Vi har rett og slett fått «naboen fra helvete»

– Å ha dårlige naboer er en nådeløs krig, sier Kristina.

For fire år siden solgte hun og mannen huset sitt og kjøpte seg inn i et lekkert leilighetskompleks sentralt i Oslo.

– Som vi gledet oss! De to barna våre er voksne og bor utenlands. Vi trengte ikke lenger en stor hage og et hus som krevde konstant vedlikehold, sier Kristina.

De fant det de mente ville bli drømmestedet å bo.

– Vi var enige om at det ville bli siste gang vi flyttet. På grunn av min manns jobb har vi bodd mange steder i verden. Beliggenheten, så vel som leiligheten vi fant, er en perle. Ut fra den situasjonen som har oppstått, bør vi sikkert selge, slår hun fast.

– Krangelen med den eldre damen som bor ved siden av oss, startet på grunn av Cherie, vår lille, søte puddel.

– «Uff, har dere husdyr!» var det første hun sa til oss. Hun hilste ikke engang.

– «Vit at jeg vil komme til å følge med på hvordan dyret oppfører seg», føyde hun til.

Det er ingen tvil om at naboen mener det hun sier.

– Om hun ser hundelort utenfor bygget, ringer hun straks på hos oss. Fast bestemt på at Cherie må være synderen. Vi er jo ekstra nøye på at vår hund ikke legger igjen noe som helst. Verre er det å nekte hunden å bjeffe.

Med andre ord går det sjelden en dag uten at naboen klager.

– Å bo her ble raskt et mareritt, sier Kristina. – Trakasseringen er så hyppig at jeg går til psykolog, betror hun.

– Visste du at det finnes et psykologbegrep for dette? Psykologen min kaller det «blokkering». Det er rett og slett en form for mobbing vår nabo holder på med. Den aggresjonen jeg opplever fra henne, har gått dypt inn på meg.

– Jeg antar at du har forsøkt å prate med henne?

– Uten hell, ja. Vi har invitert henne hjem til oss, men det hadde hun ikke lyst til. Ifølge henne er hun allergiker og kan ikke besøke folk som har hund.

– «Det er så skittent i hundehjem», påsto hun.

– Jeg har full forståelse for det med allergien, men helt ærlig – hun må hate hunder! I hvert fall vår hund.

Nabodamen har spurt hvor gammel hunden er.

– «Hvor mange år har hun igjen?» spurte hun og stirret olmt på oss. Jeg måtte skuffe henne med at hun var nyinnkjøpt da vi flyttet hit. Vi ønsket et sted hvor det var tillatt å ha hund og katt, og det er det her vi bor nå. Vi kan ikke tenke oss å leve uten en firbent venn.

– Kan det handle om mer enn hunden?

– Garantert! At vår nabo Liv har personlige problemer, er det ingen tvil om. Vi har blitt kjent med gode folk i bygget, som heller ikke slipper unna henne. Dessverre er vi hennes nærmeste nabo. Mellom terrassene våre er det bare en liten skillevegg.

For å vise godt naboskap har de både kjøpt blomster og vin til henne.

– Liv takket for blomstene, men ville ikke ta imot posen med vin. Hun stirret spørrende på meg og sa: «Tror du jeg er alkoholiker!»

Kristina ble perpleks.

– Hva svarer man et sånt menneske? Hun er så utrolig frekk!

Uten å vente på svar smalt naboen døren igjen.

– Selv gikk jeg hjem og helte vinen i våre to største vinglass. Det er nok snarere jeg som blir alkoholiker av å ha en nabo som henne, smiler Kristina oppgitt.

Les også (+): Mamma ble blek og stille da hun møtte Eva. Pappas hemmelighet kom til å bli avslørt

Snobbete

De har vært naboer i fire år.

– Hvorfor holder dere ut?

– Aldri i livet om jeg flytter på grunn av henne! svarer hun. – Men jo, vi burde flytte, egentlig, men satser i stedet på at hun vil bli borte. På et eller annet vis.

– Har dere et styre i bofellesskapet hvor det er mulig å klage på henne?

– Vi har et styre, ja, men hvem tror du leder det? Nettopp! Hun.

Totalt er det bare åtte leiligheter i bygget.

– I fire av dem bor det godt voksne pensjonister. Hun er på en måte lederen for den firerbanden også. Det virker som de lytter til «vakthunden». Hun får deres stemmer på samtlige av sine forslag.

– Er det noe å utsette på dere som boligeiere?

Hun rister bestemt på hodet.

– Jeg vil påstå at vi er omgjengelige, hyggelige og ordentlige naboer, sier hun.

– Her handler det om noe annet. Ifølge nabo Liv oppstår det nesten daglig et problem, alt fra at vi ikke har plassert bilene nøyaktig innenfor de opptegnede parkeringsplassene til at vinduene våre ikke er pent nok pusset.

– «Det er en skam for bygget», sier hun.

– En gang vi hadde små barn på besøk, satte de sine små sko utenfor inngangsdøren vår. Da ringte nabodamen på, pekte på skoene og ba oss irritert om å ta dem inn.

Les også (+): Utad fremstår vi som kjærester, men ingen kan noen gang få vite sannheten

Toleranse

– Hvordan kan det hjelpe å gå i terapi når problemet er en nabo?

– Godt poeng, sier Kristina. – Frode mener vi oss imellom bør le av henne. Han evner å gjøre det, men er bekymret for hvor hardt nabokrangelen går inn på meg.

– «Hun er nok snart moden for aldershjem», har han spøkefullt sagt. Det høres kaldt ut, men hun er utvilsomt en mobber!

Enn så lenge holder Kristina ut.

– Tross alt har jeg en kjernekar av en mann, gode venninner og en psykolog å lette hjertet mitt hos. Slik bevarer jeg fatningen.

– Jeg tenker også at «ikke søren om hun skal vinne dette slaget», sier Kristina og høres enda mer sikker ut i stemmen.

– Om du skal bo i en leilighet, må du tolerere at vi mennesker er ulike. Det er fint å ha regler å forholde seg til, men om du som Liv forsøker å styre andres liv, er du rett og slett «naboen fra helvete», mener Kristina.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «Samtale i natten» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller

Jeg bedro min mann med naboens yngre bror. Så angret jeg

Vi hadde aldri hatt problemer med leieboere før. Så flyttet en ung jente inn...