en av de siste heltene
Monrad Mosberg kjempet for livet i havet utenfor Normandie
6. juni er det 75 år siden D-Dagen, 101 år gamle Monrad Mosberg kjempet, og overlevde slaget, enda han ble meldt «killed in action» for 75 år siden.
Krigsveteranen Monrad Mosberg, som deltok under invasjonen i Normandie i 1944, ble 105 år gammel. Mosberg døde søndag 26. februar 2023, opplyser familien til NTB. Intervjuet som denne saken er basert på ble gjort da Mosberg var 101 år gammel.
– Beklager, jeg hører så jævla dårlig. Sa du Normandie? Ja, det var jo det forferdelig bråket der som tok hørselen. Jeg oppdaget det ikke før jeg kom hjem igjen etter krigen. Da det ble stille. Hørte ikke fuglesangen og gresshoppene lenger.
Monrad Mosberg fylte 101 i år. Hørselen er kanskje litt svak, men det er fortsatt kraft i stemmen. Og minnene. Det er 75 år siden offiser Mosberg sto på dekket til jageren «Svenner» utenfor kysten av Normandie, mens det lysnet av dag og tidenes største flåte nærmet seg land.
5000 skip med stort og smått. Det er ikke mange igjen nå, som kan fortelle om det mektige synet som steg frem i daggryet.
– Alle kan ofres
Dagen før hadde Svenner, som skulle lede an ved siden av den britiske admiralens flaggskip, passert gjennom armadaen på vei til sitt møtested i Den engelske kanal.
– Jeg visste at vi aldri ville få se noe slikt igjen, sier Monrad Mosberg. Han gikk sjøkrigsskolen like før krigen, og kom seg til England via Sverige for å melde seg til tjeneste i 1942. I begynnelsen av juni 1944 var han offiser på den norske marinens nye stolthet.
– Flunkende ny. Normandie var det første toktet til Svenner.
«Dere går nå om bord til det Store Korstoget, mot det vi har strevet for disse mange månedene. Verdens øyne er rettet mot dere. Håpene og bønnene til fredselskende mennesker overalt marsjerer med dere. Sammen med våre modige allierte og våpenbrødre på andre fronter, vil dere utvirke ødeleggelse over den tyske krigsmaskinen, eliminasjon av nazistenes tyranni over de undertrykte landene i Europa, og trygghet for oss selv i en fri verden.
Oppgaven vil ikke bli enkel. Fienden er veltrent, velutstyrt og herdet av kamp. Han vil slåss med villskap. Men dette er 1944! Mye har skjedd. (...) Tidevannet har snudd. Verdens frie menn marsjerer sammen mot Seier!»
Øverstkommanderende Dwight Eisenhowers ord til soldatene på D-dagen.
At det kunne bli det siste også, gikk frem av admiralens hilsen som kaptein Tor Holthe videreformidlet til mannskapet:
– Vi kan alle ofres, sa han. Vi forlot Portsmouth. Folk på land vinket. Et orkester spilte. Vi fikk gå i land for en siste drink på Isle of Wight. Da vi satte kurs for Normandie, var det kuling og krapp sjø. Det ble ett døgns utsettelse. Hele flåten – tusenvis av skip – styrte vest i 12 timer, så 12 timer tilbake. For en operasjon!
– Når skjønte du at du var med på noe stort, noe som kunne avgjøre hele krigen?
– Tenkte ikke over det, vet du. Vi var så vant med krig. Det var bare en jobb, sier Mosberg.
Spøkelsesarmadaen
Etter en utsettelse på 24 timer iverksatte de allierte sin Operasjon Overlord, slaget om Normandie og starten på frigjøringen av det okkuperte Frankrike, 6. juni 1944.
Selve landgangsoperasjonen hadde navnet Neptun. 6. juni er blitt synonymt med D-dagen, som egentlig er en generell, militær betegnelse på startdagen for en plan hvor selve datoen ikke er fastsatt.
Tyskernes general Erwin Rommel kalte 6. juni for «Den lengste dagen».
Neptun omfattet 130 000 soldater, minst 4-5000 skip og tung flystøtte. Norge bidro med jagerne Glaisdale, Svenner (senket) og Stord, samt tre korvetter, oppsynsfartøyet Nordkapp, tre mineleggere og syv skip fra handelsflåten som fraktet last og soldater i den aller første fasen. Glaisdale skjøt over 300 granater mot tyske stillinger på Juno Beach.
To norske jagerflyskvadroner var med på å sikre luftrommet over invasjonsstrendene. Ingen hadde tap.
Jobb-beskrivelsen hadde øverstkommanderende Dwight Eisenhower sammenfattet i talen som ble lest opp for soldatene som krysset den engelske kanalen natten til 6. juni 1944. «Den tyske krigsmaskinen skal ødelegges. Nazityranniet skal fjernes», sa Eisenhower. Intet mindre.
Aller først måtte de allierte styrkene sikre seg fotfeste i fiendeland, og klore seg fast på strendene i Normandie.
130 000 soldater var på vei. Med barberte skaller under hjelmene for å lette behandlingen av hodeskader, og tung oppakning med krigens nødvendigheter. Mest våpen og ammunisjon, selvsagt, men også en fransk lommeparlør og 24 dopapirtørk.
De var ventet. Men ikke akkurat der, og ikke akkurat da. Hitler var overbevist om at invasjonen ville komme lenger øst, rundt Calais. Også Norge var ansett som et realistisk mål. I begynnelsen av juni varslet de tyske meteorologene storm og opprørt hav. Sjefen for atlanterhavsforsvaret, Erwin Rommel, tok seg fri og dro hjem til kona.
Oberleutnant Walter Ohmsen ante i grunnen fred og ingen fare der han sto i en bunker ved en lang strand på Normandies kyst, da det grydde av dag 6. juni. Ohmsen rettet artillerikikkerten mot horisonten. Og stivnet. Visst kom det en storm. Ut av tåken kom «en gigantisk, flytende by», en spøkelsesarmada fra ingensteds. Han grep telefonen.
– Invasjon! Det må være ti tusen skip der ute! ropte han. Responsen var først kjølig. Ingen har så mange skip, sa majoren ved hovedkvarteret. Så la han til:
– I hvilken retning styrer disse skipene?
Ohmsen kikket ut av bunkeren, og svarte.
– Rett mot meg.
I skyteposisjon
Den allierte planen gikk enkelt sagt ut på å mørne det tyske forsvaret med tung skyts fra havet og luften, og deretter utnytte svekkelsen til å sende tropper inn på strendene fra landgangsbåter. Fra disse brohodene skulle mennene rykke inn i landet og opprette kontakt med fallskjermtroppene som samme natt hadde innledet hele Operasjon Overlord – slaget om Normandie. 24 000 mann kom luftveien og landet på fransk jord. Blodbadet var ofte i gang før de traff bakken. Mange havnet rett i tyske stillinger. Noen ble hengende i trærne, og meid ned av maskingevær.
Soldaten John Steele ble hengende i kirketårnet i St. Mere Eglise. Steele er borte, men fallskjermen henger der ennå, som et minnesmerke i den første landsbyen som ble frigjort i de harde kampene. Ingen av sidene viste vilje til å ta fanger den natten, har krigshistoriker Antony Beevor dokumentert.
For dem som kom sjøveien var det fem utvalgte strender. Amerikanerne hadde de to lengst mot vest, døpt Utah og Omaha, britene og kanadierne stevnet mot Gold, Juno og Sword. I halv sekstiden fant den norske jageren Svenner sin skyteposisjon utenfor Sword Beach, hjulpet av de grønne lysene fra minesveiperne som ryddet veien.
Slaget var i gang.
– Torpedo!
Britiske bombefly hamret løs på tyske stillinger. Himmelen var full av sporlys fra de tyske luftvernkanonene. Mosberg så flere fly bli skutt i brann:
– Men plutselig ropte sjefen «torpedo!». Og «Full fart forover begge!». Jeg gjentok ordren i talerøret til styrehuset, og hørte klokken fra maskinrommet svarte. Sekunder senere ble vi truffet av en torpedo. Jeg så en søyle av bunkersolje og vann og skrog. Skipet brakk i to, og sank, men det var så grunt at den ble stående med de to delene i været som en V, forteller Mosberg.
Alle i kjelerommet ble drept momentant. I alt mistet 35 av Mosbergs skipskamerater livet. De som var i stand til det, rundt 200 mann, tok på livbelte og hoppet til sjøs. Forsyningsoffiser Hakon Lunde svømte rundt med et korkbelte med nøkkelen til Svenners safe. Der lå det 100 000 norske kroner.
Safen ligger der fortsatt, et sted på bunnen utenfor Sword Beach. Nesten halvparten av nordmennene ble reddet opp fra vannet av det britiske marinefartøyet Swift, fordi skipssjefen delvis trosset ordren om at krigsskipene ikke skulle stoppe for noe, og holdt sakte fart.
Monrad Mosberg kom seg i det kalde vannet ved å fire seg ned en brannslange.
Bombet til taushet
– Jeg drev rundt med strømmen i en halvtimes tid før jeg ble plukket opp av en liten redningsbåt. Etterpå ble mange av oss tatt om bord i et av de store troppetransportskipene, sier Mosberg. Enkelte detaljer er spikret fast. Som at de klatret splitter nakne opp entrenettet.
– Vi hadde tatt av oss de våte klærne, og fått ulltepper. Men vi kunne jo ikke klatre med teppet.
I ny, tørr uniform sto Mosberg litt senere på dekk og så hvordan et tysk kanonbatteri siktet seg inn på skipet. Han så granatnedslagene på hver side, og tenkte at han ikke orket enda en svømmetur. Så skjedde det noe han fortsatt kan se for seg, der han sitter, 75 år senere på aldershjemmet i Tvedestrand. Et britisk slagskip som stille og rolig rullet frem i bølgene, dreide tre trippeltårn med kanoner i samme stilling og avfyrte tre bredsider med enorme drønn.
– Buksebena blafret. Det ble ikke noe mer tøys fra det batteriet på land, sier Mosberg.
De dødes strand
Mens Mosberg kjempet for livet i vannet, var amerikanske, britiske og kanadiske soldater på vei mot strendene. I de trange landgangsfartøyene kjempet de mot frykt og sjøsyke, og forbannet corned beef-en og frokosten og styrketår-drammen som kom i retur.
Soldatenes modige skritt mot strendene i Normandie kostet mange dyrt. Veteranen Johannes Hjertaker, som var om bord på korvetten Eglantine i den amerikanske sektoren, fortalte i et intervju med «Tysnes» i 2014 at det var hardt å se soldatene som ble sluppet av skipene altfor langt fra land.
– De hadde så mye utstyr at de sank med det samme.
Britene kjempet seg fra hus til hus i små landsbyer. Kanadierne hadde store tap på sektor Juno. Og de første amerikanerne på den sterkt befestede Omaha-stranden ble slaktet.
329 tunge bombefly hadde fløyet over stranden i sekstiden. De hadde sluppet 13 000 bomber. Men pilotene kunne like gjerne holdt seg i sengen, som en offiser senere uttalte. Ikke en eneste tysk stilling var truffet. Den åtte kilometer lange stranden var en skytebane, hvor tyskere med god utsikt kunne gi ild på kryss og tvers. Med en gang rampene på landgangsbåtene gikk ned, ble amerikanerne pepret. Kulene plasket i vannet overalt. Døde og levende fløt rundt, mange druknet av tyngden på utstyret.
– Mennene falt som maiskolber fra et samlebånd, sa en av de få overlevende fra den første bølgen.
De 2–300 meterne fra båtene til dikene som ga litt beskyttelse var en dødsmarsj. Første innskytelse for mange var å gjemme seg bak tyskernes stridsvognhinder, men dekningen var minimal. Stranden var «stedet for de døde, og de som kommer til å dø», som general Dutch Cota sa i kuleregnet. Han manet sine menn videre:
– Mine herrer, la oss til helvete komme oss vekk herfra og dø inne i landet i stedet.
Hitler i drømmeland
I halv ti-tiden om morgenen var Omaha en skraphaug av brennende kjøretøyer, lik og havarerte landingsfartøyer. Men stadig flere soldater hadde klart å krysse stranden helskinnet. De tyske stillingene ble nedkjempet, en for en. Styrkene rykket fremover fra alle strendene, selv om amerikanerne irriterte seg over at britene beveget seg noe tregt mot den viktige storbyen Caen.
– De er ikke i stand til å fullføre et oppdrag uten å stanse for sin forbannede tepause!
Historiens dom er at D-dagen var en suksess. Amerikanerne mistet 1500 mann på Omaha, men det var likevel bare halvparten av antallet sivile som ble drept samme dag, i de alliertes bombeangrep på byer som Caen, Cherbourg og Saint-Lo.
– Det mest imponerende med det hele, er at det gikk så glatt som det gjorde, og at tyskerne ikke skjønte at noe var i gjære, sier Monrad Mosberg.
Adolf Hitler tilbrakte disse dramatiske timene i sin myke seng i Berghof i alpene. Overkommandoen i Wehrmacht tviholdt på oppfatningen at landgangen i Normandie ikke var den «store», og ingen ville vekke Hitler uten grunn. Klokken ti om formiddagen lå han fortsatt og sov. Da han sto opp til nyhetene fra vest, virket han mest av alt lettet over at de allierte endelig hadde kommet. Ordren han ga viste hvor fjernt fra realitetene han befant seg.
– Utslett fienden. Kast dem på sjøen innen kvelden, sa Hitler.
Men de allierte var kommet på land for å bli. De sterke, tyske panserdivisjonene som slo tilbake, klarte å gjøre mye djevelskap, men aldri å drive de allierte vekk. I slutten av august sto to millioner allierte soldater på fransk jord. For tyskerne var D-dagen starten på dommedag. Innen et år var Nazi-Tyskland falt, og Adolf Hitler død.
Begravelsesplass ukjent
Monrad Mosberg har sin egen dødsattest. Den har han tatt vare på i 75 år.
– Jeg hadde mistet lommeboken under senkingen. Den kom visst frem til Sjøforsvarets Overkommando i London før meg. Den lå i en pose med mitt navn og nummer, sier Mosberg. «Killed in action» sto det på lappen. Begravelsesplass ukjent.
– Man får et spesielt forhold til døden under krig. Til og med sin egen. Jeg fikk 120 pund og 14 dagers fri. Pengene var til ny uniform. Men jeg gjorde det som virket mest naturlig når du har overlevd din egen død. Jeg festet dem bort, sier Monrad Mosberg.
Hans krig var langt fra over. Han tjenestegjorde på motortorpedobåter fra britenes baser på Shetland. Og langt senere, da livet ble roligere og han likevel ikke kunne høre fuglesangen, kom krigen igjen snikende i mareritt om natten.
– Da jeg gikk av i 1975, skaffet jeg meg en reketråler. Den hadde jeg mye glede av, sier den pensjonerte kommandørkapteinen, som fant sin lille idyll på Sandøya utenfor Tvedestrand.
– Marerittene er snille nå, mot hva de var før. Men jeg kjenner det i kroppen når jeg snakker om disse tingene.
Heldigvis har han mange andre historier. Det blir gjerne slik når man har levd i over 100 år. Som den om da han var adjutant for kronprins Olav og fikk ham til å le høyt. En gjest fikk nyss om at Mosberg hadde opplevd torpederingen av Svenner.
– Hva gjorde De da? spurte damen.
– Jeg svømte, svarte Mosberg.
– Vi så Svenner synke
Trygve Hansen (97) trodde han skulle ut på konvoi-eskorte. Han havnet midt i ragnaroket som i ettertid er kjent som D-dagen.
Tekst og foto: Håkon Bonafede
Vi Menn møtte to av de siste øyenvitnene til senkningen av Svenner 8. mai i år, i London under den årlige minnemarkeringen for krigens slutt.
Nordmannen Trygve Hansen (97) var maskinist på torpedojageren «Stord» mens Tony Ditcham (97) var ung ildledingoffiser på HMS Scorpion. Begge skipene var søsterskip til Svenner.
– Vi trodde først at vi skulle ut på konvoi-eskorte, men skjønte fort at noe helt spesielt var i gjære da vi så antallet skip utenfor den engelske kysten, forteller Hansen.
Tony Ditcham sto på broen til HMS Scorpion da Svenner ble truffet.
– Svenner ble det første tapet vi opplevde på selve D-dagen. Hun ble oppdaget av tre tyske E-båter (MTB-er). De tyske besetningene var sannsynligvis like overrasket som oss, og rakk sannsynligvis bare å si «mein Gott!» før de fyrte av en torpedo og stakk av ved synet av armadaen som nærmet seg forteller Ditcham. Ifølge ham var det ren flaks at torpedoen traff Svenner midtskips.
– Profesjonaliteten til de norske sjøfolkene hadde imponert meg flere ganger tidligere. Men denne gangen skjedde noe helt spesielt. Da Svenner sank, reiste baugen seg rett til værs. En av matrosene ble med baugen opp og befant seg plutselig høyt over vannflaten. Jeg lurte på hvordan han kunne takle den situasjonen uten å bli med vraket ned i dypet. Men ganske uanfektet klatret han ned ved å bruke rekkverket, som nå sto vannrett, som trappetrinn. Bare en nordmann kunne gjort noe slik, forteller Ditcham.
For Trygve Hansen og de andre besetningsmedlemmene på Stord var det grusomt å se mannskapene i vannet ved det brennende skipet.
– Vi hadde ordre om å kjøre på videre og fikk ikke lov til å plukke dem opp, sier han.
I den første rekken av fartøyer som deltok i invasjonen, var Stord og Scorpion helt inne ved Sword Beach, der de spilte en aktiv rolle med bombardering av stillingene på land.
Trygve Hansens dramatiske tjeneste på Stord i krigsårene kan du lese mer om i neste utgave av Vi Menn.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 24 2019
Denne saken ble første gang publisert 05/06 2019, og sist oppdatert 27/02 2023.
