Ilha de Queimada Grande

Å gå i land på denne øya kan koste deg livet

Øya er bebodd av 4000 ekstremt giftige slanger.

På øya Ilha de Queimada Grande bor det 4000 ekstremt giftige slanger.
På øya Ilha de Queimada Grande bor det 4000 ekstremt giftige slanger.
Først publisert Sist oppdatert

Det bor ingen mennesker på Ilha de Queimada Grande utenfor den brasilianske delstaten São Paulo. Kanskje ikke så rart, siden det lever rundt 4000 usedvanlig giftige slanger på den lille øya.

Ingen andre steder i verden har like stor tetthet av giftige slanger.

Isolert utvikling

"Slangeøya", som den kalles på folkemunne, er bare 430.000 kvadratmeter stor. Her har det altså vokst frem en stor koloni av slanger, som er unike for øya. Antallet slanger er ekstremt stort i forhold til øyas areal, men arten regnes som truet, og er rødlistet.

Forklaringen er rett og slett det at slangene kun finnes på Ilha de Queimada Grande. Skulle det for eksempel bryte ut en stor skogbrann på øya, står arten i fare for å dø ut.

Øya er myteomspunnet i Brasil, og historiene om slangene er mange. Blant annet er det de som hevder at slangene ble plassert på øya av pirater, som ville beskytte skatter de hadde gravd ned på øya. I virkeligheten ble øya og dens fauna isolert for omlag 11.000 år siden, da havnivået steg. Dermed utviklet slangene seg annerledes enn slektningene på fastlandet.

Les også: (+) Uten kunder midt i ørkenen: Dumskapens hotell

Supergift

Slangene på øya hadde heller ingen naturlige fiender, og reproduserte seg i raskt tempo. Dette medførte imidlertid et nytt problem: Slangene begynte å gå tom for mat på bakken, og måtte opp i trærne for å jakte på fugler som mellomlandet på øya.

Slanger på fastlandet kan hugge fugler, vente til at giften virker, og finne byttet når det til slutt faller død på bakken. Dette fungerer dårlig på en liten øy, og med tiden utviklet slangene på Ilha de Queimada Granda en kraftigere, mer hurtigvirkende gift.

Det dør årlig mellom 540 og 2300 mennesker på grunn av slangebitt i Sør-Amerika. I Brasil står lanseslanger for 90 prosent av disse tilfellene.

Slangearten Bothrops insularis, på engelsk kalt Golden lancehead, finnes bare på denne øya. Her er det til gjengjeld mange av dem.
Slangearten Bothrops insularis, på engelsk kalt Golden lancehead, finnes bare på denne øya. Her er det til gjengjeld mange av dem. Foto: Otavio Marques/Instituto Butantan (Wikimedia Commons)

Lanseslangene Bothrops atrox og Bothrops asper, som er nært beslektet med Bothrops insularis, er blant de farligste slangeartene på kontinentet.

Slangene på Ilha de Queimada Grande stiller imidlertid i en egen klasse.

Les også: Dette gjør du om du blir bitt av hoggorm

Ekstremt giftig

Giften til Bothrops insularis sies å være tre til fem ganger sterkere enn giften til slangene på fastlandet, og dreper de fleste byttedyr nærmest momentant.

Hos mennesker fører giften til nekrose, altså celle- og vevsdød. Dersom man ikke får behandling i løpet av kort tid, vil konsekvensene bli store.

Får man ikke medisinsk behandling i løpet av få timer, vil bittet sannsynligvis medføre døden.

Ingen adgang

Det er forbudt for mennesker å gå i land på øya, et forbud som opprettholdes av Brasils marine. Forskere kan imidlertid få tillatelse til å gå i land for å gjøre undersøkelser, men må naturlig nok være svært forsiktig når de beveger seg på øya.

Forskerne er også pålagt å ha med seg en lege, som kan sette motgift dersom - eller skal vi heller si når - noen blir bitt.

Fra 1909 til ut på 1920-tallet bodde det mennesker på øya. De var ansvarlig for å holde fyret på øya i drift, men skal ha blitt drept av slanger. En av de lokale historiene sier at fyrvokteren og hele hans familie ble drept etter at de glemte å lukke et vindu, noe som gjorde at en rekke slanger kom seg inn i fyret i løpet av natten.

I 2014 overnattet Vice Magazine på Ilha de Queimada Grande. I telt. Se hvordan det gikk:

En annen versjon er at de gikk tom for mat, og fyrvokteren gikk ut for å sanke ville bananer. Han ble bitt og drept, og så rammet samme skjebne de andre, én etter én, etter hvert som de gikk ut for å lete.

Fra slutten av 1920-tallet har fyret vært automatisert, og mennesker har altså ikke adgang til øya, med unntak av forskere og et årlig besøk for å utføre vedlikeholdsarbeid på fyret.

Det er nok uansett ikke mange som synes et besøk på øya høres fristende ut ...

Kilder: Smithsonian, Wikipedia, Reptiles Magazine,