Mens andre slapper av på solsenger i ferien, drar Morten og Anne Merete ut i ødemarken og graver hull i bakken
Hver sommer drar ekteparet på en ferie helt utenom det vanlige i de dype, finske skoger. Drivkraften er spenningen, og drømmen om å gjøre det store funnet.
Myggen surrer mellom forvridde furutrær i dypet av den finske skogen.
Morten «Gullgraver» Pettersson fra Sarpsborg vet hva naturen kan by på, og er forberedt. Iført tunge slagstøvler og en «rustning» av myggbeskyttende klær, peker han innover skogen:
− Den retningen!
I 2020 var vi med ham på gullgraver-opphold i Finland. Her har han tilbrakt utallige ferier. Det blir også tilfelle i 2022.
Mygg-ferie
Utstyr lastes på skuldrene og vi trasker i vei gjennom villmarken helt nord i Finland i et område like ved landsbyen Saariselkä. Det kunne like gjerne vært midt i Alaska. En skråning tar oss etter hvert ned i til et jungelaktig landskap, som Morten forklarer er et gammelt elveleie.
− Og her er skjerpet mitt, smiler han under myggnetting i det den allerede omfangsrike myggsvermen mer enn dobles.
− Hadde du spist mygg, ville du blitt stappmett her, påpeker han og setter i gang med sitt møysommelige arbeid.
Tre til fire uker i året graver Morten etter gull i finske Lappland. For ham er det «ferie».
Morten har nemlig ferie fra sin egentlige jobb.
Mens andre nordmenn forbinder ferie med slappe dager på en strand eller en kald øl ved bassengkanten, kjører Morten hundrevis av mil for å slåss med mygg og vær. Han ligger på knærne minst fire timer daglig, graver i jorda og utsetter seg frivillig for hardt kroppsarbeid.
− Dette er eventyr, gliser han og innrømmer at ja, enkelte ser på han som litt snodig. Men det bryr han seg ikke om.
Koster litt
Morten betaler 7000 kroner for å ha skjerpet i fire år. I tillegg betaler han 12 000 kroner i depositum. Dette for å sikre at han etter endt graving nullstiller landskapet han har grov i.
– Det er mye reinsdyr her, så det er vel for å unngå at de knekker beinet i et hull i terrenget eller lignende, tror Morten.
Straks han kommer ut, kan jeg se det i øynene hans: De nærmest gløder av entusiasme når han studerer den ville skogen for å blinke ut steder hvor gullet kan ligge.
− Bak den store steinen kan det ligge noe, forklarer han til Roy Morten Bjørk, en arbeidskollega fra Moss, som er med noen dager og hjelper Morten.
Gullet falt ned
Morten forklarer at da elva rant her, dro den med seg gullet over steinen. Men straks vannet passerte, minket kraften i strømmen og gullet falt ned.
− Samme der, ivrer han og peker på en liten skrent i terrenget.
− Mindre strøm i elvas innersving, så der kan gullet ha lagt seg, resonnerer han.
Morten drar på seg gule oppvaskhansker og oransje knebeskyttere, og så er han i gang. Jord blir gravd ut, store stener blir silt ut og dagens gulljakt har startet.
Hundrevis av mil
For Morten tar det to dager og ca. 170 mil hver vei å komme fra Sarpsborg og ut hit. I år derimot, tok det tre dager og hele 230 mil å komme hit.
– Sverige er stengt på grunn av korona, så vi måtte kjøre via Norge, og det tar hinsides mye tid, innrømmer Morten.
Lang erfaring
Morten «Gullgraver» er på ingen måte en nybegynner i dette gamet. Han var i Saariselkä første gang på midten av 90-tallet. Og siden den gang har han ikke bare lett etter gull her, men også en rekke andre steder både i Sverige og ikke minst Norge.
− Oppdal, Finnmarksvidda og mange andre steder har gull, påpeker han og forteller livlig om gylne minner fra hele Norden.
Men det er ikke bare gull som lokker ham;
− Jeg har lett etter alle mulige steiner og metaller, forteller han og innrømmer å ha funnet mye rart. Sist kom han over noe metall-lignede greier på et jorde i Sarpsborg, og foreløpig har han ikke funnet noen som kan beskrive hva slags metall det er.
− Har aldri sett makan, innrømmer han. Og det sier litt.
− Jeg har brukt nesten all fritiden på denne hobbyen i flere tiår, så selvsagt har jeg lest meg opp og fått lærdom av mange eksperter. Jo mer jeg kan, dess lettere kan jeg skille ut hva som er av betydning. Og omvendt.
Drømmen
Det finnes gull her, ingen tvil om det. Største gullklump som er funnet i området, ikke langt unna Morten sitt skjerp, ble gravd frem av brødrene Tauno og Jouko Virtanen i 1950 og veide 186,5 gram, hvorav 100 gram var rent gull, resten var hvit kvarts krystall.
Nå går det hovedsakelig i gullgraving, og med all denne kunnskapen bør det vel bli store gullklumper og mye rikdom?
Høy pris
− Når folk innser hvor mye arbeid, myggstikk, svette og bilkjøring som ligger bak denne hobbyen, konkluderer de ofte med at jeg sikkert finner masse gull, og at det er grunnen til at jeg gjør dette, gliser han.
Svaret er selvsagt nei. For Morten finner ikke all verden av gull. Og selv om han hadde gjort det, ville det ikke utgjort store forskjellen:
− Jeg selger ikke det jeg finner, jeg tar det med hjem og har det i hylla, forteller gullgraver’n lattermildt og drar frem et reagensrør fylt med vann og noen gullkorn.
− Dette er hva jeg har funnet de siste dagene, forteller han.
Men om det ikke er rikdom som lokker han inn i skauen, er én av de største drivkreftene bak hobbyen, selvsagt kicket det gir å finne gull.
Her ligger gullet: Morten studerer en gullfelle. Det er her gullet samler seg til sist.
Skjerpet til Morten sett fra oven.
Slagkraftig kone
Etter å ha gravd frem flere bøtter med forhåpentligvis gullbestandig jord, heller han dette ned en såkalt gulltrapp i en liten bekk. I gulltrappa ligger såkalte gullfeller. Når feriedagen nærmer seg slutten, renses disse. Massen fra de teppelignende gullfellene blir så vasket i en gullpanne. Og først da kommer gullet frem.
− Se der, ivrer Morten etter en lang dag i skogen. Han peker på noen små, blinkende korn. Og ut fra smilet bak myggnettingen å dømme, har dette vært en vellykket dag.
Assistenten: Roy Morten Bjørk, brannmann og rørlegger og arbeidskollega av Morten, er med noen dager. Her sender han jord ned gulltrappa, som ligger i bekken på Mortens skjerp.
For meg er det Morten gjør både fascinerende og interessant. Men virkelig imponert blir jeg vel først når vi kommer tilbake til hans campingvogn fra 1986. Den står plassert midt i villmarken. Ingen naboer annet enn bjørn, ulv, reinsdyr og selvsagt en milliard mygg. Her møter jeg en veldig blid og hyggelig dame; Anne Merete Vike, Mortens kone.
Sjekker gullfellene: Det grønne teppelignende stoffet, er en gullfelle. Og gullfella ligger i gulltrappa (metall). Denne plasseres i en bekk, og når Morten har gravd frem en bøtte med jord, lar jorda bli dratt med bekken gjennom gulfella. Da vil gullet i jorda legge seg i gullfella. Massen fra gullfella blir renset og vasket i en gullpanne på slutten av dagen.
− Nei, jeg graver ikke gull, men jeg blir nå med hvert år, sier dama og klasker etter et par mygg. Det er hun bedre på enn de fleste.
Jeg har brukt nesten all fritid på denne hobbyen i flere tiår.
Anne Merete sitter i campingvogna og venter trofast på sin mann mens han graver etter gull. Dag etter dag. Vogna har et aggregat, så hun kan se litt på nedlastede filmer. Men det er alt. Likevel, hun klager ikke og virker faktisk veldig fornøyd.
− Jeg nyter villmarken, sier hun og tar vel imot sin svette mann. For svette blir vi alle. På grunn av myggen må vi dekke oss til, og med 20 grader i skyggen blir det varmt. Slik er det ikke hvert år.
− I fjor på samme tiden hadde vi minus én grad og snø, forteller Morten og planlegger neste dag:
– I morgen skal vi til en gullgraverkonkurranse.
Minst fire timer daglig på knærne. Morten graver frem jord han håper inneholder gull. Dette siles gjennom en grovrillet rist og ned i ei bøtte. Denne massen går så ned gulltrappa i bekken, hvor gullet til syvende og sist sorteres frem. Foto: Haglund, Johnny
Trivelig: Selv om plassen er liten og vogna står plassert uendelig langt fra en regulert campingplass, er det trivelig «hjemme» hos Anne Merete og Morten. Her inntas frokosten med utsikt rett inn i villmarka.
Fornøyde: Anne Merete og Morten har en svært annerledes sommerferie enn de aller fleste nordmenn, men de virker svært fornøyde. Her utenfor deres hjem mens de er i Finland – campingvogna som står plassert midt i villmarka.
Jakter gull i gull
Gullrushet til finske Lappland startet tilbake på 1870-tallet ved Ivalojoki-elven nordvest for Saariselkä. Noe gullrush à la Klondyke i Canada har det aldri vært i disse skogene. Mens Klondyke tok slutt for over hundre år siden, lever gulljakten her derimot i beste velgående. Bare i området rundt der Morten graver, ligger det flere titalls skjerp.
Ved et par små bygninger i skogens dyp er det duket for gullgraverkonkurranse. En rekke plastkar fylt med en suppe av vann og jord, står oppstilt. Straks dommeren sier «start», kaster påmeldte gullgravere seg over fatene.
I de innledende rundene er det om å gjøre å finne fem gullkorn på kortest mulig tid. Deretter, i finalen, er det om å gjøre å finne mellom fem og tolv gullkorn på kortest mulig tid.
− Den som vinner går deretter videre til det finske mesterskapet, forteller Morten og legger til at vinnerne derfra går videre til deltagelse i selveste verdensmesterskapet i gullgraving i legendariske Dawson City i Canada, i august 2021.
Men selv om det vi bivåner bare er et lokalt mesterskap, er det litt av et skue. Gamle som unge, kvinner som menn. Alle kan være med, og det snakkes om gull og teknikker og sikkert mye annet. For selvsagt, det går jo på finsk og det er jo kav umulig for oss å forstå.
Men folk virker greie. Jeg snakker kort med en kar som går selveste Helge Ingstad en høy gang når det kommer til villmarks-look. Han kan tre ord på engelsk, men han sier de på en hyggelig måte i alle fall.
Men alle er ikke like enkle.
Gamlegutta: Største gullklump som er funnet i området ikke langt unna Morten sitt skjerp, ble gravd frem av brødrene Tauno og Jouko Virtanen i 1950 og veide 186,5 gram, hvorav 100 gram var rent gull, resten var hvit kvarts krystall.
Fargerike: Gullgravere generelt er jo en fargerik gjeng mennesker. Jeg har møtt mange av dem over hele kloden, og de svikter aldri når det gjelder originalitet. Her en av pionerene i gulljakten nord i Finland.
Småsur nabo
Tilbake på Mortens skjerp vandrer vi litt rundt for å se etter andre mulige steder å grave. Han viser meg hvor grensen til naboskjerpet går, og peker mot noe blått i skogen.
− Naboen driver litt større, forklarer han og innrømmer at om hadde han selv bodd litt nærmere, skulle også han ha investert i mer utstyr og gravd frem mer gull.
− De fleste er finner, noen til og med bosatt i området.
Trivelig: Selv om plassen er liten og vogna står plassert uendelig langt fra en regulert campingplass, er det trivelig «hjemme» hos Anne Merete og Morten. Her inntas frokosten med utsikt rett inn i villmarka.
Så vidt han vet er han den eneste nordmannen med eget skjerp her. Morten seter spaden i jorda for nok en utgravning, men han kommer ikke langt.
Brått kommer en kar ut av skauen. Han vifter småsint med fingeren mot Morten. Engelsk kan han ikke, men det er lett å forstå at han ikke er blid. Han tror åpenbart at Morten graver på hans område.
Her: – Her holder jeg til. Morten peker på et kart hvor i Finland hans skjerp ligger.
Men Morten er ikke skyggeredd. Han bare rister selvsikkert på hodet og drar frem mobilen. Nå er jo verden litt annerledes enn for eksempel under Klondyke, så skjerpene ligger digitalt på nettet. Morten finner raskt frem sitt skjerp og peker og tegner for den arge naboen.
Kunne vært med Ingstad til Canada: Denne gamle kroken med snadde og sterk kroppslukt, kunne like gjerne levd for hundre år siden og blitt med Helge Ingstad til Canada. Isteden er han gullgraver i Finland.
Plutselig går det opp for den gamle finnen at Morten faktisk har rett. Han brenner av et lite smil, sikkert det første denne måneden, så lar han oss være i fred. Morten gliser.
− La oss finne en feit nugget, ivrer han. Så er den norske gullgraver’n i gang igjen under myggskyene i finske Lappland.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 48 2020
