Kran- og konstruksjonsfartøyet Sleipnir
Her er verdens største kranfartøy tilbake i Norge
Vindmølleparker til havs, gigantiske oljeinstallasjoner og demontering av gamle oljeanlegg har gitt grobunn for noen underlige giganter. Og de blir stadig større. Størst av dem alle er "Sleipnir".
Til en voksen sum på 1,5 milliarder dollar (tilsvarende ca. 13,1 milliarder norske kroner) fikk det nederlandske selskapet Heerema Marine Contractors (HMC) i mai i år overlevert et nybygget kran- og konstruksjonsfartøy.
Med et forsterket dekk på 220 meter lengde og en bredde på 102 meter, er det – i alle fall inntil videre – verdens største fartøy av sitt slag.
Rager høyt
«Sleipnir» er en såkalt «semi-submersible», altså halvt nedsenkbar plattform med åtte ben og to gigantiske kraner.
Når de to roterende kranene jobber i tandem og løfter samtidig, kan farkosten løfte 20 000 tonn tunge konstruksjoner 175 meter opp i luften. Fullt utstrakt rager selve kranene hele 220 meter.
Til sammenligning er Oslo Plaza 117 meter høyt, og London Eye ved Themsen, Europas største pariserhjul, 135 meter høyt. Hverken løftehøyde eller vekt er det noen eksisterende kranfartøy som kan matche.
Heerema Marine Contractors er også et av verdens største selskap i sin bransje. Allerede for 40 år siden fikk de bygget Hermod, det som var verdens første senkbare plattform, ifølge Heerema.
Nå skal «Hermod» pensjoneres. «Sleipnir» er deres fjerde fartøy som er beregnet for tunge løft og konstruksjonsarbeider til havs.
Kontrakten for bygging av fartøyet ble inngått i 2015, og Semb-corp Marine i Singapore har stått for byggingen. På det meste har 3700 personer jobbet på ett og samme skift. Det dynamiske posisjoneringssystemet som sørger for at fartøyet holder seg helt i ro under løfteoperasjoner, er levert av Kongsberg Maritime.
Sparer tid og kostnad
«Sleipnir» skal først og fremst benyttes innen offshore olje- og gassindustri, samt i forbindelse med vindmølleparker offshore. Det vil si at den skal løfte store moduler, som for eksempel et boligkvarter eller en prosessmodul opp på understellet til nye plattformer.
Nå finnes det også andre, og mindre fartøy som kan brukes til formålet, men løftekapasiteten til «Sleipnir» har en fordel som energiselskapene nok vil gjøre seg nytte av. Jo større løftekapasitet til havs, desto større moduler kan man bygge på land.
Og nettopp det å redusere arbeidet med å sette tingene sammen ute i havet og heller gjøre tingene på land, sparer både tid og kostnadene med å flytte arbeidsstokken offshore. Ofte har man også gjerne måttet leie inn et «flotell», altså et flytende hotell for å huse alle som skal arbeide med ferdigstilling av en plattform offshore. Så her er det penger å spare.
Går for egen maskin
«Sleipnir» har soveplass til 400 personer i én- og tomannslugarer, og livbåtkapasitet til 630. Mannskap og annet personell fraktes til og fra fartøyet med helikoptre. Helikopterdekket med 28 meter diameter, kan ta imot de tyngste helikoptrene, som for eksempel Augusta Westland EH101 og Sikorsky S-92.
Og fasilitetene om bord er det heller ingenting å si på. Fartøyet har til og med eget svømmebasseng.
På vei til og fra oppdrag forflytter «Sleipnir» seg for egen maskin. Noen racer er det dog ikke. 90 megawatt fordelt på 12 motorer på åtte megawatt hver (tilsvarende til sammen 122 365 HK) gjør at «Sleipnir» kan kruse av gårde i 10 knop.
Fartøyet er det første i verden i sitt slag som kan drives med både flytende naturgass (LNG) og marine gassolje (MGO). Dermed kan det tilpasse seg ulike miljøkrav der de måtte operere.
Mange kontrakter allerede
En lang rekke oppdrag er allerede booket inn. Første oppdrag blir installasjon av «topside» på Leviathan-feltet i Middelhavet, og deretter skal det til dansk sektor i Nordsjøen for å bistå med ombygging av Tyra-feltet.
Tyra er Danmarks største offshore-investering og opereres av Total S.A. (etter at Maersk Oil ble en del av Total i 2018), og produserer gass og kondensat. Feltet har vært i produksjon siden 1984 og står for 90 prosent av all dansk gassproduksjon.
Nå skal det bygges om og rustes for å kunne operere i 25 nye år. Det innebærer blant annet at «topside» på både den gamle boligplattformen og prosessplattformen skal fjernes og erstattes av nybygg som også vil ha kapasitet til å håndtere nye funn i området.
Heerema Marine Contractors og Sleipnir vil stå for både fjerning av de gamle modulene og installasjon av de nye.
Nå er det ikke hver dag det kommer nye installasjoner i Nordsjøen, men «Sleipnir» blir nok ikke arbeidsledig av den grunn. «Thialf» har frem til byggingen av Sleipnir vært Heeremas største kran, og den har hatt flere oppdrag i Norge og på norsk sokkel. Thialf har vært flere ganger AF mottaksanlegg for utrangerte marinekonstruksjoner i Vats i Rogaland.
I 2011 ble utrangerte deler fra de eldste delene av Ekofisk-installasjonen fraktet av «Thialf» for opphugging.
I 2017 løftet Thialf det gigantiske stålunderstellet til Johan Sverdrup på plass på Utsirahøyden i Nordsjøen. Ifølge Heerema kan «Thialf» og «Sleipnir» gjennomføre såkalte qaud-løft sammen, der altså plattformenes til sammen fire gigantiske kraner er i sving samtidig. Det må være litt av et syn.
«Decommissioning»
Etter at Phillips Petroleum Company fant olje i Nordsjøen høsten 1969, har Norge drevet produksjon av olje og gass siden 1971. Ekofiskfeltet var det første. Det var på et tidspunkt det største oljefeltet noensinne funnet til havs. Og der er det fortsatt mye olje, og Ekofisk er fortsatt i full drift.
Det er imidlertid ikke tilfelle på alle olje- og gassfelt i Nordsjøen. Noen felt er allerede nedstengt og mange flere vil komme.
Såkalt «decommissioning» av utrangerte plattformer og tomme oljefelt innebærer også at installasjonene skal fjernes. De får altså ikke bli stående som tomme spøkelsesinstallasjoner ute i havet. Og fjerning av store offshoreinstallasjoner vil bli en minst like stor business som det å heise på plass nye.
I perioden frem til 2025 skal 14 plattformer, 2 FPSOer (Floating Production Storage and Offloading) og 29 undervannsinstallasjoner, bli brakt til land for såkalt «sluttdisponering». Det betyr i praksis demontering og opphugging.
En eller flere installasjoner fra feltene Ekofisk, Gyda, Hod, Huldra, Jotun, Tor, Valhall, Varg og Veslefrikk vil bli «decommissioned» innen 2025. Til sammen utgjør det en tonnasje på ca. 240 000 tonn stål og 250 000 tonn betong som skal fjernes og fraktes til land.
Det har nok Heerema regnet på da de bestilte «Sleipnir» til 1,5 milliarder dollar.
Marked for større skip
Veksten i vindmølleparker offshore vil øke etterspørselen etter mye større skip.
Nettstedet gCaptain følger utviklingen offshore nøye, og mener det er marked for mye større spesialskip på grunn av satsingen på havvind. Det finnes i dag svært få skip som kan håndtere vindturbiner som er nesten like høye som Chrysler-bygningen i New York.
Etterspørselen etter ren strøm øker, og ifølge nettstedet gCaptain forventer BloombergNEF at kapasiteten vil øke til 154 gigawatt mot slutten av tiåret mot 22 gigawatt i dag. Det meste av utviklingen skjer i Nord-Europa, men også markedene i USA, Kina og Sør-Korea er i vekst.
Det finnes få skip som er spesialdesignet for oppgaven, og de kan kreve opptil 180 000 dollar for jobben, ifølge gCaptain.
Større selvgående jackup-rigger kommer, men ikke ennå. Selskapet Jan De Nul skal i 2022 sjøsette den 169 meter lange jackup-riggen «Voltaire» som har et dekk på størrelse med en fotballbane og som kan frakte 165 meter lange vindturbiner.
Neste år skal Deme Group sjøsette 170 meter lange «Orion». Den er ikke en jackup, men er konstruert for å flytte de største vindturbinene på markedet.
