Tilbake til nåtiden
Den gamle trevillaen i Bodø er full av sjarm og historie, men innvendig er det ingen museumstakter å spore
Huset som tidligere har rommet to familiers liv siden 1907, er så godt å bo i at det unge paret ser for seg resten av livet her.
Selv om Lene Vikjord og Knut Waldemar Solli liker møbler og design av dags dato, foretrekker de langt på vei gamle hus fremfor nye.
Derfor passet det bra at denne herligheten, bare fem minutter på sykkel fra Bodø sentrum, ble lagt ut for salg. Det over hundre år gamle trehuset er av en type som er mindre vanlig her, fordi byen ble bombet under andre verdenskrig.
– Vi elsker at huset er gammelt og har et preg av svensk sommerstue. Slike hus kommer sjelden på markedet i Bodø, og vi flyttet inn i januar 2020. Her er det mye sjarm og knirk i gulvet, men vi har blitt så glad i huset at vi tenker å bo her livet ut, forteller Lene.
Hun liker godt måten kjøkkenet var innredet på ved overtagelse. Her dominerer en stor kjøkkenøy, som er fin å samle venner rundt.
– Kjøkkenet er sosialt med god plass, og vi kan sitte både i vinduskarmen og ved kjøkkenøya. Siden trappen i gangen ble byttet ut, kunne vi lage en benk med skap under på kjøkkenet, forteller Lene.
Den største oppgraderingen ble å lage et helt nytt bad, i et mindre rom som bare sto tomt – som et trapperom. Den buede, gamle trappen ble byttet ut med en som er helt rett, slik at det ble god takhøyde på badet.
For å få til det, måtte de ta litt av plassen i gangen. Og den gamle trappen fikk noen andre gleden av.
Inne på badet er det nå blitt plass til både dusj og stellebenk, noe som kommer godt med for snart får Hedvig på to år et søsken.
– Vi er så fornøyd med ikke å ha flis på veggene! Det nye badet er naturligvis nøye planlagt, men når det kommer til fargevalg og annet ellers i huset, har vi vært mer spontane, forteller Lene.
Bevaring av sjelen
Hvem?
Lene Vikjord (34) grafisk designer i By North, og Knut Waldemar Solli (39), politi, sammen med Hedvig (2) og hunden Storm.
Hva?
Gammelt trehus fra 1907.
Hvor?
Bodø i Nordland.
Siden det gamle huset var godt ivaretatt og mye viktig unnagjort, som å skifte tak og vinduer, kunne paret konsentrere seg mer om å sette sin stil på rommene.
– Vi ønsket å ta vare på sjelen i huset, som de fine, gamle tømmerveggene, og heller supplere med moderne møbler. Vi prøver å kjøpe møbler vi vet kan vare i mange år fremover, og som gjerne kan arves, forteller Lene.
I andre etasje står en skrivepult som hennes far vokste opp med, den har fått en renessanse og er svært populær også i dag. En god del av møblene hadde paret fra før, både sammen og hver for seg.
– Samboeren min hadde overraskende god interiørsmak da vi først møttes. På tredje date spurte jeg hva slags sofa han hadde, med frykt for at svaret var svart skinnsofa. Men da han svarte en blå Bolia-sofa, ble jeg positivt overrasket! Han hadde også det kule surfebildet i stuen, siden han har surfing som hobby, og egentlig all kunsten vi har, forteller Lene med et smil. Så valgene i huset har vært sammen om.
Fargeglede
Tidligere var huset helt hvitt innvendig. Noe om er fint i mørketiden, men paret ønsket litt mer energi. Alle overflater er malt, og gulvet er pusset og hvitoljet. For å skjule litt slitasje på panelet i andre etasje, valgte de en mørk farge, St. Pauls Blue. Den gir også en fin lunhet, i tillegg til at den dekker godt. Fargegleden har Lene lenge hatt med seg.
– Det var alltid morsomt da jeg fikk velge farge på rommet mitt selv, men den gang var det knallgult og knallrødt med pyntebord og brystpanel det gikk i. En stil jeg ikke har tatt med meg videre, smiler Lene.
Enn så lenge er det hun som har valgt farge for datteren Hedvig, en varm okeraktig farge som er lun å være i.
I utgangspunktet trodde Lene og Knut Waldemar at de måtte leie hjelp til alt. Men å eie et gammelt hus gir erfaring. Spesielt utvendig tør de å utfolde seg mer, der har de snekret plattinger selv.
– Samboeren min har blitt ganske handy etter vi flyttet hit. Men inne lar vi fagfolk gjøre jobben, siden huset er så gammelt og litt skakt. Men noe småtteri blir det nok etter hvert, det gleder vi oss til, forteller Lene.
Begge synes det er så fint å tenke på at de er den tredje familien som bor i huset, som ble brukt som vanlig bolig fra 1922.
– Vår nærmeste nabo, en hyggelig mann på 70 år, har faktisk vokst opp her, forteller Lene, og viser frem gamle bilder av huset i svart-hvitt. Nå gleder hun seg til selv å kunne fortelle flere historier om huset.
- Hjemmet mitt betyr mye for meg. Her vil vi bo resten av livet! Det er så fint å samle venner og familie her, og vi er veldig glad i de store og luftige rommene.
- Jeg flyttet fra en nyere leilighet på 60 kvm til dette gamle trehuset. Litt av en overgang!
- For at hjemmet skal fungere må det være praktisk, med farger som harmonerer. Huset kan fint få være litt uperfekt, med et slitt gulv og møbler som er ment for å brukes.
- Det siste jeg kvitter meg med er Olapulten som faren min hadde som liten.
- Det viktigste jeg har lært meg er å ta vare på sjelen som følger med et gammelt trehus. Vil liker også å ta vare på det vi har, og heller utnytte potensialet i det som er. Kjøkkenet løftet vi ved å pusse ned benkeplaten og legge noen nye fliser.
