Syv gruver og grotter du har lov å gå inn i
I Norge kan du finne utallige gruver og grotter med spennende historie og geologi i veggene.
Den mystiske gruva er en liten prikk på kartet. Men finnes den fortsatt? Landskapet minner om Alaskas villmark. Vi vader over en iskald elv. Kaver gjennom tett granskog i et bratt og utemmet terreng. Greiner som må dyttes unna. Her og der trær med roten opp, veltet av uvær.
Ved enden av Ravndalstjernet får vi øye på noe gjennom buskas og kratt, under en skogkledd bergknaus: Inngangen til gruva!
Spenningsbygruva i Nittedal
«De med spesialutstyr kan besøke gruva på egen risiko», lyder Turistforeningens omtale av Spenningsbygruva.
Anlegget er uansett på bare 160 horisontale meter totalt, og det er lett å ta seg frem. De første 20 meterne er det ankeldypt vann, med det går fint å balansere på noen steiner som ligger sikksakk innover.
Nå er fuglekvitringen og suset fra tretoppene borte. Inni fjellet hører vi vann som drypper, ellers bare stillhet og våre egne skritt.
Snart deler gruva seg i en søndre og en nordre gang. Det er fritt for sjakter eller andre hindringer. Noen steder kan man fortsatt se sviller som skinnegangen var festet til.
Et engelsk gruveselskap hadde prøvedrift etter sinkblende i Spenningsbygruva fra 1912 til 1914, men valgte å avvikle virksomheten før ordinær drift kom i gang. Lav lønnsomhet og 1. verdenskrig skal ha vært årsakene til nedleggelsen.
Les også (+) «Edderkoppen» opererte i gruvene i 20 år før han ble tatt
Setergrotta i Mo i Rana
Av omkring 250 kalksteinsgrotter ved i Rana, er Setergrotta en av de største, med berghaller med opptil 15 meters takhøyde. Her kan hvem som helst i normal fysisk form oppleve et guidet grotteeventyr.
Per Gunnar Hjorten, primus motor i Setergrotta AS, sier at en typisk grottetur går 500 meter inn i fjellet.
– Det er mye krabbing og kryping, så det virker lengre enn det faktisk er. En guidet tur tar to timer. Nå i smittevernsmodus er det maks åtte deltagere per tur, sier Hjorten til klikk.no.
– På grunn av at vi har små grupper får vi pratet ganske mye. Vi forteller om geologi, landskapet og området. Det er en naturopplevelse for folk som liker å gå tur og oppleve spektakulære ting.
Setergrotta er på totalt 3500 meter og ble formet for rundt 400.000 år siden, altså lenge for arten homo sapiens eksisterte.
– Grotta ble oppdaget rett før krigen av en geolog som kartla området, sier Hjorten.
– Inngangen på 20 x 20 meter i diameter, en sjakt inn i fjellet, har «alltid» vært kjent. Men den går bare 100 meter inn og var blokkert av stein og is. Da isen smeltet fant man veien inn. Mange av grottene i området er funnet av britiske grotteforskere.
Mannen med over 50 års grotting bak seg, legger til at alle som har gått inn i grottene har kommet ut igjen.
– Du måler ikke fra A til B. Det er et nettverk av grotteganger. Det er en del av grotta som ligger under vann, og som du må dykke for å komme til. Noen har dykket 37 meter ned inne i grotta. Det er ikke for hvem som helst.
Grottene er dannet ved at vann løser opp kalk. I taket vil man se glimmerskifer i taket, og ellers endel granitt.
Les også: (+) Den fryktede Gestapo-sjefen ble truffet i hodet – det ble starten på blodbadet på Nesodden
Grønligrotta ved Mo i Rana
Hvis du synes kryping og krabbing i Setergrotta høres for strabasiøst ut, kan du sjekke ut en annen grotte i nærheten av Mo i Rana; Grønligrotta. Her kan du gå komfortabelt med stiger, trapper og rekkverk. Av fottøy holder det fint å ha på seg sandaler eller joggesko. Du kan til og med ta babyen din inn, står det på nettsidene til grotteforetaket.
Grotta har god belysning så du trenger heller ikke hodelykt. Lyset ble installert allerede i 1960, og det har vært omvisninger her i over 100 år.
Sogn gruve i Oslo
Sogn gruve, som trolig er Norges eldste jerngruve, finner du enklest ved å følge blåmerket sti på østsiden av Sognsvann parkeringsplass. 1500-tallsgruva ligger i vinkelen mellom sørenden av Sognsvann og sørøstenden av Svartkulp.
Det står et gjerde rundt gruva, men porten er åpen og det er lov å gå inn. Gjerdet er satt opp for å sikre trygg ferdsel, spesielt om vinteren.
Selv om Sogn gruve ikke kan by på noen lange ganger å vandre innover, er de mektige rommene med søyler av dagslys inn på bergveggene et imponerende skue i seg selv.
Den store takhøyden og fargespillet på de massive veggene gir følelsen av at man har reist veldig mye lenger enn til t-banenes endeholdeplass.
Professor emeritus i geologi fra UiO, Tom Segalstad, forteller at han har interessert seg for Sogn gruve siden han var i 13-års alderen.
– Vi ser ruiner av to hus. Det er også en tipphaug, eller skeidehaug. Skeiding er at du sorterer det tunge fra det lette. Det tunge går videre til selve jernsmeltingen. Da jeg målte med magnetometer over gruveområdet ga det stort utslag på denne tipphaugen. Her ligger altså jernmalm som var klart til å fraktes ut med hest og vogn på 1500-tallet, sier Segalstad til klikk.no.
Malm fra Sogn gruve skal ha vært av meget god kvalitet.
– Det er litt magnetitt igjen i fjellet. Hvis du har med en magnet så vil den noen steder sitte fast i fjellet, rapporterer Nordre Aker Budstikke.
Den buede åpningen på gruva skyldes fyrsetting. Man fyrte opp fjellet med et enormt bål.
Når fjellet ble kjølig sprakk det opp, og man kunne hakke løs stein. De store hullene i taket, kalt synker, ble laget for å gi avtrekk for røyken fra fyrsetting. Dessuten kunne man trekke opp malm vertikalt fra synkene.
Les også (+) Dødsveien: Fangene måtte spise sine døde kamerater
Halshugget sinte bønder
Selv om Tom Segalstad har interessert seg for Sogn gruve siden 12-årsalderen, har han ikke kommet over noe informasjon om dagliglivet ved gruva. Men han deler gjerne sine funn om gruvedrift mer generelt på 1500-tallet:
– De dansk-norske kongene antok at jo mer fjell desto større sjanse for å finne malm. Det var en urolig periode, og malm var ønskelig for å lage våpen, og edel malm var ønskelig for å betale soldater, skriver Segalstad på sognhistorielag.no
Norge hadde altså mye fjell, men manglet nødvendig kompetanse for å ta ut mineraler. Gruveekspertene kom fra Tyskland, og derfor har noen av de eldste norske gruvene tyske navn som Mildigkeit Gottes i Kongsberg.
Det skal ha oppstått dype konflikter mellom tyske bergfolk og lokale bønder i Norge, som fryktet at de skulle bli fordrevet eller underkuet.
Blant annet skal bønder ha blitt pålagt å gi fra seg gård og grunn til tyske bergfolkene. Misnøyen førte til at norske bønder i 1540 forberedte et væpnet opprør.
Kong Christian 3 løste floken med datidens verktøy for konfliktløsning: Bøndene ble lovet fred hvis de la ned våpnene. Men da bøndene la ned våpnene ble de tatt til fange:
«Fem ledende bønder ble straks henrettet ved halshugging foretatt av den sjette (som gjorde det, for å redde sitt eget liv) og andre måtte løse sin hals ved pliktig gruvearbeid, sølv, husdyr, gård og grunn,» ifølge Segalstads artikkel.
Bergmenn fra Tyskland var ikke bare eksperter på malmutvinning og fremstilling av metaller, men bidro også med kompetanse innen bygg- og anleggsvirksomhet, ifølge Bjørn Ivar Bergs bok Tyskere ved norske bergverk på 1500-tallet.
Bergverksdriften påvirket samfunnet på mange på plan, og ikke minst juridisk. Hvis du stjal fra en gruve i gamle dager var det ingen «kjære mor».
I 1736 kom en kongelig forordning som straffet tyveri av 1 mark sølv med henging uten nåde. Angivere fikk 50 riksdaler i belønning for hvert stjålet mark sølv, skriver Kristian Moen i boken Kongsberg sølvverk.
Gaustad gruve
På vestsiden av Sognsvann i Oslo er det enda en historisk viktig gruve som mange kan ha glede av å romstere i. Gaustad gruve ble i første omgang drevet på 1530-tallet. Her er det mulig å gå 70 meter inn.
Hvis du synes stollen er vakker kan det henge sammen med at den er fyrsatt, og ikke sprengt ut. Fyrsatte gruver fikk jevne og vakre vegger.
Et godt tips er å besøke Gaustad gruve i sommerhalvåret, fordi mesteparten av gruvegangen er låst med stålport 1. oktober - 31. april.
Porten er ment å hindre at flaggermus som overvintrer her blir forstyrret.
Geolog Tom Segalstad anslår at hvis det tok 2 år å drive stollen (1803-1805), var fremdriften bare cirka 3 meter pr. måned i gjennomsnitt.
Les også (+) Norges glemte koloni-eventyr endte med fyll, korrupsjon og slaveri
Gammelgruva mellom Oppdal og Trondheim
Vil du kombinere gruveeventyret med en tur i skinnegående farkost kan du besøke Orkla Industrimuseum mellom Oppdal og Trondheim.
Her kan du få en omvisning i Gammelgruva, og ta en togtur i 100 år gamle vogner på museumjernbanen Thamshavnbanen. Bergverksdriften ved Løkken Verk pågikk fra 1654 til 1987.
Gammelgruva, også kalt Norges mest fargerike gruve, ble påbegynt i 1688 og nås gjennom en kort stoll som fører inn til fyrsettingspartier.
Gammelsjakten fra 1915 er en fyrsatt sjakt fra eldre tid som ble gjenopptatt og drevet på 300 meters dyp, skriver Bjørn Ivar Berg i boken Malbergverk i Norge. På museet kan du se gjenstander, materiell og bygninger tilknyttet gruvedrift, jernbane, industri og samfunnsliv i Orkladalføret.
Gruve 3 i Longyearbyen
Hvis du ønsker å utforske bergverkshistorie som ligger tettere opp til vår tid, går det an å melde seg på omvising i den nedlagte Gruve 3 i Longyearbyen.
I omvisningen kan man gå 700 meter innover i gruva med hjelm og hodelykt. Antrekk må man sørge for selv selv. Kjeledressen som kalles «lompen» , er det mest historisk korrekte antrekket i gruva.
Deler av Gruve 3 er forvandlet til verdens frølager.
– I løpet av 25 års drift ble det tatt ut totalt 4,7 millioner tonn kull fra Gruve 3, sier Håvar Fjerdingøy til klikk.no.
Han er daglig leder i Store Norske Gruve 3 AS, som eies av det statlige Store Norske Spitsbergen Kullkompani AS.
Det er ikke vanskelig å forestille seg at gruvebusene i Gruve 3 hadde en tøff hverdag.
– Inne på strossen der man produserte kull var det 60-90 centimeters takhøyde, sier Fjerdingøy.
Han bekrefter at et gruvemuseum lenge har ligget i støpeskjeen, men prosjektet ha så langt ikke blitt noe av
På grunn av den lave arbeidshøyden ble gammeldagse «lavdriftsmetoder» anvendt for å hente ut kullet. Besøkende får se en hovedstoll fra 1970-tallet, og to tverrslag (sidetunneler).
Gruve 3 produserte 300 tonn kull i døgnet, men det var alt for lite til at driften kunne være lønnsom. På det meste jobbet 200 mann i gruva, hvis man regner med alle vedlikeholdsfolk, lokførere, osv.
Faren for kullstøveksplosjon måtte gruvearbeideren alltid ha i bakhodet. Når kull brytes frigjøres metangass som er eksplosiv i blanding med luft.
Da avisen Finnmarken besøkte Gruve 3 i 1978 måtte guiden deres på grunn av eksplosjonsfare måle nivået av metangass hver gang de skulle ta bilde: «Blitsen kan nemlig antenne gassen. Inne på strossa fikk vi ikke fotografere».
Journalist og fotograf krabbet innover strossen for å få et inntrykk av arbeidsforholdene i gruva. I et parti de krøp var 42 centimeter under taket.
Siste arbeidsdag i Gruve 3 var fredag 1. november 1996. Stemningen ved avtroppende skift er godt beskrevet i boken Slutten på en epoke, av Birger Amundsen.
Administrerende direktør i gruveselskapet Atle Fornes «har ikke funnet veien til gruva denne siste dagen.
Det har produksjonssjef Terje Johansen, som lirer av seg endel vidløftigheter uten å påkalle synlig entusiasme. Karene fra formiddagsskiftet reiser seg, kaster de tomme pappbegrene i søppelboksen og rusler ut til bussen (...)» .
