skattejakt
Skattejegeren Johnny hadde hørt historiene og ryktene. Så gjorde han et funn
Den styrtrike norske rederens historie hadde nok vært glemt hvis det ikke hadde vært for to svært spesielle omstendigheter. Det første mysteriet sørget reder Steenersen selv for å lage.
Rådville oppsøkte de litauiske sesongarbeidere en bonde i nærheten av Møglestu i Lillesand. De hadde hendene fulle av sølvmynter de hadde funnet og lurte på hva de skulle gjøre.
Den joviale bonden sa:
– Putt myntene i lommen.
Myntfunnet indikerer at litauerne kom over større verdier enn én og annen mistet mynt som man kan finne hvor som helst.
Angivelig skal større skatter være gjemt eller gravd ned på Møglestu.
Her bodde på første halvdel av 1800-tallet en av distriktets rikeste rederfamilier. Familien var kjent for å gjemme unna både kontanter og edelt metall.
Det knyttes minst to konkrete historier til skattene.
Hemmelige søk
– Jeg reddet den fra plogen, sier Johnny Nordmarken.
I utkanten av et kommunalt område, rett bak den gamle husmorskolen på Møglestu, fant han en åtteshilling i sølv med årstallet 1809 preget inn.
– På disse jordene ligger det garantert enorme mengder med gamle skatter. Jeg er villig til å vedde ganske mye på at det er slik, legger han til.
Men hvor ligger hovedskattene begravet?
Les også: Ronny (46) er en fri mann og sin egen herre – men det har sin pris
Ved hovedhuset?
Lillesands ivrige bygningsbevarer, Else «Sprossa» Rønnevig, har et nært og inderlig forhold til den fredede gården på Møglestu.
Hun tror skattene er gravd ned ikke langt fra husene.
– De ble ikke gjemt for å ligge der bestandig. Ute på jordene blir det stadig pløyd. Nei, jeg tror rikdommene ble gravd ned like ved hovedhuset. Selv ville jeg begynt å lete i de såkalte grottene som det var så populært å anlegge på denne tiden, sier hun.
Rønnevig anser dette for å være en komplett røverhistorie, særlig når skattene ennå ikke er funnet.
– Sett alle kluter til og finn klenodiene, er hennes oppfordring.
Johnny Nordmarken, én av distriktets mest aktive skattejegere, er ikke i tvil om at det skjuler seg verdifulle gjenstander i nærheten av Møglestu. Det ryktes at mang en skattejeger i ly av nattens mulm og mørke har sneket seg ut på jordene og gjort store funn.
Det er flere teorier om hvor skattene ble gjemt. For moderne skattejegere med hypermoderne metalldetektorer klør det selvsagt i fingrene. Men de får ikke lov av grunneierne å slippe til ute på jordene ved Møglestu.
Bøndene er angivelig redde for spredning av skadedyret potetål.
Champis og appelsiner
Det er et uomtvistet faktum at folkene på Møglestu var steinrike. Her bodde den korpulente skipsrederen Stener Stenersen. Han slo seg opp til stor rikdom på kapervirksomhet og skipsfart under Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet.
Stenersen, som etter hvert pyntet på navnet sitt og ble til
Steener Steenersen, sto i en periode selv ved roret på sine seilskuter.
Da den voldsomme medgangsbølgen kom, gikk han i land i Lillesand og nøt rikmannslivet i fullt monn. Spesielt var han glad i fine champagner – og appelsiner. Det var en frukt som på denne tiden nesten kunne sammenlignes med den luksuriøse ananasfrukten.
I «Lillesands historie 1800-1850» beskrives Steenersens voldsomme korpus ved at frakken hans kunne omslutte tre alminnelige menn når de stilte seg tett sammen. Når han red, brukte han alltid den svære Storeskimmelen, som likevel fikk en svai rygg under den store byrden.
Sakfører Conrad Nicolai Schwach besøkte Lillesand flere ganger på 1820-tallet og han lot seg imponere av den dyktige rederen; en rå og temmelig velbeslått storkar med sans for selskapeligheter der han kunne brette ut sin rikdom.
På den annen side var Steenersen en populær skikkelse blant barn. På hans ordre kjørte høyvognene alltid med halvt lass slik at barna kunne sitte på og more seg.
Møglestu gård ble bygd opp i tråd med datidens utenlandske trender. Byggverket omfattet voldsomme hageanlegg, grotter, karpedammer og vannspeil. Familien dro på lange dannelsesreiser mens lojale kapteiner og dyktige medarbeidere hjemme i Lillesand tok seg av trelasthandelen.
Les også: (+) Fikk tilslaget til gi-bort-pris – vraket ble en gullgruve
Tenker koffert
Madam Steenersen passet omhyggelig på sin store rikdom. Hun oppbevarte aldri store summer på gården. Når det kom større krav, pleide hun å si:
– Jeg har ingen penger nå, men jeg skal sørge for å få lånt av kirkesanger Thorkelsen og sogneprest Brock.
Etter en dag eller to ble kravene betalt. Vittige tunger ville ha det til at «Thorkelsen» og Brock» var to store kofferter med kontanter som hun gjemte andre steder enn på gården.
Død og dannelse
Steenersens mente at hans tiltagende fedme best kunne motarbeides i sydligere strøk. Ikke ulikt våre dagers vellykkede og rike shippingfolk, ble det sagt at Steenersen på utenlandsreisene fikk forretningene på avstand og kunne nyte livet på en behageligere måte enn hjemme. Men i 1829 var det slutt.
På en reise fra Pisa til Livorno i Italia, sammen med sin 11 år gamle datter Margrethe Sophie, ble han rammet av slag og falt død om ved hennes side. Steenersen ble begravet i Italia, mens det ved Vestre Moland kirke, et steenkast, så å si, fra Møglestu gård, ble satt opp et stort minnesmerke over den digre mannen.
Historien om den livsglade kaksen i Lillesand hadde nok for lengst vært glemt i våre dager hvis det ikke hadde dukket opp ikke mindre enn to spesielle omstendigheter. Den siste av dem oppsto først flere år etter at rederen hadde forlatt denne verden.
Det første mysteriet sørget Steenersen selv for å lage.
Les også: (+) Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på
Den skjulte skatten på «Orion»
Historien om skatten på briggen «Orion» av Lillesand minner om et vel fantasifullt eventyr.
Men beretningen om «Den skjulte skatt» er gjengitt i Knut Ulstein Klosters bok på Gyldendals Norsk Forlag i 1946; «Den norske stormakt, norsk skipsfart gjennom tusen år.»
Fortellingen handler om «Orions» reise til franske Le Havre i 1809. Da var fraktene så enorme at skip og last ble betalt på under fire måneders fart.
Steener Steenersen hadde hatt «Orion» i sin flåte i tre år da hun i september ble sendt fra Arendal med trelast. På grunn av engelsk blokade gikk ferden via Færøyene og videre sørøstover til Frankrike.
Lossingen gikk kjapt og oppgjøret kom om bord. Kaptein Torgrim Skalle Hansen ble bekymret da han fikk om bord to svære pengeposer – den ene med gull, den andre med sølv, mest Prøyserdaler. En slik skatt var farlig å ha om bord i tilfelle skuta ble oppbrakt av engelskmennene på hjemreisen.
Mens mannskapet var i land, kalte kaptein Hansen sin betrodde tømmermann til kahytten og spurte ham hvor de best kunne anbringe pengene. Tømmermannen visste råd. Gullet ble gjemt i et skrin i skipperens kahyttsvegg. Sølvet fikk plass i et hulrom i baugen mellom stavnen og første spant.
På hjemtur kom «Orion» seg smertefritt helt til Helgoland i Tyskerbukta. Der ble de omringet av tre engelske krigsskip. På forunderlig vis klarte mannskapet å overtale engelskmennene slik at de unngikk å bli tatt til fange. I stedet måtte de gi fra seg «Orion».
Skipsreder Steenersen tok tapet meget pent og trøstet den ulykkelige kapteinen. Kaptein Hansen lovet at han skulle gjøre hva som helst for å oppspore «Orion». Det klarte han på mirakuløst vis i 1835 – seks år etter Steenersens død.
Da lå kaptein Hansen med sin bark «Helius» i den engelske havnebyen South Shields. Og hvem var skipshandler i byen? Ingen andre enn jungmannen på «Orion». Han kunne fortelle at det lå noen utrangerte brigger til salgs. Den ene var «Orion».
Skipet ble kjøpt og turen gikk til Lillesand der skattene ble gjenfunnet på sine gjemmesteder.
I to spann pluss et skrin ble pengene overlatt til Madam Steenersen.
Da «Orion» ble hugget på 1860-tallet trillet det fortsatt ut sølvmynter som ble fisket opp av noen smågutter som hoppet uti.
Sølv-investor
Den søkkrike mannen ønsket å få pengene sine til å yngle ytterligere. Like før sin død ville han like godt kjøpe Kongsberg sølvverk. Han bød ufattelige 900 000 Speciedaler kontant.
Det er disse pengene som mange tror er blitt gjemt unna i nærheten av Møglestu.
Å grave ned penger og verdifulle gjenstander har lange tradisjoner. Like før Steenersen dro på sin siste reise til Italia, skal han ha gravd ned pengene som var tiltenkt kjøpet av Kongsberg-gruvene ved hjemkomst.
En av hans nærmeste medarbeidere var med på nedgravingen. Han utvandret senere til USA. På sitt dødsleie betrodde han seg til sine nærmeste at han hadde vært med på å grave ned mynthaugen.
Opplysningene om Steenersen-skatten var så overbevisende at én av de daværende eierne av Møglestu dannet et aksjeselskap som skulle grave etter rikdommene.
Først ble det gravd så mye i muren i hovedbygget at huset begynte å gi etter. Utbyttet var magert.
Det eneste funnet var en flaske vin av ukjent opprinnelse.
I september 1929 ble det igjen fart i skattejakten.
Da hadde Th. Speilberg, én av etterkommerne av Steenersen-familien, innhentet høytidelig tillatelse fra fylkesmannen i Aust-Agder til å grave i kjellerruinene av den gamle drengestuen på Møglestu. I dette bygget, som sto et lite stykke fra det nåværende uthuset, hadde Steenersen hatt et kontor.
Les også: (+) «Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Synsk hjelp
Fylkesmannen satte som betingelse at Staten skulle ha en vaktmann til stede som kunne kontrollere eventuelle funn – og at Staten skulle få sin rettmessige del.
Speilberg selv hevdet at han, både i søvne og våken tilstand, selv hadde «sett» både Steenersen og skatten. Han koblet også inn den berømte og angivelige synske Lillehammer-mannen Marcello Haugen.
Allerede på dette tidspunkt burde man ha ant at prosjektet var noe løst fundert. Marcello Haugen ville ikke ha noe med saken å gjøre – men en annen synsk kar hadde «sett» at skatten lå under drengestuen. Han ga en god beskrivelse av selve bygget, uten at han selv hadde vært på stedet.
Skatten skulle ligge i en jernbeslått kiste, én ganger én meter i omkrets. Den skulle være fylt opp med gulldalere, og øverst skulle det ligge en del sølvsaker. Kisten skulle ligge en halv meter under kjellergulvet, under en steinhelle merket «S.S.».
Skattejegerne ble bare en skuffelse rikere. Det eneste de fant var en gammel ovnsdør.
Lurt av mestertyven?
Heller ikke skatten fra Steener Steenersens seilskute «Orion» er noensinne blitt funnet. Skatten skal bestå av to brannpøser med sølvmynter og et skrin med gullmynter.
En historie forteller at verdiene ble murt inne i kjelleren på Møglestu, mens en annen versjon går på at enkefru Steenersen gjemte skatten i en stor sølvkanne på et værelse i andre etasje. Herfra ble skatten stjålet av mestertyven Ole Høiland, som så gjemte det hele i Modalen i Birkenes.
Redaktør Terje Ellefsen i Vestre Moland og Lillesand historielag forteller at Høiland ved flere anledninger var innom Møglestu. Som ung hadde han jobbet som gjeter i nærheten; i Eigelandsområdet der man den dag i dag ser spor etter mestertyvens skjulested.
Selv tror historielagets leder at pengene mest sannsynlig gikk inn i den ordinære rederidriften.
– Men man kan jo aldri være sikker, legger han til.
Les også: (+) Da Tom fylte syv år, fikk han en helt spesiell gave av morfar – 50 år senere åpnet han den
