Leserne forteller
Alle sa han var fantastisk og at jeg var heldig som fikk ham. De skulle bare ha visst ...
At Nils var fantastisk på alle måter, var opplest og vedtatt av de fleste da vi giftet oss. Men innerst inne visste jeg at noe skurret.
Historien jeg skal fortelle, begynte for noen år siden. Jeg hadde hatt noen kjærester før, men følte ikke at det var den ene, store kjærligheten, så jeg lette fortsatt.
Da jeg møtte Nils, hadde jeg både hørt og lest om ham. Han var mannen som skrev nydelige tekster om medmenneskelighet og kjærlighet, og han snakket mye og høyt i det offentlige rom om de viktigste verdiene vi har; raushet og godhet for hverandre.
Flere enn jeg beundret ham grenseløst fordi han var så flink, klok og fin. At han skulle kunne bli min, hadde jeg ikke trodd i min villeste fantasi. Visst var jeg slank og pen, men han var så mye mer enn jeg noen gang ville kunne bli.
Fra første dag beundret jeg ham grenseløst. I mine øyne var alt han gjorde, perfekt, og jeg solte meg i å være hans utvalgte.
Det skal sies at vi hadde det veldig fint den første tiden, selv om jeg i etterpåklokskapens lys ser at han hadde føringen, og at det meste dreide seg om han allerede da.
I nesegrus beundring sa jeg ja til å gifte meg med ham. Kanskje trengte han en som så opp til ham og digget hver minste lille ting han sa eller gjorde, men hva han sa, var at han elsket meg, og at jeg var den fineste kjæresten han kunne ha hatt, og jeg lot meg besnære.
Når du beundrer en person slik jeg gjorde, har du på deg skylappene. Jeg var stolt, først og fremst. Hver gang han holdt en fin tale eller andre sa at han var fantastisk, var det som om de samtidig skrøt av meg.
Han var min, og fordi jeg var sammen med ham, ble også jeg møtt med beundring. Når det regner på presten, drypper det som kjent på klokkeren.
Etter vielsen fremførte han et dikt han hadde skrevet til meg, og ikke ett øye var tørt.
«Tenk å få noe sånt av mannen sin, du vet ikke hvor heldig du er», sa flere av gjestene.
Før vi fikk barn vil jeg si at jeg svevde på en slags rosa sky, selv om jeg satt mye alene og alt dreide seg om hans ting.
«Hva vil du gjøre?» var ikke et spørsmål hos oss. Jeg var sikker på at alt ville endre seg når vi ble foreldre, for han sa at han elsket barn.
Så fikk vi en sønn, og i stedet føltes det som om alt bare ble verre.
Les også (+): Jeg visste at han var gift, men jeg forførte treneren til sønnen min
Avhengig av beundring
Jeg visste innerst inne at mannen min var en egoist, en person som var høy på seg selv og sin suksess, som elsket å bli beundret, ja, til og med var avhengig av andres beundring.
Da jeg sluttet å beundre ham og begynte å kreve noe, taklet han det ikke. Han trakk seg vekk.
Han, som snakket så fint om kjærligheten, evnet ikke engang å gi det til sitt eget barn.
Nei, du lever ikke på pene ord sagt i en bryllupstale eller på en fest.
Jeg fikk vite at han hadde møtt en ung kvinne og hadde et forhold til henne i det skjulte. Hun beundret ham slik jeg en gang hadde gjort.
Først ble jeg veldig lei meg og såret, men etter å ha gått mange runder med meg selv, landet jeg i en slags aksept. En aksept om at ekteskapet var over.
«Vil du egentlig ha ham?» spurte jeg meg selv. «Vil du ha en mann som har kjærlighet som et kunstnerisk uttrykk og ikke evner å leve det han sier? Vil du ha en mann som bare elsker seg selv?» NEI, det ville jeg ikke.
I dag ser jeg at jeg i møtet med Nils forvekslet to ord som på ingen måte betyr og inneholder det samme; beundring og kjærlighet. Det var beundring jeg følte for ham, og det var beundring han var avhengig av.
Kjærlighet er noe helt annet. Jeg har tro på at jeg en dag skal finne sann kjærlighet i en mann, men i første omgang nyter jeg den største følelsen av alle – den en mor føler overfor sitt barn.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
