til Veslestua ble dette hjemmet deres en periode til de hadde restaurert hovedhuset ferdig. Det tok ett og et halvt år
– Denne tiden, forteller Rønnaug, var som en eviglang, fin hyttetur.
– Vi klarte oss med lite og hadde det så bra med det. Når folk spurte om de ikke skulle flytte inn i hovedhuset snart, svarte de at «Jo, det skulle de til jul, men vi veit ikke åkken jul det blir!»
Les også (+): Jeg låste meg inn i leiligheten min og fikk tidenes overraskelse. Siden den kvelden har ikke livet mitt vært det samme
Bygninger fra fjern og nær
Det var behov for store utbedringer. Etter at den falleferdige låven ble reddet av nytt tak, ble hovedhuset skrelt ned til reisverket.
Ved hjelp av utallige dugnader, uvurderlige foreldre, et par snekkere og en handy Tom ble det gradvis bygd opp igjen.
– Det er kun det gamle soverommet som står som det var, med håndskåret panel, forteller Rønnaug.
Stabburet hentet de på Frogner ved Kløfta. Mens uthuset, ved Veslestua, er hentet fra Gamle Lillestrøm gård hvor det skulle bygges leiligheter. Den lille dukkestua er Rønnaugs gamle som de har flyttet med seg.
– Vi er et par som må ha god plass rundt oss, forteller hun.
Og det er lett å forstå hvorfor. Låven rommer et uvisst antall biler, mopeder og motorsykler, og på stabburet bugner det av serviser, gamle trau og utallige andre bruktskatter.
– Vi elsker ting, men det må være brukt! Å skape nytt liv til gamle ting gir stor mening og glede for oss begge. Gjerne gi dem ny funksjon. Og er ting reparert, får de en ekstra stor plass i hjertet.
Tom viser frem en gammel ombygd traktor, som i et tidligere liv var lastebil. Han peker og forklarer mens øynene gløder av entusiasme. Det handler om bærekraft og å vise respekt for gammelt håndverk.
Les også: Da Anniken og Finn fikk øye på den gamle og nedslitte hytta, fikk de en idé
Stilltiende avtale
– Stilen vår har ingen navn. Det kjennes i magen om en ting er rett eller ikke. Vi har vært opptatt av gjenbruk hele livet. Jeg har plukket opp ting fra dynga fra jeg var seks år, og Tom kjøpte sin første bil da han var tolv. Vi har en stilltiende avtale om at vi ikke legger oss opp i hverandres samlinger. Vi gir hverandre frihet til å holde på med det vi liker, forteller Rønnaug.
– Han vet ikke hvor mye ræl jeg har – og omvendt, sier Rønnaug med en latter.
– Dette er en aksept mellom to samlere som er litt ute av kontroll!
De liker å pakke kurven med godsaker og kjøre en tur inn i skogene. Inn i Hans Børlis rike, med en av veteranbilene.
– Når vi durer i vei med «Nelly», min Chevrolet Cabriolet fra 1949, og det er sommer og vi kjenner duftene – da lever vi! Vi tar sideveiene og kjenner at det er de som beriker livene våre.
Sammen har de skapt et hjertevarmt hjem med tanke om at ting blir når de blir, og at uten stress blir det bra. Det er de stolt over.
Se flere bilder under:
