Ranet banker for å holde motstandskampen i live
Harry var bankraner under krigen. Det holdt på å gå skikkelig galt
Bankran finansierte motstandsorganisasjonen i pengenød under krigen. Harry var raner med kvaler.
Ut av bagen til den ene mannen som stormet inn i Oslo sparebanks filial på Damplassen i Ullevål Hageby, stakk en maskinpistol. Den andre mannen beholdt våpenet i lommen inntil videre. Våren hadde satt inn, året var 1944 og de to mennene var nokså desperate.
Midt i aksjonen mente imidlertid den ene raneren at det var på sin plass med en liten patriotisk tale til de ansatte, før de tok pengene.
− Vi kommer fra den norske motstandsbevegelsen for å hente penger, proklamerte bankraneren.
Talen så ikke ut til å gjøre inntrykk. Bankraneren ga derfor den kvinnelige sjefen en reprimande for dårlig nasjonal holdning.
− Kasserersken glodde på meg gjennom store briller, og trampet på alarmknappen. Det ringte som besatt. Hadde de tatt oss da, hadde vi søren meg vært ferdig. Politistasjonen var jo rett ved siden av, og vi føk i rakettfart på syklene nedover mot Oslo sentrum, fortalte bankraneren til Vi Menn i 2016.
Lenge var bankranerens identitet et mysterium. Han var bare kjent under dekknavnet «Anna». Først lenge etter krigen klarte historikere å spore opp Harry Sønsterød fra Asker. Året etter intervjuet døde krigshelten, sabotøren og motstandsmannen.
Kvaler i etterkant
Våren 1944 hadde den økonomiske støtten til den kommunistiske Osvald-gruppa tørket inn, både fra Sovjet og den norske regjeringen i London. Gode råd var dyre.
Osvald-gruppens leder Asbjørn Sunde foreslo å gå i banken og ta opp et slags «lån» på statens vegne. Slik ville privatpersoner bli skjermet. Han mente at staten ville erstatte tapet når krigen var over.
Osvald-gruppa utførte til sammen syv bankran. Utbyttet ble benyttet til drift av gruppen, sabotasje og kamp mot okkupantene.
Sønsterød var med på to av ranene; det mislykkede i Oslo, og senere ranet av Modum Sparebank på Vikersund.
Det andre ranet var adskillig bedre planlagt: 17. april 1944 kjørte fire ranere til Vikersund i en mørk Chevrolet varebil, lastet med maskingevær, flere maskinpistoler, håndvåpen og håndgranater.
Med i bilen var en østerriksk soldat i Wehrmacht-uniform. Han skulle bidra med troverdighet til dekkhistorien «vi er tysk politi på jakt etter illegale aviser».
I banken gikk banden brutalt til verks. Banksjefen og kasserer ble truet til å åpne både banken og hvelvet. Ryggsekkene ble fylt med penger.
Først da lettet Harry på sløret: Han fortalte at de egentlig var norske motstandsfolk, før de bankansatte ble låst ned i en kjellerbod mot at de ga sitt æresord på at de ikke skulle slå alarm før det var gått to timer. Alternativet var å putte de ansatte i hvelvet hvor det var lite luft og dårlig ventilasjon.
Utbyttet ble betydelig; nesten 160 000 kroner, tilsvarende over fire millioner kroner i dagens pengeverdi.
Harry satt først og fremst igjen med store kvaler.
− Slike oppdrag likte jeg overhodet ikke. De stred imot min samvittighet.
Norske seksjon av den internasjonale Wollweber-organisasjonen, en sabotasjeorganisasjon som var aktiv fra 1941 til 1944.
Navnet kommer fra dekknavnet lederen Asbjørn Sunde og hans forgjenger Martin Hjelmen ofte brukte. Organisasjonen var underlagt den hemmelige sovjetiske tjenesten NKVD. Sunde var en skarping og en ekte kriger, ifølge Harry Sønsterød, og fortalte om en sjef som kun tenkte og snakket krig og motstand, ikke politikk:
− Under krigen spurte man heller ikke om hvem som var kommunister eller ikke. Han var antifascist, det var vi alle sammen.
Gruppa gjennomførte omkring 110 aksjoner i løpet av krigen, besto i ca. 30 sabotører i 1941 og 60–70 i 1944. Gruppa opplevde et tap på 35 av totalt 200 medlemmer.
I 1954 ble lederen av gruppa, Asbjørn Sunde, arrestert og dømt for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Osvald-gruppas leder levde frem til sin død i 1985 uten å få anerkjennelse som krigshelt.
Inspirert av sabotasjeaksjon
Sønsterød hadde kommet inn i motstandskampen i 1942 via Milorg Øst, men synes det ble lite «action». Han fikk ikke brukt evnene sine, hverken bjørnefysikken eller den iskalde hjernen. En bytur i april 1943 skulle endre alt dette.
– Jeg kom gående forbi Pilestredet i Oslo. Da så jeg at arbeidskontoret var helt svartbrent på yttersiden. Det var et utslag av militær innsats fra norske frivillige. Jeg ble tent – det var fint å se noen med tæl som ikke bare lot seg tyrannisere av tyskerne!
Det Harry Sønsterød så var resultatet av en aksjon hvor Osvald-gruppa og Milorg skulle hindre tvangsutskrivning av norsk arbeidskraft til krigstjeneste. Aksjonen, ledet av Osvald-gruppas sjef Asbjørn Sunde, resulterte i at alle kartotekkortene i kontoret ble ødelagt.
– Jeg ba områdesjefen i Milorg om å få komme i kontakt med aksjonsgruppa, fortalte Sønsterød til Vi Menn.
Kort tid etter møtte han «Knut», Asbjørn Sunde. Sønsterød fikk klar beskjed: Alle som var med i aktive styrker måtte regne med å miste livet underveis. De to motstandsmennene skulle jobbe tett det nærmeste året.
Sønsterøds tekniske innsikt gjorde ham til en naturlig lærer for ferske motstandsfolk.
– Mange av de menige sabotørene trodde at Sønsterød hadde fått spesialistutdanning som commandosoldat i England, fordi han var så profesjonell, forklarer historiker Lars Borgersrud. Men Sønsterøds «skole» var Asbjørn Sunde.
Les også: (+) Kompani Linge ble helter på Vemork − den tragiske fiaskoen på Sørlandet snakket ingen om
Tyst til 90-tallet
I mange år ville Harry Sønsterød ikke snakke om krigen. Historikerne hadde et svare strev med
å nøste opp hvem som egentlig skjulte seg bak dekknavnet som «Anna».
– Rett etter krigen isolerte jeg meg helt, forklarte Sønsterød.
– Sønsterød hadde glidd så ubemerket inn i sin dekktilværelse at det ble litt av en jobb å finne frem til ham for oss historikere på 90-tallet, forteller krigshistoriker Lars Borgersrud.
− Det var historikerne som etter lang tid begynte å spørre meg om forskjellige saker. Jeg sa ingenting til å begynne med, men etter hvert begynte jeg å prate, spesielt med Lars Borgersrud. Han har gjort mye bra, mente krigshelten.
Omringet av tyskere
I 2016 fortalte 95-åringen av hjertens lyst. Han beskrev aksjonene og dramatiske hendelser i detalj, blant annet da han som sabotasjeinstruktør ble omringet av tyske soldater i en hytte Larvik, og fikk vist seg som en improvisasjonens kaldblodige mester.
– Det var tyskere overalt langs skogkanten. Jeg vrengte på meg en overall og festet pistolen under beltet. Så tok jeg en hammer og begynte å legge panel på veggen der det var et lite vindu med utsikt, erindret han.
To hjelmer dukket opp i vinduet. Tyskerne hadde sendte ut speidere. Harrys reaksjon?
«Nei dæger’n, jeg er omringa. Kommer jeg fra dette med livet i behold skal jeg virkelig glise!»
60 år senere gliste Harry. Bredt.
– Jeg husker veldig godt at jeg tenkte akkurat dét den gang, fortalte motstandsmannen der han satt solid plantet i en grønn lenestol hjemme på Hvalstad i Asker i 2016.
– Jeg hadde falskt pass med yrkestittel tømmermann, så jeg banka og spikra så godt jeg kunne. Etter en stund kom de to speiderne inn døra. Jeg måtte jo spille overrasket, et fjols som var litt enfoldig: «Hva i all verden er det dere flyr oppi her for da?»
Sønsterød fikk spørsmålet slengt i retur. «Dere skjønner, jeg lovte å hjelpe en kamerat slik at han får ferdig denne hytta til jul.
− Da skal vi ha kranselag her og da blir det kvinner, vin og sang. Har dere lyst til å være med på det» tilbød jeg dem.
95-åringen slo latterdøra på så vidt gap at den gamle grønne lenestolen ristet, før han vendte tilbake til minnene fra dramaet i hytta.
Flere soldater dukket opp ved hytta. En av dem kjørte maskinpistolen i ryggen på Sønsterød og startet et forhør.
Harrys svar var tilbud om en kopp surrogatkaffe, et effektivt trekk som fikk tyskerne til å bidra med mat til et lite lunsjbord i motstandsbevegelsens hytte. Da stemningen var godt over på en joviale siden, gjorde motstandsmannen tegn til å bryte opp. Han fikk lurt pistolen i sekken, og kastet på seg jakka, og slo den nærmeste vakten kameratslig på skulderen.
– Jeg dro til'n på skuldra så hjelmen hans dansa, før jeg gikk inn til byen og i sikkerhet.
Les også: (+) Tyskernes siste udåd på norsk jord var brutal og grufull: «Dem e' dau alle!»
Sprengte spor
Osvald-gruppa skal ha stått bak rundt 110 sabotasjeaksjoner. Sønsterød har ikke oversikt over hvor mange han selv var med på.
Men etter krigen besøkte han ransofrene på Vikersund for å beklage det han hadde utsatt dem for.
− Det er klart jeg ble påvirket av mine kristne foreldre. Jeg hadde lært at vi alltid skulle gjøre det som er rett og riktig. Men det står også i sangen at du skal forsvare ditt land, død om så det gjelder …
Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på
Tilhørte «feil» gruppe
Harry Sønsterød kunne vært like berømt som Max Manus og Gunnar Sønsteby. Sabotøren endte opp i «feil» motstansgruppe, Osvald-gruppen.
Det brød Harry seg lite om senere. Han gjorde jobben og slapp fra det med livet i behold. Sønsterød var aldri plaget med nerver.
– Foreldrene hadde en sterk kristentro og støttet sønnene hundre prosent når de sa de ville være med og frigjøre landet, forklarer filmskaper og forfatter Morten Conradi.
Conradi, sammen med journalist Alf Skjelseth, har gitt ut boken «Osvald – storsabotøren Asbjørn Sunde».
– At Harry var «uten nerver» etter krigen, skyldtes nok personlige egenskaper, men kanskje også at han unngikk de verste belastningene, slik som å delta i likvideringer og direkte skuddtrefninger med tyskerne, sier historiker Lars Borgersrud.
Borgersrud forklarer hvordan Sønsterød kunne fremstå så iskald:
– Han var en profesjonell og dyktig sabotasjeleder, som ikke overlot noe til tilfeldighetene.
