Opererte i dypeste hemmelighet
Kunne kutte kabler på 6000 meters dyp
Spionubåten som 1. juli 2019 brant i Barentshavet var Putins mest fryktede hemmelige våpen.
Utpå kvelden mandag 1. juli 2019 drev en gruppe russere ulovlig fiske vest for Kildinhalvøya, ikke langt fra innløpet til Kolafjorden.
Livløse kropper
– Vi var på vei mot Kildin ved 23.30-tiden da en ubåt plutselig skjøt opp fra dypet og brøt overflaten, fortalte en av fiskerne til det lokale nyhetsbyrået SeverPost.
– Det skjedde helt plutselig og komplett. Jeg har aldri i mitt liv sett noe lignende. Folk sprang rundt på ubåtens dekk i tilsynelatende forvirring.
Fiskerne hadde skyndsomt søkt tilflukt i en nærliggende bukt. Derfra hadde de observert to taubåter og et marinefartøy som i løpet av natten assisterte ubåten inn Kolafjorden til et verft i marinebasen Severomorsk. De så ingen tegn til røyk, men livløse kropper ble brakt ut av ubåtens indre og overført til et av hjelpefartøyene.
Vestlige spesialister tror at fiskerne så moderubåten BS-64 Podmoskovye, en ombygd Delta IV-klasse missilubåt. I så fall hadde den svære ubåten en brannskadet spionubåt koblet til spesialfester under kjølen.
Spionubåten Losharik, frem til da et av Russlands mest fryktede våpen.
Stort tap
Det antas at de to sammenkoblede ubåtene var på vei tilbake til basen etter testing av utstyr for en ny og større operasjon da eksplosjonen skjedde på 280 meters dyp øst i Barentshavet.
Vestlige myndigheter ble varslet om ulykken langs normale kanaler tirsdag 2. juli, og president Putin fikk samme dag en nærmere redegjørelse av forsvarsminister Sergei Shoigu.
– Ulykken er et stort tap for marinen og for hele Russland, skal Putin ha sagt til pressen.
– Dette var ingen vanlig ubåt. Jeg vet det, og dere vet det.
Les også: Slik er Norges hemmelige jakt på angrepsubåten NATO frykter mer enn noe annet
Kvalt av giftig gass
Nyhetsbyrået Tass bekreftet at 14 personer var blitt drept. Dødsårsaken ble oppgitt som kvelning som følge av inhalering av giftige gasser, høyst sannsynlig etter en batterieksplosjon om bord.
Ifølge byrået Kommersant sørget besetningen for at seks medfølgende passasjerer, høyst sannsynlig tekniske eksperter, kom seg i sikkerhet. De ti gjenværende, assistert av fire fra moderubåten, stengte seg inne og fortsatte å bekjempe brannen i 40 minutter.
– De evakuerte en sivil ekspert fra kammeret som var fylt av flammer, stengte luken og bekjempet ilden til siste slutt for å hindre ubåtens undergang, sa forsvarsminister Shoigu.
14 av Russlands høyest dekorerte marineoffiserer omkom. Blant dem syv høyt dekorerte kapteiner av første rang. To den høyeste utmerkelsen; Helt av Russland. Den ene var kaptein Denis Dolonsky. For spionubåtens besetning ble rekruttert blant den absolutte ubåteliten i Russland.
De valgte heltedøden for å beskytte Putins mest fryktede, hemmelige våpen.
Måtte reddes
I Vesten bøyer ubåtfolk og etterretningsoffiserer hodene i respekt for Losharik-mannskapets mot og offervilje.
Til Vi Menn sier en offiser som fortsatt er i tjeneste og derfor ikke kan identifiseres:
«De ofret livet for å redde ubåtene og unngå en større katastrofe. Det røper pliktfølelse og tapperhet av ypperste klasse.»
Kildene vet også hvorfor besetningen valgte undergangen: den atomdrevne 1800-tonneren Losharik er et av Putins mest avanserte undervannsvåpen.
Spionubåten og moderskipet måtte for enhver pris reddes.
Kaptein Denis Dolonsky og hans offiserer kunne ha åpnet redningsluken da batterieksplosjonen skjedde. Men giftgassen ville ha spredt seg fra spionubåten Losharik til moderubåten Podmoskovye og i verste fall sendt begge til bunns. De valgte i stedet å bekjempe den dødelige brannen til alt håp var ute.
Revolusjon under vann
Den første transatlantiske fiberoptiske kabelen mellom USA, Frankrike og England i 1988 innledet en revolusjon i klodens telekommunikasjoner. Internett fant en plattform; sivile og militære samband fikk nye og lynhurtige kanaler. I dag, 30 år senere, blir 97 prosent av verdens kommunikasjoner formidlet gjennom 220 undersjøiske nettverk av fiberoptiske kabler med en samlet lengde på 900 000 kilometer.
Datamengden er astronomisk. Den består av alt mulig fra internetchat til topphemmelige militære kommandosignaler og finansielle transaksjoner verdt 10 trillioner dollar – hver eneste dag. Om nettverket dør, går Vesten i stå. Aksje- og valutamarkedet bryter sammen, minibankene stenger, databasene blir utilgjengelige og de militære dronene slutter å fly.
Det undersjøiske nettverket er Vestens mest sårbare punkt. Det er også de russiske spionubåtenes hovedmål – med Losharik som den mest avanserte.
Les også: (+) Gigantskipet med 13 nordmenn om bord forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet
En flåte av spionubåter
Den norske militære etterretningstjenesten har sammen med USA og andre allierte fulgt utviklingen siden begynnelsen av 1970-årene. De første miniubåtene ble testet på Vøringplatået, der restene av Tsarens 1917-kabel fra Murmansk til Skottland fortsatt var synlig, og ledet til konstruksjonen av en hel serie små farkoster med evne til å nå store dyp.
I 1983 ble den første virkelige spionubåten identifisert, Prosjekt 1510 Nelma, i Vesten kalt X-Ray. Det dreide seg om en atomdrevet 600-tonns kopi av den amerikanske NR-1 med titanskrog. Ubåten kunne parkere på meier på havbunnen på 2000 meters dyp og var utstyrt med roboter og gripearmer. En videreutviklet versjon hadde et deplasement på 1580 tonn og ble kalt Prosjekt 1910 Kashalot.
Forskning og spionasje
Russernes gamle flåte av spionskip kamuflert som trålere er utrangert.
"Trålerne" ble erstattet av en helt ny generasjon oseanografiske forskningsskip – utstyrt med miniubåter, roboter, sonarer og alt som finnes av moderne undervannsutstyr. 6000-tonneren Yantar, Seliger, Akademik Aleksandrov og flere andre er allerede levert, og nye befinner seg på tegnebrettet.
På få år har russerne utviklet en flåte av overflateskip og spionubåter som kan operere sammen på de største dyp i Nordishavet, Atlanteren, Middelhavet, Det indiske hav og deler av Stillehavet. Det hele ledes av Hoveddirektoratet for dyphavsforskning, forkortet GUGI, som igjen er direkte underlagt Generalstaben i Moskva – og derfor står i intim kontakt med president Putin personlig.
Et teknologisk sprang
Neste utgave fra 1990-årene representerte et teknologisk sprang. Prosjekt 18511 Paltus kunne dykke helt til 3500 meter og utføre komplekse operasjoner på havbunnen. Endelig ble Prosjekt 09851 Losharik sjøsatt i 2003 med en lengde på 73 meter og et deplasement på 1800 tonn. Konstruksjonen var revolusjonerende. Det ytre skroget skjulte syv sammenhengende sfærer av halvmetertykk titan med plass til atomreaktoren, fremdriftsmaskineriet og manøver- og oppholdsrom for besetningen på 18 til 25 mann.
Med titankulene som beskyttelse kunne Losharik dykke helt ned til 6000 meter. Alle de viktigste verdenshavene med kabler og forsvarsinstallasjoner var plutselig innen Kremls rekkevidde.
Høyst sannsynlig var det Losharik som tok sedimentprøvene på flere tusen meters dyp i Polhavet, noe som igjen la grunnlaget for Russlands ekstremt omfattende sokkelkrav i nord.
Les også: (+) Det 40 år gamle norske megaskipet er nesten ikke til å kjenne igjen
Sårbart
«En ny trussel har oppstått som følge av sårbarheten til nettverket av kabler på havbunnen» erklærte den britiske stabssjefen, luftmarskalk Sir Stuart Peach, i 2017. «Hvis kablene blir kuttet, vil det få øyeblikkelige og potensielt katastrofale følger for hele vår levemåte, økonomisk og sosialt.»
Advarslene ble fulgt opp året etter av den amerikanske kontreadmiralen Andrew Lennon, øverstkommanderende for NATOs ubåtstyrker:
«Vi registrerer russisk ubåtaktivitet i nærheten av kablene som vi aldri før har sett. Vår infrastruktur på havbunnen følges med økende interesse.»
Brannen om bord i Losharik i sommer har ytterligere aktualisert diskusjonen. Spionubåten og moderubåten Podmoskovye, som transporterer Losharik i fester under kjølen, ble klargjort for et nytt oppdrag – høyst sannsynlig med nye kabler som mål.
Jakt på svake punkter
Ingen vestlige analytikere tror at Losharik og resten av spionflåten på kort sikt vil kutte kabler på havbunnen. De fleste Vi Menn har vært i kontakt med, ser operasjonene som forspillet til en ny form for ukonvensjonell krigføring under vann. De nye oseanografiske forskningsfartøyene kartlegger de viktigste kablene og undervannsinstallasjonene ved hjelp av multistråle-ekkolodd og sidesøkende sonar. Losharik og andre spionubåter leter seg deretter frem til det beste stedet for plassering av sprengladninger.
Det dreier seg i øyeblikket om en storstilt kartlegging for å finne de svakeste punktene, og målet er ikke bare fiberoptiske kabler på store dyp. Det dreier seg også om lyttesystemer under vann, SOSUS, og rørledninger for transport av olje og gass.
Ett potensielt scenario har vært testet i vestlige krigsspill: I en spent fremtidig diplomatisk situasjon kan Kreml true med å slå ut en av de 10–15 viktigste transatlantiske kablene. I neste eskalering går en gassrørledning i Norskehavet i luften. Vestens dilemma vil være åpenbart:
Om de bruker sin overlegne sjømilitære makt og senker spionflåten, vil en full krig nærmest være uunngåelig.
Les også: (+) Skipene overraskes av en fryktinngytende drapsmaskin. Da tar den norske kapteinen en nærmest ufattelig avgjørelse
Utjevner styrken
Som den amerikanske professoren Bruce G. Blair ved Princeton har sagt: «Identifisering av kritiske punkter i Vestens økonomiske, kommunikasjonsmessige og militære infrastruktur og uskadeliggjøring av dem på forskudd, vil i en krigssituasjon gi Russland sjansen til å jevne ut Vestens økonomiske og militære overlegenhet – uten å bruke atomvåpen.»
Mange vil nekte å tro at en slik utvikling er tenkelig. Til gjengjeld forklarer det hvorfor Nordflåtens baser på Kola stadig er i sentrum for verdens oppmerksomhet – og hvorfor Losharik og resten av spionflåten betraktes som Putins mest skremmende våpen.
Et våpen som har opplevd et selvskudd for baugen.
Les også: Slik blir Norges nye super-ubåt
Kabeljegeren Hvaldimir
Hvitfisken Hvaldimir har i sommer gledet tusenvis av mennesker i Vest-Finnmark.
Det eneste merkelige og skremmende er at hvitfisken var utstyrt med en sele, merket «Produsert i Sankt Petersburg» og åpenbart er trent av mennesker. Noen har foreslått at den vesle belugahvalen ble brukt i barneterapi i Russland.
Vestlige etterretningseksperter med kjennskap til amerikanske delfinforsøk har en helt annen forklaring: hvitfisken har i virkeligheten vært trent av Nordflåtens biologer som en del av den superhemmelige 29. undervannsbrigaden for spesialformål, basert i Olenyabukta nær Murmansk.
Hvitfisken eller belugahvalen er smart. Forsøk i USA har vist at den kan læres opp til å gjenkjenne og følge definerte formasjoner under vann, som lyttekabler og rørledninger. Seletøyet har derfor ikke vært tiltenkt barn. Det har vært fester for kamera og GPS-utstyr.
Da hvitfisken dukket opp i Hammerfest tidlig i sommer, var kameraet borte.
Antagelig har Hvaldimirs oppdrag vært å finne og fotografere installasjoner under vann: gassrøret, kontrollkablene til rammene på havbunnen, strømledningen til Goliat og utstyr som Forsvaret eventuelt har lagt ut til beskyttelse for Snøhvit og oljeplattformen vest for Nordkapp. På grunt vann er belugahvaler bedre egnet til nøyaktig kartlegging av rør- og kabeltraseer enn spionubåter.
