gårdshistorie
Geirmund er 12. generasjon odelsgutt. Gården hans er noe utenom det vanlige
Geirmund Nes eier 24 hus fylt til randen med ting og tang. Forfedrene på Nes i Hardanger vokste opp i en mangelkultur der ingenting ble kastet.
– Samlerinteressen begynte da jeg oppdaget hvor godt familien min hadde tatt vare på gjenstander som ble benyttet på gården, forteller Geirmund Nes.
Hans stamfar ryddet en plass her allerede i 1620, og siden har gården på Nes i Hardanger vært i familiens eie.
Geirmunds slekt er sterke representanter for norsk bondekultur med røtter tilbake til middelalderen.
– Etter krigen dreide mye seg om gjenreisning og ny industri og det gamle bondesamfunnet kom mer i bakgrunnen, men da noen studenter fra Vestnorsk kulturakademi kom hit for å registrere ulike bruksgjenstander som var blitt benyttet til selvberging, førte det til at samlerinteressen min ble ytterligere forsterket, medgir Geirmund.
Siden har det gått slag i slag.
Enorm samlig
En ting er alle de vakre bruksgjenstandene som har blitt oppbevart på gården, en helt annen ting er alt det andre.
Her er rom på rom med sjeldne antikviteter og artige snurrepiperier som blant annet en venetiansk lysestake, en svensk prinsessekjole, en tro kopi av et vikingskip, romerske skulpturer og utallige lysekroner i krystall.
Geirmund har samlet i en mannsalder. Nylig fylte han sytti år, men har ingen planer om å legge inn årene.
Han har alltid noen spesielle søk på finn.no og små pling kan høres fra telefonen mens vi snakker.
– Jeg skal ikke se på den nå, sier han unnskyldende og tar en kjapp titt før han legger telefonen til side.
I samlingen hans inngår absolutt alt av verdi som er tilvirket på gården.
I et av de eldre husene henger gamle bunader, nydelig dekorerte drikkekar og rosemalte sendingskurver fra minst seks av de tolv generasjonene som har bodd her.
Trau og redskaper, vakre kniplinger og vevde tepper. Et annet rom er innredet med objekter fra den tiden nasjonalromantikken var på bristepunktet her i landet.
Utskårne møbler i dragestil, malerier med motiver av billedskjønne fjorder og fjell, kvinner i nasjonaldrakt og gamle flagg pryder veggene.
Geirmund er en genuin historieforteller og glimrende guide.
Les også: Maria og Einar «giftet seg» da de var 10 år gamle. De holder fortsatt sammen. Nå på drømmegården.
Gal eller normal
Det å lese seg opp på ulike temaer og finne objekter fra diverse tidsepoker, ble også en god avledningsmanøver mot mørke tanker hos odelsgutten på Nes.
Han bar nemlig på en tung bør. En ting var arven og alt han skulle overta av forpliktelser med gård og grunn, en annen ting var frykten for sykdommen i familien.
– Både far og farfar hadde vært psykisk syke og ble innlagt på klinikk, det førte til at jeg ble så mobbet at jeg måtte skifte skole. Da jeg vokste opp var man enten gal eller normal, noe midt imellom fantes ikke. I dag er det heldigvis mer åpenhet rundt psykiske sykdommer, selv måtte jeg lese meg frem i bøkenes verden for å finne svar, sier Geirmund og skritter i raskt tempo over tunet.
I fjøset der kyrne tidligere opptok plassen, ligger det nå persiske tepper på gulvet og her har Geirmund arrangert en utstilling med mors flotte kofter med selvkomponerte mønstringer, både strikkede og vevde, og klær i nydelige farger.
Prinsessens ballkjole
I etasjen over fjøs og grisebinge er det kongelige tilstander.
Tykke gulvtepper, plysjmøbler i rokokkostil, massive taklamper med glitrende krystaller, et klenodium av en halvannen meter høy venetiansk lysestake som Geirmund ikke kunne motstå, og en rosa idyll av en ballkjole fra 1800-tallet som tidligere tilhørte en svensk prinsesse.
Nå er den utstilt på en byste over grisebingen, og bak er veggene kledd med bøker så langt øyet rekker.
– Hvor mange bøker har du egentlig?
– Ca. ni tusen, sier Geirmund uten å nøle.
– De er samlet etter tema. Fagbøker om psykologi, religion, historie, masse forskjellig litteratur selvfølgelig og botanikk. Å lese er å tre inn i en annen verden, det gir nye perspektiver og andre tanker om hvordan ting kan henge sammen. Etterpå skal jeg vise deg klosterhagen, smiler han under den fyldige barten.
Geirmund er en samler med orden i syskuffen, men medgir at det begynner å bli litt trangt om plassen i klyngetunet. Nå vurderer han å åpne bruktbutikk, hvis han klarer å selge noen av skattene sine, da. Det blir en prøvelse.
Les også: (+) Advokaten svarer: – Naboen fikk ja til å sette opp et tilbygg, vi fikk nei. Hvorfor driver kommunen med forskjellsbehandling?
Fra 1600-tallet
Geirmund er vokst opp på verdens vakreste plass bare et steinkast fra Hardangerfjorden med utsikt til fjellet og Folgefonna på den andre siden av fjorden.
Her midt mellom bygdene Norheimsund og Øystese i Kvam, er han rotfestet og omgitt av eldgamle gravhauger, stabbur og hus, og resultatet av det elleve forfedre før han har lagt ned av stein på stein, svette og slit.
Familien hans har vært selvberget i fire hundre år.
– Det var lange arbeidsdager, medgir han som ble den siste gårdbrukeren på gården. I barndommen var han omgitt av kyr og sau, gris og høner. Det var hesjing av høy, melking, ysting og måking av møkk året rundt. Alle i familien måtte bidra, og særlig odelssønnen fikk lære seg tidlig å ta ansvar.
– Når andre ungdommer dro på ferie måtte jeg bli hjemme på gården eller dra opp på setra og arbeide. Det var alltid noe som måtte gjøres, klippes, slås, repareres eller passes på, forteller Geirmund. Han var en lydig sønn. Men da det ble hans tur til å overta, tok han et radikalt valg. Han ville ikke leve som forfedrene.
Reiselivsbransjen
Geirmund hadde sett seg lei på alt slitet livet som gårdbruker innebar.
– Jeg valgte å kvitte meg med alt av dyr og søkte om bruksendring, forteller Geirmund som i dag ikke bare bestyrer klyngetunet, men også eier og driver Hardanger Feriesenter med caravanpark, feriehytter og båthavn. Han er en travel mann som tross alderen, spretter opp den bratte lia bak gården som en ungdom. Han vil vise oss storeika, et tusen år gammelt tre som står på eiendommen og som har gitt han trøst og inspirasjon.
– Det er et av Norges eldste trær, antagelig fra 1100-tallet og det er fredet, skryter han ubeskjedent. Selve stammen er delt i tre store deler som strekker seg mot hver sin himmelretning.
– Her satt jeg ofte som ung og mediterte, forteller han og peker på en plass midt i den splittede stammen.
– Hver gang jeg synes ting ble vanskelig, satt jeg her å så på det myldrende livet av dyr, planter og insekter som omga meg og tenkte at livet hadde så mange andre perspektiver enn det som bare føltes vanskelig. For å finne ut av flokene begynte jeg å lese psykologi. Jeg lette etter svar, og følte at jeg fant det.
En arbeidsulykke
– Psykiske sykdommer er både arvelig og kan være forårsaket av ytre påkjenninger, og det kan være en kombinasjon av begge deler. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke ville leve som forfedrene mine. Jeg hadde en voldsom utferdstrang og flere fremtidsplaner.
Men så ble faren hans utsatt for en arbeidsulykke.
– Jeg var seksten år og måtte ta over mye av hans arbeid på gården. Det var et tilbakeslag og en nedtur, men jeg visste hele tiden at mitt liv skulle bli annerledes, sier Geirmund som fikk rett. Han ble den første i rekken av tolv odelssønner som brøt tvert med gamle tradisjoner og skapte seg en ny levevei. Mye takket være en velvillig banksjef.
En million
Geirmunds far hadde tanker om å bygge feriehytter til utleie på eiendommen, men det ble aldri noe av. I unge Geirmund derimot vokste ideen til noe større.
Han la ut om sine ideer og planer, og heldigvis lot en banksjef seg overtale. Oldessønnen på atten år fikk en million i lån med pant i gård og grunn. Nå var det igjen en nybrottsmann på Nes, han forrige kom jo hit i 1620.
– Og det var en driftig kar, kan Geirmund fortelle.
Stamfar Gjermund Bessesen flyttet inn i en gammel røyestue som sto her og startet med å rydde stein fra jordene ned til fjorden. Langsomt utviklet gårdsdriften seg, også med kyr.
Nye generasjoner fulgte, og mange av dem supplerte driften med salg av tømmer fra skogen. Salg av humle var også viktig, forteller Geirmund.
Humlen ble ført over Hardangervidda via de gamle handelsstiene som kalles Normannaslepene, og ned til Kongsberg der den skulle brukes til å brygge øl til rallarene som jobbet i sølvgruvene.
Midt på 1700-tallet var det lensmannsgård her, og røykstova vi er i nå var distriktets første tingstove.
– Her hos oss satt bøndene og lovpriste kongen i København, samtidig som hans øvrige undersåtter var så fortørnet på han at de prøvde å lynsje hans stedfortreder i Bergen. Og det kunne de saktens ha gode grunner for. Viss vi følger skatteinntektene fra distriktet vårt via futen og lensherren til kongen i København, bidro våre skattepenger til at kongen kunne bygge nord-europas flotteste renessanse-slott; Christiansborg slott på Hillerød på Sjælland.
Les også: Tv-dokumentaren Sau: – I gamle dager var det mange gårder her i bygda. Nå er vi den eneste igjen i full drift
Kloster og skulpturer
I tillegg til å ha tusen jern i ilden, har Geirmund også grønne fingre. I klosterhagen foran huset og ned mot fjorden har han anlagt et ryddig virvar av labyrinter, vannanlegg, en dam og snorrette stier.
Og midt i det hele står en flott romersk skulptur. Sirlig klippede hekker med opphøyde bed stappfulle av røde tulipaner skinner om kapp med solen.
Geirmund kaller det klosterhage fordi den er anlagt etter mønster av middelalderens klosterhager med nyttevekster, urter og blomster. Det var hager som ga munker og nonner tilgang til selvdyrkede grønnsaker og frukt, og som i tillegg var et sted for meditasjon og utprøving av medisinske urter.
Neste generasjon
Heldigvis har driften av feriesenteret han åpnet på slutten av syttitallet generert inntekter som gjør at han kan holde all denne herligheten ved like til neste generasjon.
Men når sant skal sies er Geirmund i tvil om veien videre. Han er tolvte odelssønn på gården og hvor finner vi den trettende?
– Jeg har tre voksne barn, men tror ikke at noen av dem kommer til å bosette seg her permanent, men jeg får satse på neste generasjon, sier direktøren for Hardanger Feriesenter som ennå ikke har blitt bestefar. Men hvem vet? En sidegren av familien kanskje?
– Mange av gårdens etterkommere emigrerte. Av oldefars elleve søsken var det ni som krysset Atlanterhavet og bosatte seg i Canada.
Geirmund har vært på slektsstevne med over hundre av forfedrenes etterkommere. Og de har vært på besøk på slektsgården. Geirmund er en gjestfri mann og har historier å fortelle, rom for overnatting, og naturomgivelser som overgår det meste. Så vær velkommen, hilser Geirmund på Nes.
