Her tar Grete farvel med familiehytta for aller siste gang

Fra hytta har Grete på klare dager utsikt mot Reineskarvet. Like nedenfor renner Løkbekken som hun har hentet vann fra i en kvinnealder. Skiløypa går like forbi på sletten bortenfor.

Grete kjenner den godt, skigleden hennes har fått fri utfoldelse her, 13 kilometer opp i høyden fra sentrum av Ål.

– Hytta vi kom for å se fikk noen andre, men på vei tilbake til bilen fikk vi nyss om ei hytte som ble ryddet og vasket for salg. Vi stakk innom, avtalte, og den ble vår. Det var like før bryllupet vårt og ga springbrett til store hytte- og fjellgleder i årene fremover. Først oss to, og etter hvert en familie på fire.

Gode barndomsminner

Den gang, i 1971, var Grete 29 år. Følelsene kommer lett frem i dag. Et helt hytteliv har kommet til en ende. Hytta er nettopp lagt ut til salg. Selv om barna er svært glad i den, og har vokst med den, har de sine egne steder.

Datteren Ellen er med denne dagen. – Mine aller beste barndomsminner har jeg herfra. Her har vi kost oss, vært ute og blitt varm i kinnene, dusjet midt på gulvet i en plastbalje, smiler hun. At hun ikke overtar hytta, gir henne nesten dårlig samvittighet.

– Ja, du kunne jo ha lagt inn strøm, sier mor Grete ettertenksomt, og ser utover landskapet.

– Det har vært så fint at barnebarna også har vært med. Det eldste barnebarnet, Ellens datter, dro jeg i pulk. Hun var knapt ett år. Vi rastet på en liten fjellrabb. Jeg glemmer aldri den lille hånden som stakk ut av skinnposen og de små fingrene som tok forsiktig på mose, krekling og tørre strå for aller første gang. Det var som å sitte midt i poesien, sier Grete.

– Vi har en veldig nær relasjon, så vi må gråte litt, smiler Ellen. For det gjør litt vondt at hytta som har tilført så mye godt, er på vei ut av familien. Gretes mann døde tidlig. Han var også veldig glad i hytta, og bygget inn terrassen, slik at hans to døtre fikk et eget soverom i tillegg til hemsen.

Les også: Hvem skal arve hytta?

Tre bind med hyttebøker

Tiden har visuelt fått stått stille i denne vel bevarte utgaven av hyttemodellen Bete Beitski.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

– Jeg liker det gamle og genuine, sier Grete. Skjønt, kjøkkenbenken kom litt til kort. Etter å ha tatt et snekkerkurs forlenget hun den selv ved å bygge et kjøkkenskap inntil. Også det er noen år siden nå.

Kjøkkenet ligger vendt mot fjelltoppen Reineskarvet, langsmale vinduer bringer naturen inn. Mang en stund har Grete tatt oppvasken foran en
utsikt mot fjellet hun har hatt som turmål, mot himmel og lyng. Vindusbåndet strekker seg ned til spisebordet, hvor en lang sofa går langs hele kortveggen.

Trekket i grønn ull fra 70-tallet ser nesten nytt ut, selv om døtrene har vokst opp i den og gode hyttenaboer har sittet på den i festlige lag. Alt av møbler er det samme som da Grete overtok hytta.

Solgt dagen etter

Hun skjenker i kaffe kokt på gassbluss, og legger frem bind 1 av tre hyttebøker: Familiekrøniken. Den unge Grete stråler på bildene i den hytteboka.

– Det har vært så mange deilige skiturer i praktfullt terreng, sier hun, mens datteren Ellen leser morens egne ord høyt:

Fra 2. april 1972:

– Hytta har vi blitt mer og mer glad i for hver dag. Flere var innom for en prat og litt godt i glasset.

– Se hvor detaljrike Ellens barnetegninger er. Hun er familiens kunstnersjel, sier Grete, som i ettertid ser hvilken fin dokumentasjon hyttebøkene er for familien.

Dagen etter Hyttelivs besøk, aksepterte familien et bud. Dermed ble dette Grete og datterens siste hyttetur til Løkbekken før overtagelsen. For aller siste gang ble det skrevet i tredje og siste bind av hytteboka. Et langt hytteliv er dermed forbi. Men minnene, de lever videre.

Les også: (+) – Vi kjøpte hytte sammen. Det ble mine og dine barn: Et mareritt!

– Hvorfor solgte dere hytta?

– Jeg har vært enke i 34 i år, og har voksne barn som har barn selv, og som er etablert andre steder. Jeg er 78 år, vedlikeholder hytta, bærer ved, vann, gass og andre ting. Jeg kunne klart det en stund til, men det er ikke så lett å få med seg venner som vil bo så primitivt, og gå på ski sånn som jeg liker. Det har mye med alder å gjøre, sier Grete i et oppfølgingsintervju med Klikk.no.

– Det var ingen i familien som ville overta?

– Nei, de var ikke interessert. Det var synd, og det rev meg litt i hjertet, men av og til må man ta avgjørelser. Jeg har holdt på med dette stedet i mange år alene. Det er ikke så langt å gå fra parkeringsplassen, men ting skal jo bæres.

Les også: Ring hytta varm: Å komme frem til varm hytte har aldri vært enklere

– Du har ikke tenkt på å modernisere med høy standard, så det hadde blitt lettere å bo der lenge?

– Jeg har nok tenkt tanken, og det hadde nok blitt gjort hvis barna mine hadde overtatt, men jeg ville nok ikke komme til å være der så mange flere år uansett, så da brukte jeg ikke penger på det. Egentlig har jeg likt det primitive, og synes det har vært koselig å ha de tingene å holde på med

Hyttetype: Bete Beitski

• Med hyttesystemet Bete Beitski vant byplanlegger og arkitekt Turid Haaland, i konkurranse med 146 andre, arkitektkonkurransen «Bedre hyttetyper for fjellområder» initiert av Ål kommune i 1966.
  
• En skånsom plassering i naturen var viktig for henne.
  
• Karakteristisk for modellen, som ikke lages mer, er at hytta har et åpent rom med kjøkken og sitteplasser, god takhøyde og lange vindusbånd som stedvis siler lyset inn i hytta. Prinsippene er videreført i andre hyttemodeller, utviklet fra Bete Beitski.
  
• Navnet Bete Beitski stammer fra bygningsdeler i tradisjonell laft og grindebygg, der «beten» er en tverrgående bjelke som skal hindre at langveggene siger utover.
  
• I andre sammenhenger blir ord som hanebjelke brukt. Men «bete» er den tradisjonelle betegnelsen.
  
• «Beitski» er også en tradisjonell bygningsdel i norsk laft.

– Vi kjøpte hytte sammen. Det ble mine og dine barn: Et mareritt!

En vedkurv i gave ble til drømmehytte på Hafjell

Denne saken ble første gang publisert 29/01 2021, og sist oppdatert 29/01 2021.