Historie

I mai 1967 var verden på randen av atomkrig. Den skyldige var en hemmelighet – i 50 år

Historien var lenge skjult, men 50 år senere ble hemmelighetene avslørt: I mai 1967 var verden på randen av atomkrig. Og den skyldige var Solen.

<b>DOMMEDAG TRUET:</b> To ganger
på 1960-tallet var verden på
randen av en katastrofal atomkrig.
Men beslutningstagerne
holdt hodet akkurat kaldt nok,
lenge nok. Bildet er fra en test i
Nevadaørkenen.
DOMMEDAG TRUET: To ganger på 1960-tallet var verden på randen av en katastrofal atomkrig. Men beslutningstagerne holdt hodet akkurat kaldt nok, lenge nok. Bildet er fra en test i Nevadaørkenen. Foto: Getty Images
Først publisert Sist oppdatert

Cuba-krisen var på sitt mest kritiske 27. oktober 1962, men den dramatiske datoen var slett ikke den eneste dagen som verden var på randen av nukleær katastrofe i 1960-årenes kalde krig mellom supermaktene USA og Sovjetunionen.

En maidag fem år senere var det nære på igjen. Men hendelsene 23. mai 1967 har aldri blitt like kjente. Bakgrunnen var helt annerledes og situasjonsbildet langt mer upåaktet. Ja, for de aller fleste ble detaljene kjent først i 2017, 50 år senere.

Avsløringene fant sted under et foredrag 10. august i 2018, ved High Altitude Observatory tilknyttet National Center for Atmospheric Research i Boulder, Colorado, USA.

<b>FLARE:</b> En solar flare er en
plutselig, hurtig og intens økning
av lysstyrken i et begrenset
område av Solens atmosfære.
Stråling over nesten hele det
elektromagnetiske spektrum
farer ut i rommet langs magnetiske
kraftlinjer, og kolossale
energimengder er involvert.
Også flare-hyppigheten følger
Solens 11-årige aktivitetssyklus.
FLARE: En solar flare er en plutselig, hurtig og intens økning av lysstyrken i et begrenset område av Solens atmosfære. Stråling over nesten hele det elektromagnetiske spektrum farer ut i rommet langs magnetiske kraftlinjer, og kolossale energimengder er involvert. Også flare-hyppigheten følger Solens 11-årige aktivitetssyklus. Foto: NASA

Foredragsholder var romfysikeren Delores Knipp ved University of Boulder i Colorado. Knipp hadde ledet en gruppe forskere som skulle studere tidlig amerikansk innsats innen observasjon og varsling av solare og geomagnetiske stormer, eller det vi i dag kaller romvær.

<b>SOLEN: </b>Dette bildet av solskiven, tatt skjebnesvangre 23. mai 1967
i synlig lys med solfilter, viser en stor flare – det lyse partiet litt til
venstre for midtlinjen på den øvre halvdelen. Vår stjerne har en
diameter på omkring 109 ganger Jordens, massen ca. 330 000
ganger større. Lyset bruker 8 minutter og 19 sekunder på
strekningen Solen-Jorden.
SOLEN: Dette bildet av solskiven, tatt skjebnesvangre 23. mai 1967 i synlig lys med solfilter, viser en stor flare – det lyse partiet litt til venstre for midtlinjen på den øvre halvdelen. Vår stjerne har en diameter på omkring 109 ganger Jordens, massen ca. 330 000 ganger større. Lyset bruker 8 minutter og 19 sekunder på strekningen Solen-Jorden.

I Cuba-krisen var den farlige situasjonen oppstått som en følge av missil-utplasseringer og trusselen om transportfartøy-avskjæringer. 23. mai 1967 hadde dramatikken sitt utgangspunkt i manglende kunnskaper om romvær og hva heftig aktivitet på Solen kunne lede til.

Stor solflekk-gruppe

Det amerikanske forsvaret hadde sent i 1950-årene startet en overvåkning av solaktiviteten med etterfølgende forstyrrelser i Jordens magnetfelt og øvre atmosfære.

I 1960-årene innledet US Air Force AWS (Air Weather Service) en observasjon av Solen for solare flares, det vil si kortvarige, intense utbrudd av stråling som oppstår i Solens atmosfære.

Solare flares kan ha alle mulige retninger utover, men hvis utbruddene treffer Jorden kan de utsette oss for geomagnetiske stormer. Slike stormer vil kunne gi forstyrret radiokommunikasjon og kraftoverføring i høyspentledninger.

<b>CUBAKRISEN</b>: Et amerikansk
Neptune rekognoseringsfly og
en amerikansk destroyer følger
et sovjetisk lasteskip under
Cubakrisen i 1962. Våpenkappløpet
og den kalde krigen
var på sitt mest kritiske punkt.
CUBAKRISEN: Et amerikansk Neptune rekognoseringsfly og en amerikansk destroyer følger et sovjetisk lasteskip under Cubakrisen i 1962. Våpenkappløpet og den kalde krigen var på sitt mest kritiske punkt. Foto: Getty Images

AWS opprettet i ulike deler av USA og i andre land et nettverk av stasjoner som kunne sende solobservasjoner til NORAD (North American Aerospace Defense Command), en amerikansk/canadisk organisasjon tillagt ansvaret for overvåkning og forsvar av luftrommet over Nord-Amerika. I 1967 gikk flere observasjoner daglig til solaktivitet-varslerne i NORAD.

18. mai 1967 ble det oppdaget en uvanlig stor samling av solflekker med intense magnetfelt i ett område på Solen. 23. mai var det tydelig at Solen begynte å bli aktiv og i ferd med å utvikle en stor flare.

Ved observatorier i New Mexico og Colorado var det mulig å se en flare med det blotte øye. Et solobservatorium i Massachusetts kunne rapportere at Solen sendte ut uvanlig høye nivåer av stråling i radiobølge-området.

<b>BASE</b>: Det er dimensjoner over
det amerikanske flyvåpenets
BMEWS radarantenner
ved
Clear Air Force Station i Alaska.
Anlegget var ett av de tre fremskutte
som ble forstyrret 23.
mai 1967, og heldigvis ble man
tidsnok klar over at forstyrrelsene
skyldtes sterk solaktivitet,
ikke sovjetiske krigshandlinger.
BASE: Det er dimensjoner over det amerikanske flyvåpenets BMEWS radarantenner ved Clear Air Force Station i Alaska. Anlegget var ett av de tre fremskutte som ble forstyrret 23. mai 1967, og heldigvis ble man tidsnok klar over at forstyrrelsene skyldtes sterk solaktivitet, ikke sovjetiske krigshandlinger. Foto: USAF

En kraftig, verdensomspennende geomagnetisk storm kunne ventes i løpet av 36–48 timer, varslet NORADs Solar Forecast Center i Colorado Springs. I den geomagnetiske stormen som fulgte, kunne nordlys i USA observeres så langt sør som i New Mexico.

Framskutte radarstasjoner

I forsvaret av USA mot langdistansemissiler fra Sovjetunionen spilte store radarinstallasjoner på bakken en nøkkelrolle i denne perioden. Det var til sammen 12 stykker av dem på den nordlige halvkulen, rett og slett fordi korteste rute for sovjetiske missiler på vei mot vitale mål i USA gikk over det nordlige polområdet.

Installasjonene med digre antenner gikk under betegnelsen BMEWS-stasjoner (Ballistic Missile Early Warning System). De skulle gi varslingstider på 15 til 25 minutter, og spesielt tre av dem var framskutte – én ved Thule Air Base på Grønland, én ved Clear Air Force Station i Alaska og én ved Fylingdales i Yorkshire, England.

<b>VARSLING:</b> Enkel skisse av virkemåten for radaranleggene i de amerikanske BMEWS (Ballistic Missile Early Warning System) stasjonene. Stridshodet fra et fiendtlig langdistansemissil kommer over horisonten, og blir registrert av framskutte radaranlegg på bakken. Dermed kunne man oppnå varslingstider på opptil 25 minutter. Nå brukes i større grad varmesøkende instrumenter i satellitter for å skaffe enda lengre varslingstider.
VARSLING: Enkel skisse av virkemåten for radaranleggene i de amerikanske BMEWS (Ballistic Missile Early Warning System) stasjonene. Stridshodet fra et fiendtlig langdistansemissil kommer over horisonten, og blir registrert av framskutte radaranlegg på bakken. Dermed kunne man oppnå varslingstider på opptil 25 minutter. Nå brukes i større grad varmesøkende instrumenter i satellitter for å skaffe enda lengre varslingstider.

På våpensiden i forsvarssystemet hadde det amerikanske fly­våpenet i mesteparten av 1960-årene bombefly med kjernefysiske våpen kontinuerlig på vingene i regi av SAC (Strategic Air Command).

Krigshandling?

23. mai 1967 ble alle de tre framskutte BMEWS stasjonene forstyrret. Militære ledere visste ikke noe om den kraftige geo­magnetiske stormen som var under utvikling, og trodde forstyrrelsen kunne dreie seg om et bevisst tiltak fra Sovjetunionen. Altså en krigshandling.

Likevel ble ikke de flygende SAC-maskinene dirigert mot sine utpekte mål, og heller ikke nye fly ble sendt opp.

Årsaken var at noen våkne solfysikere i tide hadde oppdaget Solens rolle. De tre radarstasjonene lå i sollys, og det viste seg ganske raskt at endringer i radiostrålingen fra stjernen vår påvirket stasjonene samtidig og på samme måte. Slik ville det neppe ha vært hvis forstyrrelsen var resultatet av en bevisst, manuelt dirigert handling fra Sovjetunionens side.

Den nylig offentliggjorte studien antyder at til og med president Lyndon B. Johnson kan ha vært informert, men at alle drastiske mottiltak altså ble avverget tidsnok.

Det er interessant men samtidig skremmende at manglende kjennskap til Solen og romvær nesten utløste en katastrofe for menneskeheten.