planetforsvaret
Den neste planetdreperen er på vei – slik skal vi stoppe den
Meteoritten slo ned i Hallingdal, men virkningene nådde langt ned i Mellom-Europa. Et kappløp er i gang mot neste asteroide med kurs mot jorden. At den kommer, er sikkert. Astrofysiker og professor Philip Lubin har en plan for å stoppe den.
Hadde noen stått på bakken og sett opp mot nattehimmelen i Hallingdal, hadde de kanskje rukket å se den store tingen som kom fra oven: 250 meter på tvers i det den traff atmosfæren, hovedsakelig bestående av jern, kom den susende med en fart på 20 kilometer i sekundet.
De ville imidlertid aldri fått anledning til å fortelle noen om den. Heller ikke ville de sett noen lysende hale, siden den var skjult bak meteoren som kom rett mot dem.
Ett sekund etter at meteoren passerte over stedet vi i dag kjenner som Gol i Hallingdal og slo ned på Gardnos like nord for Nesbyen, brøt helvete løs.
Dette helvetet er presentert for jorden flere ganger siden, og det utryddet bl.a. dinosaurene. Nå er det noen som for alvor tror at dette er mulig å forhindre i fremtiden.
Professor Philip Lubin ved institutt for fysikk ved universitetet i Santa Barbara i California for eksempel. Han og Alexander Cohen er to av flere forskere som jobber med et prosjekt som skal gjøre mennesket i stand til å berge jorden fra et sammenstøt med et nærgående himmellegeme.
Prosjektet heter «Pulverize It», forkortet PI.
− Det finnes en måte å gjøre det på. Nå mangler bare viljen, sier Philip Lubin til Vi Menn.
Sjokk-kvarts
Meteoritten som traff Hallingdal for 546 millioner år siden der riksvei 7 i dag passerer langs det lille stryket i elven, skadet hverken folk eller eiendom.
Den gang besto jorden for det meste av ørken og vann, alt liv befant seg i havet. Temperaturen i nedslagsøyeblikket er av norske forskere beregnet til flere tusen grader.
Helt ned til 200 meter under jordoverflaten ble berggrunnen knust og smeltet til det ugjenkjennelige − til noe som kalles «sjokkmetamorfe» bergarter. Tsunamier og andre effekter må ha nådd langt nedover kontinentet, mener forskerne.
Geologiske endringer og istider herjet senere med området som i dag er kjent som Hallingdal. Et krater som måler fem kilometer på tvers er i dag et synlig vitnesbyrd om nedslaget.
Og om begivenheter som i snitt skjer hvert 50 000 år på jorden.
Og som har fått skylden for å ha utryddet dinosaurene for 65 millioner år siden.
Og som skadet 1200 mennesker i Tsjeljabinsk i Russland i 2013, selv om den trolig «bare» hadde en diameter på 20 meter.
Og som garantert kommer til å skje igjen.
Med mindre professor Philip Lubin eller noen av hans likesinnede lykkes, selvsagt.
Les også: Det merkelige objektet får astronomer til å klø seg i hodet – dette er teoriene
Himmelvokterne
Flere grupper forskere jobber nemlig iherdig for å lage et forsvar mot de ødeleggende kolossene fra verdensrommet. Innsatsen er høy.
Mislykkes de, kan vi en dag ende som dinosaurene.
En av deltagerne er den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA som har opprettet prosjektet «NEO» − Near Earth Objects. Målet er å oppdage, følge og beskrive minst 90 prosent av alle objekter større enn 140 meter som på ett eller annet tidspunkt kan tenkes å treffe jorden.
En komet består av frossen gass, stein og støv, mens en asteroide består av stein og metall. En asteroide som når atmosfæren kalles en meteor, og en meteor som kommer seg gjennom atmosfæren og lander på bakken, blir en meteoritt.
I 2013 fant Terje Fjeldheim en 4,5 kg stor meteoritt mens han var på fisketur i Setesdalsheiene.
Fjeldheim er geolog, og la merke til steinen som lå for seg selv ute på en myr. Meteoritten hadde delt seg i to, og Fjeldheim donerte den minste biten til Norges geologiske museum.
Den største solgte han, for den nette sum av 220 000 kroner.
Per nå anslår NASA at de har funnet under halvparten av de antatt 25 000 NEO-ene som svever rundt der ute.
NEO-en som for tiden topper listen over skumle himmellegemer, er asteroiden «1950DA».
16. mars 2880 kan asteroiden kollidere med jorden. Sannsynligheten er ifølge NASA ikke større enn 1:300. Men med tanke på at 1950DA er over en kilometer stor og kan ødelegge et kontinent, er den verdt å følge med på.
Kartleggingen av NEO-ene er mangelfull.
27. mars 2020 ble kometen Neowise oppdaget. Allerede 23. juli passerte Neowise jorden i en avstand på 103 millioner kilometer − i astronomisk målestokk; ganske nært. Kometens diameter ble anslått til ca. fem kilometer, og om noen tusen år vil den dukke opp igjen fra sin bane rundt sola.
Ingen vet hvor mange flere objekter som Neowise det finnes der ute.
Meteoren som entret atmosfæren over Tsjeljabinsk i Russland i 2013 var ingen klar over før den kom susende ned fra himmelen og eksploderte 30−50 kilometer over bakken.
Les også: (+) USAs mystiske romfly: Nesten ingen vet hva det har drevet med oppe i verdensrommet
Professor Philip Lubin er optimist:
– I løpet av de neste ti årene vil vi få mye større kunnskap om asteroider ned mot 140 meter, takket være nye teleskoper på bakken, og forhåpentligvis infrarøde satellitter.
Men å kjenne sin fiende og vite hvor den befinner seg er ikke nok, hvis ikke fienden kan elimineres.
Dytt
Dersom et truende himmellegeme har kursen rett mot oss, må det en fysisk konfrontasjon til.
− Vi har en lang vei å gå før vi har utviklet et fungerende planetforsvar-system. Vi har ennå ikke begynt bakke-testing, sier professor Philip Lubin.
NASA har sin «Dart Mission» (se undersak), der et romfartøy skal kollidere med en dobbelt-asteroide. Håpet er å endre asteroidenes kurs, og dermed gi svar på om en vennlig dytt kan fungere mot farligere NEO-er i fremtida.
Både NASA og Space X bygger romfartøyer som kan frakte våpensystemet ut i verdensrommet, men mye testing og utprøving gjenstår før Pulverize It! kan tas i bruk. Og, ikke minst, noen må ta regningen. Forskning er en ting, utvikling av våpensystemer noe annet. Det krever penger. Mye penger, påpeker professor Lubin.
Sprengning
Lubins og PIs metode er å skyte asteroidene i filler før de rekker å utgjøre noen trussel mot planeten vår. Romfartøyer sendes mot innkommende objekter. Når fartøyet er på skuddhold, avfyrer det høyhastighets-prosjektiler som borer seg ned i romsteinen. Prosjektilene er utstyrt med sprengladninger som skal sprenge objektet i stykker. Også kometer, som består hovedsakelig av is, kan ødelegges på denne måten.
Professor Lubin ser for seg å sende svermer av prosjektiler som skreller av asteroiden lag for lag, eller lengre spyd som trenger lenger inn og sprenger av større biter. Ulike systemer kan kombineres og brukes samtidig, avhengig av typen asteroide eller komet som skal ødelegges.
De fleste av asteroidene i solsystemet befinner seg i asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter. Der går de i bane rundt solen, ofte langt fra hverandre. Det er mellom en og to millioner asteroider der som er over en km i diameter. Av og til kan gravitasjonen fra Jupiter, enkelte ganger Mars, slynge asteroider ut av banene deres. Da går de inn i nye baner, som kan krysse jordens.
Løsningene må uansett testes ut og perfeksjoneres. Håpet er å plassere ut slike forsvarssystemer i satellitter og på baser på månen. Det vil forenkle avfyringen av våpnene betydelig, og systemet vil få en reaksjonstid på under et døgn dersom et objekt plutselig melder sin ankomst.
Med et slikt system vil asteroider som den som eksploderte over Russland i 2013, ikke lenger utgjøre noen trussel ifølge Lubin:
– 20-meters objekter som i Chelyabinsk kan stoppes ti minutter før de treffer, i en avstand som fra jorden til månen. Himmellegemer som er fra 100 meter og oppover krever avskjæring flere dager før de vil treffe jorden. Vårt ønske er derfor at vi oppdager dem langt ute, og aldri trenger å avskjære dem på kort hold, sier astrofysikeren.
Les også: Verdens første romfarer fikk ordre om å ta med seg en hemmelighet i graven
Asteroider på under 15 meter trenger man ikke tenke på, de brenner opp i møtet med atmosfæren. Meteoren i Chelyabinsk, 20 meter i diameter, er i grenseland. Dersom den ligger an til å lande i havet, vil man neppe sikte seg inn mot den, ifølge Lubin.
Et forventet nedslag over land derimot, ville utløst pulverisering. Gardnos-meteoritten ville blitt angrepet så tidlig som mulig, minst ti dager før ankomst, helst mye før.
Dørstokkmila
Når vi kan begynne å plaffe ned skumle ting fra verdensrommet er mer et politisk spørsmål, mener Lubin:
– Verken testing på jorden eller mot mindre asteroider i verdensrommet er gjort ennå. Dette krever store ressurser, og vi håper dette vil bli et internasjonalt prosjekt, helst i regi av FN. Dette handler ikke bare om forskning og ingeniørskap. Og systemet skal ikke beskytte ett land, men en planet.
Yngvild Linnea Andalsvik er fagsjef for romovervåking ved Norsk romsenter. Et av hennes ansvarsområder er NEO-er. Hun er veldig positiv til de prosjektene som nå er i gang:
– Det finnes alltid en risiko. Det er viktig å ha noe klart til trusselen kommer, sier hun til Vi Menn.
Tidlig oppdagelse vil være nøkkelen til suksess i å bringe objektet ut av bane.
– Jo tidligere vi kan se dem, jo mindre forskyvning vil man trenge for at objektet skal bomme på jorda. Det er ikke så spektakulært, men det er realistisk.
Hun er derfor også veldig positiv til de infrarøde teleskopene NASA planlegger å sende opp.
– De vil kunne oppdage de NEO-ene som i dag skjuler seg bak lyset fra sola.
Første forsøk på planetforsvar
Amerikanske DART er planlagt å bli det første, reelle forsøket på et operativt planetforsvar.
24. november i fjor lettet en Space X Falcon 9 rakett fra Vandenberg Space Force base i California.
Den brakte med seg et mye mindre romfartøy, DART, Double Asteroid Redirection Test, utviklet av NASA. Litt under en time senere frigjorde DART seg fra bæreraketten.
Med en fart på 6600 meter i sekundet skal DART suse inn i den 160 meter store asteroiden Dimorphos. Dimorphos går i bane rundt den større asteroiden Didymos som er 780 meter i diameter. Målet med kollisjonen er å endre Dimorphos bane bitte litt, noe som igjen vil påvirke banen til Didymos, forhåpentligvis.
Dersom prosjektet lykkes, vil det bli første gang menneskeheten klarer å endre asteroiders kurs.
Les også: (+) Slik gikk det med de tolv som landet på månen
Didymos og Dimorphos er ikke på kollisjonskurs med oss. Hensikten er å øve med de verktøyene man har tilgjengelige, for å forberede seg på dagen det blir alvor. Håpet er å bli i stand til å avverge en kollisjon den dagen en stor asteroide har kurs rett mot jorden.
Akkurat nå kretser DART rundt sola, i en bane rett utenfor vår egen jord. Det vil den gjøre inntil de to, små asteroidene kommer nære nok til å kunne angripes. I september i år vil DART forlate kretsløpet sitt, og sette kursen mot Dimorphos.
Kolliderer i høst
Drivkraften vil være solenergi, som den får fra lange solpaneler som stikker ut på sidene. Ved hjelp av et avansert navigasjonssystem, kombinert med et DRACO-kamera om bord, vil DART styres på kollisjonskurs med Dimorphos. Dersom alt går etter planen vil Dimorphos og DART brake sammen i en lydløs kollisjon mellom 26. september og 1. oktober i år.
Senere dette tiåret planlegger NASA å skyte opp et infrarødt teleskop som vil gjøre jobben med å oppdage farlige himmellegemer mye lettere. Teleskopet vil nå mye lenger ut, og oppdage farlige objekter langt tidligere enn man er i stand til i dag.
Håpet er å kunne avlede farene med DART-teknologien flere år, kanskje tiår før de ellers ville nådd jorden.
Men først skal altså lille Dimorphos til pers.
