Leserne forteller
Han var mye eldre enn meg. Snart forsvant både venner og familie
Da jeg traff en 20 år eldre mann, og etter hvert giftet meg med ham, forsvant alle vennene mine. Og moren min sa rett ut at han var en gammel gris.
Mannen min fyller 50 år om et par uker, og jeg har lagt hodet i bløt for å finne på noe originalt og festlig. Jeg har bestilt en tur med luftballong over Oslo, etterfulgt av middag på en god restaurant.
Natten skal vi tilbringe på et hotell, og vi skal virkelig kose oss. Bare han og jeg. Kanskje vil jeg også gi ham den største gaven en kvinne kan gi en mann i et godt ekteskap, et kjærlighetsbarn.
Vi traff hverandre ved en tilfeldighet. Jeg satt på kafé og ventet på en venninne som aldri dukket opp. Han satt ved sidebordet og leste i en avis. Vi kom i snakk, og det ble til at vi satt der og pratet i mange timer. Det var innledningen til et godt vennskap.
Vi gjorde hyggelige ting sammen. Hadde lange og gode samtaler, han var jo en erfaren mann som så ting fra en annen synsvinkel enn jeg gjorde. Det var nytt og spennende for meg. Det gikk over et halvt år før romantikken overtok.
Da hadde jeg vært hemmelig forelsket i ham lenge. Han har innrømmet senere at han rett og slett ikke torde ta initiativ til noe mer av redsel for å miste meg som venn.
Da vi først våget å sette ord på følelsene våre, gikk det raskt. Forelskelsen slo ut i full blomst, og vi flyttet sammen. Det ble stor oppstandelse i både familien og vennegjengen min.
Kanskje var det mer status blant hans kamerater med en såpass mye yngre kjæreste, for de sa ingenting. Det gjorde derimot hans ekskone, de to ungene som er noen få år yngre enn meg, og konene til kameratene hans. Det var ikke måte på spydige og ekle kommentarer.
Vennene mine visste jo om ham mens det bare var vennskap mellom oss, da syntes de han var både grei og sjarmerende. Men så snart vi ble et par, fikk pipen en annen låt.
– Hva skal du med den gamle mannen! sa de. – Tenk på potensen. Han der holder ikke lenge. Er det pengene hans du er ute etter?
Alt ble sagt i en fleipende tone, men jeg syntes ikke de var morsomme. Tvert imot oppfattet jeg dem som spydige, frekke og respektløse.
Mamma var bortimot hysterisk. Hun mente at forholdet vårt var flaut. Hun sa rett ut at han var en gammel gris, og at det var fullstendig unaturlig for henne og pappa å forholde seg til en såpass voksen mann som svigersønn.
Han kunne jo i utgangspunktet vært i deres vennekrets, påpekte hun gang på gang.
Jeg svelget mange stygge kommentarer. Det samme gjorde mannen min. Han fikk også høre insinuerende og frekke kommentarer om meg.
Les også (+): I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet
Jeg følte meg utstøtt
Jeg var en kvinne som savnet en farsfigur, som ville ha økonomisk trygghet og som sikkert kom til å utnytte ham.
– Hun vil kaste deg over bord så fort hun møter en som er yngre, advarte broren ham.
Men vi ristet advarsler og spydigheter av oss, og jeg nølte ikke et sekund da han fridde. Vi reiste til Paris og ble viet i den norske ambassaden. En uforglemmelig opplevelse, et skinnende minne for resten av livet.
De negative holdningene fra omgivelsene såret meg, men fikk meg overhodet ikke til å tvile på forholdet vårt. Kjærligheten var sterk og ekte.
Jeg ble provosert av alt sprøytet og ga svar på tiltale. For hvem kan vite hva morgendagen bringer, uansett alder? Det kunne hende at det var jeg som ble syk og trengte hjelp!
Vennene mine trakk seg gradvis unna. I begynnelsen ble jeg bedt på jentefester og shoppingturer, men da de fleste etablerte seg og etter hvert fikk barn, kom endringen.
De sluttet å invitere meg. Likevel skjønte jeg ikke alvoret før jeg registrerte at de fleste også sa nei takk til invitasjoner fra oss. De sa det ikke rett ut, men hadde alltid en unnskyldning i bakhånd.
De hadde ikke barnevakt, livet var slitsomt akkurat nå, forkjølelsen herjet – alltid var det et eller annet som hindret dem i å komme.
Derfor var det ekstra sårt da jeg tilfeldig traff den gamle jentegjengen på byen, uten at de hadde bedt meg med. De ble tydelig ille berørt. Alle som én bedyret de hvor mye de savnet meg, men de regnet med at jeg var opptatt.
Men kanskje det var på tide vi samlet oss, som i gamle dager, og tok en skikkelig jentekveld med god mat og vin?
Jeg smilte og svarte at det kunne vært hyggelig. Ingen av dem kommenterte mannen min, men de forsvant én etter én da han kom bort og la armen rundt meg.
Det var også under en bytur med noen kolleger jeg traff mannen til en av venninnene mine i de sene nattetimer. Han var beruset og la ikke lokk på noe som helst.
– Det er fremdeles du som er det store samtaleemnet i sosiale sammenkomster, snøvlet han.
– Hverken kona mi eller de andre jentene forstår hvordan du orker å drasse rundt på en mann som kunne vært faren din.
Rene ord for pengene. Og han ga seg ikke. Han fortale at jentene grøsset når de snakket om gamlingen jeg hadde falt for. Ingen av dem kunne forstå hva jeg så i ham.
Han la ut i det vide og det brede. Og, jo da, mine gamle venner møttes ofte, både med og uten barn. De var blitt en gjeng med par som vanket sammen regelmessig. Men der var ikke jeg inkludert, bare fordi jeg hadde slått meg sammen med en som var 20 år eldre.
Jeg kjente hvordan slarvet hans såret meg. Jeg følte meg direkte utstøtt på grunn av mitt valg i kjærligheten.
All denne motbydelige fokuseringen på alder, som om alderen avgjorde om vi hadde noe felles!
Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Fordomsfulle
Mannen min er den mest interessante jeg har møtt i hele mitt liv, og interessene våre er påfallende like. Vi har til og med lik musikksmak.
Det er han som har lært meg å lage eksotiske matretter, som har tatt meg med på spennende utflukter og reiser. Han er fordomsfri, glad i mennesker, nysgjerrig, åpen og klok.
I tillegg er han usedvanlig oppmerksom på meg som kvinne. Han ser meg. Hver eneste dag. Legger merke til klærne mine, gir komplimenter og viser at han er glad i meg.
Ingen av venninnene mine har så oppmerksomme og kjærlige ektemenn. Tvert imot klager de fleste
av dem over at de får for liten tid sammen med mennene sine og at de føler seg oversett og forsømt.
Jeg har forstått at jeg har fått alt det de ønsker seg. Mange ganger har jeg lurt på om det rett og slett er misunnelse som driver dem. Jeg er nemlig helt sikker på at de fleste i min gamle venninnegjeng hadde trivdes sammen med mannen min.
Jeg vil påstå at han er sosialt intelligent. Han har mye å snakke om, han er morsom og sjarmerende og kan litt om alt. En god lytter er han også. Men jeg kan ikke tvinge noen til å bli kjent med ham.
Vi har vært gift i ett år og bodd sammen i snart tre. Slik det er blitt, er vennekretsen vår minimal. Jeg
har sporadisk kontakt med familien min, og jeg merker at foreldrene mine fremdeles nesten synes det er ubehagelig å se oss sammen.
Mamma virker usikker og prater mye, fort og nervøst. Pappa sier minst mulig. Mannen min
kan ikke unngå å merke at de ikke synes han er noen passende ektemann for datteren deres.
Vi har litt omgang med noen av hans kolleger, samt et par hyggelige naboer. Innimellom stikker noen av hans gamle venner innom, eller han møter dem på puben.
Det er klart jeg savner venninnene mine, selv om de har skuffet meg veldig. Noen ganger føler jeg at jeg hater dem og er glad for at jeg ikke har slike venner lenger.
Men innerst inne ville jeg nok tilgitt alt sammen om de bare hadde bedt om unnskyldning og strukket ut en hånd. Å skaffe seg nye, nære venner når man er godt voksen, er ikke så enkelt. Vennskap bygges over tid.
Det er underlig å oppleve at mennesker kan være så fordomsfulle i vårt århundre. Her har de forhåndsdømt mannen min alle som én, fordi han er noen år eldre meg. Det gjør meg så sint.
Er det ingen som er interessert i å bli kjent med ham, med oss som par, interessert i å finne ut av ting selv, ikke bare klynge seg til sine forutinntatte meninger? Teller det ikke at jeg er lykkelig? Ser de ikke at han er det beste som har hendt meg?
Det som opptar meg aller mest akkurat nå, er om jeg er gravid. Jeg har gått over tiden og håper sterkt at det virkelig er et barn i vente.
Å fortelle mannen min at vi skal ha barn, ville blitt den perfekte avslutningen på 50-årsdagen hans. Men vi kan vel bare forestille oss hvordan venner og familie vil slarve bak ryggen vår.
Det er for så vidt uinteressant, for det er vårt liv, vårt valg og vår fremtid. Så får alle andre styre sitt liv.
