Masseslakt truer

Slår alarm om Norges største villreinstamme

Villreinen har stått imot veibygging, hyttebygging, motordur og fotturister på og rundt på Hardangervidda. Mot den nyeste trusselen blekner alt. Selve urdyret i den norske fjellheimen står på randen av en fullkommen katastrofe.

SKREKKSCENARIOET: Dette er hva alle frykter mer enn noe: Statlig nedslakting av villreinstammen, Her fra Nordfjella nord, vinteren 2018.

NTB/ Marit Hommedal

Tekst: Erling Gangsøy Greftegreff, Foto: NTB, Wikimedia, Lars Erik Nygaard

Publisert 02.11.2021 - 16:45 Sist oppdatert 28.01.2022 - 06:58

Oppsynsmann Svein Olav Stegarud ser opp over fjellskogen og innover fjellterrenget i Brattefjell-Vindeggen. Villreinområdet ligger snaue syv mil sørøst for Hardangervidda. Gjennom skydekket trenger høstsolen av og til gjennom og lyser opp liene med høstgule løvtrær og ildrød lyng.

Men over idyllen Stegarud ser utover fra lettbåten ligger et usynlig slør av uhygge.

– I fjellet ser alt ut som før. Men det er jo ikke det, sier han.

Stegarud og jegerne han skal holde oppsyn med vet at fjellsidene i høstskrud når som helst kan bli rute for en flokk villrein på vandring fra sommer- til vinterbeitet. For her har reinen − selve urdyret i den norske fjellheimen − vandret de siste 10 000 årene. Men brått kan det være slutt. For Norges største villreinstamme står overfor den kanskje største trusselen siden reinsdyrene med jegere på slep, fulgte iskanten nordover til Norge etter siste istid.

Utryddelse truer.

Og denne gangen er det ikke mennesket som utgjør trusselen.

STORT TERRENG: Med lettbåt kommer oppsynsmann Svein Olav Stegarud langt innover i jaktterrenget. — **STORT TERRENG:** Med lettbåt kommer oppsynsmann Svein Olav Stegarud langt innover i jaktterrenget.

Dårlig kondisjon

Det er lenge siden villreinen har kunnet farte fritt omkring i Langfjella i Sør-Norge. Veibygging, hyttebygging, turstier som krysser beiteområder har begrenset villreinens leveområder i stadig større grad.

De enorme beiteområdene fra tidligere tider er i dag avgrenset til små lommer. Den største av disse er Hardangervidda. Turstier som krysser tidligere reinbeiter, veier som går lenger og lenger inn på vidda og menneskene som ferdes på dem har medført at dyrene klumper seg sammen på stadig mindre områder. Ifølge daglig leder i Norsk villreinsenter avdeling sør, Peter Köller, står det dårligere til for villreinstammen på Hardangervidda enn noensinne:

– Dyrene har flotte beitearealer tilgjengelig, men velger bare i begrenset grad å bruke dem. Det er fantastiske sommerbeiter vestpå, men i stedet klumper dyra seg sammen mellom Songa, Kvenna og Møsvatn. Dyra har fått stadig dårligere kondisjon de siste årene.

Når Köller snakker om «kondisjon» sikter han til dyrenes allmenntilstand:

– Særlig forholdet vekt kontra alder. Vi måler slaktevekt og foretar kjevemålinger. Slaktevektene er gjennomgående lave på Hardangervidda.

Les også: Ble møtt av dette synet da han sjekket hva som skjulte seg under sengen

CWD-SPØKELSET: Viltpatolog Turid Vikøren og seniorforsker Jørn Våge ved Veterinærinstituttet, undersøker en reinsdyrsimle for CWD. — **CWD-SPØKELSET:** Viltpatolog Turid Vikøren og seniorforsker Jørn Våge ved Veterinærinstituttet, undersøker en reinsdyrsimle for CWD.

Den store trusselen

Som om ikke alt det andre var nok, har altså villreinstammen på Hardangervidda en ny trussel hengende over seg. En trussel med et potensial stort nok til å gjøre Köller til pessimist:

Skrantesyke

CWD/skrantesyke er en prionsykdom.

Prioner er smittestoffer som bare kan formere seg inne i levende celler. Prosessen går langsomt, det kan ta lang tid fra et smittet dyr, eller menneske, utvikler sykdom. Den mest alminnelige formen for prionsykdom er Creutzfeldt-Jacobs sykdom, som rammer mennesker. Kugalskap er en annen prionsykdom.

Prionene bryter ned hjernevevet og gir ukontrollerte, ukoordinerte bevegelser, muskelrykninger, og for mennesker, nedsatt hukommelse. For både dyr og mennesker medfører en prionsykdom alltid dødelig utgang. Ennå har ingen mennesker pådratt seg noen form for smitte gjennom skrantesyke.

– Det er ikke tvil om at problemene for reinsdyrene er større enn noen gang. Hardangervidda ville fått status «rød», også uten sykdommen. Med sykdommen på toppen, ser det ikke veldig lyst ut, sier lederen for villreinsenteret.

Sykdommen han sikter til heter «Chronic wasting disease» (CWD), på norsk; skrantesyke.

Sykdommen angriper hjortedyr og er 100 prosent dødelig. Første gang sykdommen ble påvist, var i USA på 1960-tallet. Den smittsomme sykdommen ble første gang oppdaget i Europa i 2016 i villreinstammen i Nordfjella, rett nord for Hardangervidda.

For å unngå smittespredning ble hele den nordlige Nordfjella-stammen på 2000 dyr slaktet ned gjennom høsten 2017 og vinteren 2018. Planen var å sette ut nye dyr fra friske områder når myndighetene følte seg trygg på at smitten var borte.

Av de 2000 dyrene i nord-stammen var 17 smittet med skrantesyke. I den tilgrensende flokken i Nordfjella sør var det ingen. Man slapp dermed å slakte ned disse dyrene, og alle som følger reinsdyrene håpet at faren hadde blitt avverget.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Les også: (+) Felte over 700 isbjørner: – Han skjøt moren og spiste kjøttet mens han matet ungen med sirupsvann på flaske

SYNDEBUKKEN: Det var i denne bukken det ble påvist skrantesyke på Hardangervidda høsten 2020. — **SYNDEBUKKEN:** Det var i denne bukken det ble påvist skrantesyke på Hardangervidda høsten 2020.

Vanskelige valg

Men høsten 2020 fikk optimismen en knekk. På en åtte år gammel reinsdyrbukk felt på Hardangervidda, ble det igjen påvist skrantesyke. Planene for masseslakt måtte hentes frem igjen. Langt unna de karrige viddene der dyra lever, ble villreinstammens foreløpige skjebne beseglet.

Det norske- og europeiske urdyret

Uten villreinen hadde ikke de første nordmennene hatt noe å leve av.

Villreinen kalles kulturbæreren, fordi den bærer både vår og vår felles europeiske kulturarv på ryggen. Allerede for 30 000 år siden ble de første hulemaleriene laget i Frankrike − med villrein som motiv.

Villrein var hovedføde for mennesker på det europeiske kontinentet i titusenvis av år. Da iskanten trakk seg tilbake etter siste istid for ca. 10 000 år siden, ledet villreinen an med de første nordmenn på slep.

I dag er det ingen villrein igjen på det Europeiske kontinentet. I Norge derimot, har dyrestammen og jaktkulturen rundt holdt stand. For mange nordmenn utgjør årets villreinjakt høstens desiderte høydepunkt. Jakttradisjoner som har gått i arv fra generasjon til generasjon.

Villreinen har fulgt oss, og vi den, siden lenge før noen kan gjøre rede for. Mennesker har jaktet på dyrene i konkurranse med sabeltann-tigre og neandertalere. Og vi har gjort det som en form for friluftsliv i moderne tid,

En gang var flokkene nærmest utallige, nå er de fleste borte. Bare disse siste, spredte flokkene er igjen. Norge utgjør den ville tundra-reinens siste bastion. Villrein finnes riktignok i Sverige, Finland og Russland også, men det er i Norge de fleste dyra finnes. Og bare én av flokkene teller et femsifret antall dyr. Den største flokken av alle finner vi på Hardangervidda; om lag 10 000 dyr.

Det er den eneste flokken av sitt slag igjen på planeten.

Ekspertene i Mattilsynet og Veterinærinstituttet diskuterte og kom med forslag. Regjeringen lyttet og grublet. Skulle de virkelig slakte ned all villreinen på Hardangervidda? Norges desidert største villreinstamme? Slik de hadde gjort med den nordlige stammen på Nordfjella?

Eller; kunne de?

Vanskelige spørsmål uten entydige svaralternativer måtte besvares. Til sist landet regjeringen på en avgjørelse.

24. juni i 2021 kom en kort redegjørelse: Antall bukker eldre enn 3,5 år skulle ned mot et minimum i 2021, tilnærmet null. Med andre ord: De 1800 voksne reinsbukkene på Hardangervidda skulle utryddes. I tillegg skulle det tas ut 1000–1500 simler i løpet av 2021. Til sammen over 3000 av en villreinstamme på ca. 10 000 dyr.

Deretter, når jakten var over og uttaket av disse dyra var gjort, skulle situasjonen vurderes fortløpende.

DEN NAKNE SANNHET: CWD, slik den arter seg hos et sykt dyr. — **DEN NAKNE SANNHET:** CWD, slik den arter seg hos et sykt dyr.

Oppdages ny smitte i løpet av høsten og vinteren, må trolig enda flere dyr bøte med livet. Hvor mange, er ennå ikke klart. Villreinsenter-leder Köllers pessimisme på vegne av villreinstammen på Hardangervidda er alt annet enn grunnløs.

Les også: (+) Jeg skal aldri ha en påskrudd mobil med meg på jakt igjen. Noensinne

Men alt er ikke beksvart:

– Jeg er veldig glad for at det ikke ble funnet spor av skrantesyke på Hardangervidda under høstens jakt. Jeg personlig mener det bør tas ad notam og at vi nå trekker pusten, og tenker oss grundig om før vi setter i verk nye drastiske tiltak.

For Peter Köller vet hvor det kan bære om linjen fra Nordfjella skal følges videre:

– Veterinærinstituttet og Mattilsynet ser på tiltak som er veldig drastiske, sier han.

Men ifølge Köller vil det ikke være snakk om en total nedslakting av stammen dersom ny smitte påvises. I fagmiljøene diskuteres om det er mulig å spare en minste, genetisk bærekraftig stamme, altså det minste antall dyr man kan ha uten å risikere innavl. Ingen vet ennå hva dette tallet er, eller hvor mange nye smittetilfeller som må til for at et slikt tiltak må iverksettes.

Men uansett vil tiltaket innebære at størsteparten av Europas største villreinstamme slaktes ned. Foreløpig er dette prosjektet satt på vent etter at alle CWD-tester av felte reinsdyr under høstens jakt var negative.

Les også: (+) Minutter etter at bildet er tatt tar jaktturen en dramatisk vending

TIDLIG KUNST: Helleristing av villreinjakt i Alta. Scenen ble ristet inn for 8–9000 år siden. — **TIDLIG KUNST:** Helleristing av villreinjakt i Alta. Scenen ble ristet inn for 8–9000 år siden.

Smittemysteriet

CWD-kilden

Nord Amerika har den lengste, globale erfaringen med CWD.

Sykdommen ble første gang påvist i oppdrettshjort i Colorado på 60-tallet. Ikke lenge etter hadde sykdommen spredt seg til ville hjortestammer over hele nordøstre Colorado. Siden har spredningen fortsatt, og i 2016 hadde CWD spredt seg til 21 stater, samt to Canadiske provinser.

Imens jobber fagmiljøene på spreng mot en fiende det er vanskelig å få tak på. Vitenskapen vet godt hva skrantesyke er. Men hvordan sykdommen plutselig kunne dukke opp i Norge, aner ingen.

– Hvordan ble det ene dyret på Hardangervidda i fjor smittet? Og hvordan kom smitten til dyrene i Nordfjella? spør Köller og setter ord på frustrasjonen hos fagfolkene.

Smitte kan utveksles mellom ulike hjortedyr, for eksempel på plasser der det står saltsteiner for sau. Smittestoffer − såkalte prioner, er funnet i jordprøver i Nordfjella. Men hvordan de kom dit i utgangspunktet er et mysterium. For før Nordfjella fantes den nærmeste smitten i Nord-Amerika.

– En smittet elg kan jo ikke ha svømt helt fra Nord-Amerika, sier Köller.

MAKTENS BORD: Daværende landbruksminister Jon Georg Dale i samtale med Veterinærinstituttet og Mattilsynet om villreinens videre skjebne på Hardangervidda. — **MAKTENS BORD:** Daværende landbruksminister Jon Georg Dale i samtale med Veterinærinstituttet og Mattilsynet om villreinens videre skjebne på Hardangervidda.

– Så langt blir alt bare spekulasjoner. Og for enkelte; litt konspirasjoner.

På utrygg grunn

Brattefjell-Vindeggen ligger ikke langt fra Hardangervidda. Inntil ganske nylig trakk dyrene mellom de to terrengene, men det gjør de ikke lenger. For villreinen i Brattefjell-Vindeggen har innsnevringen av beitene omsider vist seg som noe positivt.

Foreløpig ser dyrene her ut til å slippe unna en eventuell masseslakt av artsfrender på vidda knappe syv mil mot nordvest. Men Brattefjell-Vindeggen vil langt fra være trygt ved et nytt smitteutbrudd på Hardangervidda.

For oppsynsmann Svein Olav Stegarud er høstens jobb over. I likhet med Köller er han pessimist. Han ser på skrantesyken som en mulig siste spiker i en kiste som allerede var nesten ferdigsnekret:

– All ferdselen i fjellet har allerede ødelagt mye for reinen. Dyrene er blitt presset sammen på stadig mindre områder. Nå, med skrantesyke på toppen, ser det ikke bra ut.

Les også: (+) Norges største test av sluker: Vinneren dro inn 58 ørret og hadde 56 napp