startet jakten mens andre feiret freden
Magne (22) tok Rinnan
Den fryktede og hatede terroristen og angiveren Henry Oliver Rinnan, med dusinvis av norske liv på samvittigheten, ble til slutt stoppet. Mannen som tok ham var Målselv-dølen Magne Solheim.
Bløffen virket.
– Jeg sa at vi var hundre mann, men vi var bare åtte, fortalte Magne Solheim senere om det avgjørende øyeblikket utenfor hytta i Verdalsfjellet i mai 1945.
Inni hytta var en av Norges mest ettersøkte krigsforbrytere; Henry Oliver Rinnan.
Magne Solheim ble utdannet som politisoldat i Sverige etter at han tok seg over grensen i 1942 (se egen sak). Da tyskerne kapitulerte, var korporal Solheim klar til innsats i hjemlandet:
– Jeg var en del av styrken som fikk ansvar for Trondheim og Trøndelag, vi skulle «renske opp» der.
Det aller første oppdraget for Solheim og hans medsoldater, var jakten på torturisten og angiveren Henry Rinnan.
Torturisten på flukt
Henry Oliver Rinnan var født i Levanger den 14. mai 1915 som sønn av en skomaker, og som eldstemann i en søskenflokk på ni. Han var liten av vekst, bare 159 cm høy, men veltalende, forfengelig og sjarmerende når det trengtes.
Allerede i juni 1940 lot den da 25 år gamle Rinnan seg verve som agent for tyske Sicherheitsdienst, og han ble etter hvert nazistenes mest verdifulle agent i hele Norge.
22 år gamle Magne Solheim fra Kjerresnes i Målselv meldte seg raskt til tjeneste da tyskerne invaderte Norge 9. april 1940.
Solheim hadde gjort tjeneste i ingeniørtroppene i Finnmark før okkupasjonen. Etter krigsutbruddet var han blant annet med i krigshandlingene på Gratangsfjellet.
– Jeg rømte til Sverige den første mai i 1942, gikk opp Dividalen og Rostadalen, vi var noen karer sammen, og vi spurte noen samer om veien og kom oss greit over grensen. Underveis så vi skispor etter to andre døler som hadde frosset i hjel i februar måned etter å ha vært på en tur over grensen. Det var nokså spesielt, fortalte Solheim senere.
I nabolandet ble Solheim våren 1943 innkalt for å gjøre tjeneste i det som skulle bli polititroppene.
– Vi som ble tatt ut til å bli etterforskere, måtte gå på kurs, vi måtte lære strafferett og generell politikunnskap.
Solheim var en topptrent soldat da han ble innrullert i polititjeneste. Han deltok i flere idrettskonkurranser, vant det meste, og ble omtalt som «Norges beste soldat»
Frem til årsskiftet 1941/42 arbeidet han i hovedsak alene. Høsten 1941 infiltrerte han den venstreorienterte motstandsbevegelsen i Trondheim under dekknavnet «Fiskvik». Mellom 50 og 60 personer ble arrestert i det tyskerne kalte «kommunistsaka».
Etter hvert vervet Rinnan flere agenter og skapte det som ble kalt Rinnanbanden – eller Sonderabteilung Lola – underlagt det tyske sikkerhetspolitiet. Det er blitt sagt at Henry Rinnan var den nyttigste ikke-tysker som den tyske SS-sjefen Heinrich Himmler hadde i hele Nord-Europa. Selv hevdet Rinnan at hans kommunistarkiv omfattet 5000 navn.
Gjennom de fem krigsårene sporet Rinnan og hans medhjelpere opp, torturerte, mishandlet og drepte et stort antall norske menn og kvinner som de mistenkte for å motarbeide nazistene. Det er anslått at flere hundre ble torturert, og at mer enn 80 mennesker ble drept.
Men det var ikke så veldig langt ifra at han kunne sluppet unna da freden kom.
Lei av å vente
Sent på kvelden den 7. mai 1945 kjørte en liten bilkortesje ut fra Trondheim med kurs nordover. Den besto av to personbiler og en lastebil. Stuet sammen i de tre kjøretøyene var Henry Oliver Rinnan og 25 medlemmer av Rinnanbanden. Med var også to gisler, begge grovt torturert, mishandlet og i dårlig forfatning.
For den norske hjemmefrontledelsen var det avgjørende viktig at Rinnan og hans nærmeste medarbeidere ikke slapp unna. Men jakten på torturisten og krigsforbryteren kom sent i gang. Først kvelden den 10. mai fikk Rikspolitiets 4. kompani, som nettopp hadde kommet fra Sverige, ordre om å ta opp jakten på Rinnan. Da hadde nazistene godt over to døgns forsprang.
– Vi fikk høre at Rinnan og følget hans var på vei oppover Helgådalen, og fikk ordre om å avskjære ferden før de kom seg til Sverige, fortalte Magne Solheim til lokalhistorikeren Vidkunn Haugli og tidligere NRK-journalist Rønning Tollefsen i 2003. Videoopptaket er aldri offentliggjort.
– Jeg var lei av å ligge og vente, ville gjerne være med på jakten og fikk beskjed om at det bare var å dra. Jeg kunne selv velge ut hvem jeg ville ha med meg. Jeg plukket bare ut karer fra mitt eget lag, vi var 12 mann i alt.
Oppdaget
Politifolkene fra «Nordlandstroppen» som den ble kalt, var bare en del av styrken som jaktet på Rinnan. Patruljen til Solheim gikk på skytterlinje og lette etter spor. Etter flere døgns jakt var patruljen plutselig i hælene på rømlingene: Like ved Flysetra gikk de rett på Rinnan.
– Han gikk først, med en ryggsekk på ryggen. Jeg kunne ikke se hverken gevær eller pistol. Bakerst i følget gikk «Pus», hans elskerinne. Bandemedlemmene var bare rundt 30 meter unna da vi oppdaget dem, heldigvis uten at vi selv ble sett, forteller Solheim.
Døgnene på flukt med Rinnan-banden var en forferdelig lidelse for de to gislene.
Magnus Caspersen mer eller mindre vaklet av sted, og Ingeborg Holm slepte det ene benet etter seg. Begge visste at de ville blitt skutt dersom følget virkelig nådde svenskegrensa.
Gislene hadde elendige klær, dårlig fottøy, fikk lite mat og måtte tilbringe nettene under åpen himmel, mens Rinnan og bandemedlemmene varmet seg i telt eller under tepper. Første fluktnatta var det minus 10 grader, Ingeborg Holm forfrøs begge bena så kraftig at skadene plaget henne resten av livet.
De norske soldatene og kjentmennene formet en sirkel og gikk i posisjon. Kort etter oppdaget de en ryggsekk utenfor en hytte på setra, og skjønte at «byttet» hadde gått inn der.
– Jeg ga beskjed om at vi skulle åpne ild med maskingevær, men at det ikke skulle skytes så lavt at noen ble truffet. Vi skulle jo ha dem levende. Da vi begynte å skyte mot taket, så vi at taksteinen spratt av og falt ned. Kort etter kom det ut ei hvit fille, men det kom ikke noen mennesker ut, mintes Magne Solheim i 2003.
Selv krøp han da noe nærmere seterhytta, la siktet litt lavere og fyrte av salver med sin maskinpistol.
– Da kom det ei hvit fille ut av pipa, men han med maskingeværet bare skjøt videre. Jeg blåste to støt i fløyta (signalet for ildopphør), men ikke før beltet gikk tomt hørte han fløyta. Jeg lå ute på jordet, så nært jeg våget, jeg regnet ikke med at pistolene deres var særlig treffsikre.
– Ropte du inn til dem?
– Ja, jeg ropte hele tiden. Jeg bad dem komme med hendene «i lufta».
Etter en stund kom banden ut i flokk.
– Jeg var redd for at én kunne hive seg ned og noen andre skyte lenger bakfra. Vi var lært opp til å tenke at det kunne skje.
Dagen før tyskernes kapitulasjon, innså Rinnan at han måtte rømme.
Torturisten og angiveren skjønte at han sto høyt på enhver liste over folk som skulle arresteres. Nå ville han forsøke å komme seg unna, i første omgang til Sverige.
Ferden fra Trondheim gikk først til Levanger der verdalingen Einar Slapgård kom om bord. Han skulle være kjentmann og veiviser gjennom Verdalsfjellene mot Sverige.
Rinnan satt selv bak rattet i sin flotte Studebaker. Ved siden av ham på ferden videre satt elskerinnen, Gunnlaug «Pus» Dundas. Bygdefolket de møtte på veien skjønte godt hvem som var på ferde og hvor de skulle.
Den første overnattingen tok banden i Vuku, og dagen etter dro de videre mot Helgådalen. Ved Helgåsen gikk bilene tomme for drivstoff. Hele Rinnan-følget dro ut i villmarka.
Det ble en svært tøff tur. Det lå fortsatt mye snø i terrenget, været var surt og grått med regn og sludd – og det spesielle følget var slett ikke i sin beste form. Det hadde ikke vært altfor mye fysisk trening mellom øktene i Bandeklosteret der «Sonderabteilung Lola» plaget og torturerte sin ofre.
Strabasene virket ikke godt for moralen hos rømlingene, de begynte snart å krangle internt, og oppløsningstendenser viste seg etter kort tid.
Røyksugen
Magne Solheim kjente ikke folkene som nå sto foran ham, bortsett fra én. «Rinnan, kom hit», kommanderte han og stilte seg opp ved en stolpe som sto ute på tunet. Rinnan ble stilt opp mot stolpen med skrevende ben, han opptrådte motvillig, nærmest trassig, men ga seg.
– Jeg fant pistolen hans i en lomme, og han hadde heldigvis ingen andre våpen. Jeg kontrollerte og tømte pistolen. Så tok jeg reima fra teltduken min og bandt hendene hans på ryggen før jeg slapp ham, og ropte frem nestemann.
– Kan jeg få en røyk, spurte Rinnan mens kontrollen av resten av gjengen pågikk.
– Røyk.., vi har ikke sett et gram tobakk på flere døgn, svarte Solheim.
– Men det har jeg i ryggsekken, svarte arrestanten.
– Jeg fikk en av de andre til å sjekke sekken hans og fikk stukket en sigarett i kjeften på ham. Da vi gikk inn i hytta, sto pengeveska hans der inne. Det var bunker med hundrelapper og andre sedler, vi hadde aldri sett så mye penger. Det var over 60 000 kroner, forteller Solheim.
De norske soldatene måtte løse Henry Rinnan da han og resten av de pågrepne skulle føres tilbake til sivilisasjonen. Mellom hver av fangene gikk én soldat.
– Etter at vi hadde gått et stykke, ropte en av karene våre på meg. «Han nekter å gå,» sa han og nikket mot Rinnan.
– Jeg rettet da pistolen min mot ham og spurte «hva feiler det deg, hvorfor vil du ikke gå?»
– Jeg er syk, jeg har feber, var svaret.
– Da satte jeg munningen på pistolen opp til øret hans og fyrte av et skudd ut i luften. Da kom han. Og han lystret meg som en hund etter det.
Siste møte
Opplevelsen av å stå overfor en av Norges mest forhatte personer kunne vært en utfordring:
– I førstningen var han arrogant, og ga ordrer til de andre. Han var jo en liten og sped kar, det kunne ikke være noen krefter i ham, bare sinne, sier Solheim.
– Jeg husker jeg besøkte ham i fengselet i Trondheim en gang, da spratt han opp og stilte seg i rett, enda jeg kom i sivil. Jeg ville vite litt om et spesielt våpen vi hadde beslaglagt. «Vet du ikke det? Det er et vanlig nakkeskuddsvåpen», sa Rinnan. «Nei, vi brukte ikke sånne våpen, vi skjøt forfra», svarte jeg. Da flirte han.
Det skulle bli siste møte mellom Magne Solheim og Henry Oliver Rinnan.
Rettssaken mot Rinnan og hans folk fant sted i 1946. Rinnan så ut til å nyte oppmerksomheten, og om tiltalebeslutningen bemerket han kynisk at «den er meget pent skrevet». Men da det ble nevnt at over tusen nordmenn var blitt fengslet og dels torturert som resultat av hans virke, mente han at statsadvokaten hadde tatt vel lite i.
Henrettelsen
Etter krigen ble Rinnan personlig dømt for drap på 13 personer. Dødsdommen som fulgte overrasket ingen. 31. januar 1947 mottok politimester Østerberg i Trondheim beskjed om at dødsdommen skulle fullbyrdes. Etter å ha snakket med sin forsvarer Thorvald Wiig for aller siste gang, var tiden inne for 31-åringen.
Ifølge Ola Flyums bok «Sjonglørene», foregikk henrettelsen slik:
1. februar, klokken 04.00. Legen Carl Viggo Lange fester den hvite pappskiva. Et svart bind er knyttet rundt øynene. Fengselspresten ber en enkel bønn for Rinnan. Soldatene strammer tauet rundt brystet. Presten gjentar Jesu ord til røveren på korset: «Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg til Paradis.
Klokken 04.05: Tsjekkiske mausere lades med kaliber 7.92 millimeter. Kommandoropet kastes mellom murveggene. Den hvite pappskiva revner. En lydløs død. Grimaser speiler den siste smerte.
Tidligere Milorg-leder Odd Sørli ledet eksekusjonspelotongen på ti mann. Etter at pelotongen hadde avfyrt sin salve, gikk Sørli selv frem og fyrte av to nådeskudd i hodet på Rinnan.
Umiddelbart etter henrettelsen ble Rinnans lik kremert i tråd med den kongelige resolusjonen for henrettelser i krigsoppgjøret. Urnen ble satt ned i en umerket grav på Levanger kirkegård.
På dette tidspunkt hadde Magne Solheim forlatt både forsvar og politi og reist tilbake til Målselv. Han hadde sett for seg en karriere i uniform, men en lei ulykke satte en stopper for planene.
– Sammen med en annen kar hadde jeg fått beskjed om å sjekke en hel del beslaglagte våpen, fortalte Solheim senere.
– Kollegaen min satt og fingret med en Schmeisser maskinpistol mens jeg skrev på noen rapporter. Jeg bøyde meg ned for å klappe en hund som lå under skrivebordet, da det plutselig raste ut fem skudd fra maskinpistolen. To av skuddene traff armen min, de tre andre suste over hodet mitt, forteller Solheim tørt.
– Jeg fikk en erstatning på 3 300 kroner, det var nok til forskudd på en traktor slik at jeg kunne begynne å drive gårdsbruk på hjemgården. Og sånn ble det, sier han.
Rinnans pistol
I flere tiår etter krigen drev Solheim gården i Målselv, samtidig som han arbeidet som snekker og anleggsarbeider. Han giftet seg, fikk tre døtre og etter hvert både barnebarn og oldebarn.
– Han var en svært beskjeden mann, som snakket lite om det han hadde opplevd og vært med på, forteller lokalhistoriker Vidkunn Haugli i dag. Det tok ganske lang tid før den tidligere Målselv-ordføreren ble klar over innsatsen til sin sambygding. Heller ikke Solheims barn fikk vite særlig mye om hva faren hadde bidratt med i krigshistorien.
Men en pistol er fortsatt et taust vitnesbyrd om dramaet i Verdalsfjellet i mai 1945. Pistolen tok Magne Solheim fra Rinnan. Våpenet er fortsatt i Solheim-familiens eie.
Kilder: «Han tok Rinnan», videointervju med Magne Solheim, 2003. Adresseavisen, Ola Flyum: Sjonglørene, NRK.no, Store Norske Leksikon, Wikipedia, nettsiden Verdalsbilder.no, Nordlys. Sannheten om Rinnans død, kronikk i Adresseavisen av Trond Risto Nilsen, NTNU.
