Yama Wolasmal med familien
– Hvis noen hadde sagt det for ett år siden, ville jeg ikke trodd det
Som barn flyktet både Yama Wolasmal og kona Shara Amin fra hjemlandene sine. Nå har de måttet evakuere fra Beirut sammen med døtrene Lydia og Laurina.
– Hei, jeg er sjåføren din i dag, jeg, sier en blid taxisjåfør til NRK-profil Yama Wolasmal (42).
Han følger opp med å si at han husker ham godt, men ikke husker fornavnet hans.
– Det begynner på Y og er det mest populære navnet i Afghanistan, humrer TV-profilen.
– Aha, Yama, gliser landsbroderen.
Yama bor til daglig i Beirut i Libanon der han jobber som Midtøsten-korrespondent. Planen var at han skulle komme hjem til Norge i forbindelse med at han ga ut boken «Det jeg så», men på grunn av israelske angrep i Beirut, måtte han, kona Shara Amin (41) og døtrene Laurina (6) og Lydia (4) flykte fra byen de har blitt så glade i.
– Hvis noen hadde sagt til meg for ett år siden at krigen ville komme til vår by, vårt hjem, hadde jeg ikke trodd det, sier han alvorlig før han fortsetter:
– Først vil jeg si at min familie er blant de mest privilegerte i denne krigen. Vi har ikke mistet noen, og vi hadde muligheten til å flykte hjem til trygge Norge. Tenk på alle de som har mistet alt. Sine nærmeste, hjemmet og livsgrunnlaget. Som står uten noe på bar bakke.
Familien Wolasmal
Nå er én million på flukt i det vesle landet, og familien Wolasmal vet ikke når eller om de kan flytte hjem.
– Det gjør fryktelig vondt for hele familien. Kommer situasjonen til å forverre seg? Vi klamrer oss til et halmstrå av håp om at det skal komme en løsning.
De brune øynene er fulle av frustrasjon.
– Bare mens jeg har snakket med deg, har jeg fått beskjed om grusomme hendelser. Hver dag starter jeg med å forsikre meg om at våre venner og bekjente er i live og er trygge.
Dette er tredje gang familien må forlate landet det siste året. For Yama og Shara bringer flukt tilbake vonde minner fra deres egen barndom. Hun har flyktet som kurder fra Nord-Irak, mens Wolasmals familie først flyktet fra Afghanistan til Pakistan, og deretter til Norge.
– Det ripper opp i gamle sår og tar oss tilbake til da vi måtte forlate våre hjem til et liv i det ukjente. Vi er sjeleglade for at vi nå har Norge som en trygg base.
42-åringen innrømmer at han blir fylt med en følelse av urettferdighet når han kommer hjem til Norge.
– Jeg tenker på alle dem som ikke har noe sted å dra. Som står der med en trillekoffert på en støvete vei og ingen til å ta imot seg.
Les også: Yama Wolasmal har inngått en avtale med kona
Flyktet som barn
Under den første flukten, var Yama bare et spedbarn. Reisen var så farlig og vanskelig at faren fryktet at han skulle dø underveis. Derfor måtte han bæres dag og natt av en onkel, sånn at moren ikke utviklet for sterke bånd til ham.
Den vesle gutten overlevde heldigvis den strabasiøse ferden, og faren skapte et trygt hjem for familien i Pakistan, før de igjen ble drevet på flukt på grunn av hans redaktørjobb. Da Yama var fire år, kom familien Wolasmal til Norge.
– Søsknene mine og jeg hadde ikke vært her om det ikke var for den risikoen de tok, og innsatsen foreldrene våre la ned. Jeg er evig takknemlig.
Familiens endestasjon ble en kommunal bolig på Grünerløkka i Oslo.
– Foreldrene mine gjorde det beste de kunne for oss, og jeg klandrer dem ikke for noe, sier Wolasmal, men forteller at han også har vonde opplevelser og minner fra barndommen knyttet til oppdragelsen.
Journalisten med den stødige stemmen og den utømmelige kunnskapsbanken ser utover industriområdet vi passerer på vei hjem til Lørenskog, der familien bor når de er i Norge.
– Jeg er ikke bitter, men jeg jobber med meg selv for å forsone meg med de valgene de tok. Det er ting jeg ikke er fornøyd med, men det er også de erfaringene som har gjort meg til den jeg er.
– Er det noe du vil utdype?
– Pappa var aldri til stede som en tradisjonell far. Han var ikke en type du gikk til med problemene dine. Han var så dypt involvert i krigen i Afghanistan, så mine dagligdagse problemer ble trivielle.
Les også: (+) Jeg glemmer aldri synet som møtte meg da jeg låste meg inn hos mamma
Har møtt seg selv i døren
Vesle Yama kunne komme hjem fra barneskolen og fortelle at han hadde blitt mobbet, men føle at ingen lyttet til ham.
– Pappa kunne si: «Mann deg opp, dette fikser du». Ingenting var alvorlig nok om det ikke dreide seg om drap og lemlestelser.
Som utenrikskorrespondent og tobarnsfar innrømmer Yama at han har møtt seg selv litt i døren nå.
– Jeg merker at jeg sliter veldig med å vise empati til folk som klager over trivielle ting her hjemme i Norge. Utsagn som «nå er jeg utbrent», «det er mye på jobben», «jeg er stresset» … Jeg klarer ikke å ta det seriøst. Her hjemme finnes det stort sett alltid en løsning på problemene våre. Jeg har nok blitt litt som pappa.
7. oktober 2023 og eskaleringen i konflikten mellom Israel og Palestina i fjor markerer et skille i Yamas yrkesliv.
– Jeg sliter med å skille mellom jobb og privatliv. Jeg følger med på det som skjer hele tiden. Når du ikke tror det kan bli verre, skjer det grusomheter du aldri kunne ha forestilt deg.
Han blir stille et øyeblikk.
– Det er klart at jobben min har påvirket livene til kona og barna mine. Det er også noe jeg ville få frem i boken.
Etter et intenst jobbår, der Shara har måttet ta i et ekstra tak på hjemmebane, har hun nå dratt på helgetur til London for å lade batteriene. Yama skal derfor hjem til døtrene etter endt boklansering og intervju.
– Det beste som fins, er å være sammen med jentene mine.
Fikk ikke vitnemål
Han har gjort stor suksess i en årrekke, men veien til å bli utenrikskorrespondent, har vært kronglete for Yama.
På videregående var han en svært aktiv elev, men han skulket også mange timer.
– Jeg var litt rebell og skeiet ut. Fokuset i livet var på å være sosial, minnes han.
Like før det skulle være vitnemålsutdeling, tok rektor ham til side og sa: «Jeg ønsker at du skal lede seremonien, men som du sikkert vet selv også: Du får ikke vitnemål på grunn av fraværet ditt. Jeg kommer til å legge et kompetansebevis i konvolutten din.»
Innerst inne var Yama fullstendig klar over fraværet sitt, men da realiteten innhentet ham, ble han veldig stresset.
– Skole var alltid veldig viktig for pappa. I tiden før utdelingen, spurte han meg flere ganger om jeg var best i klassen. Så måtte jeg fortelle ham at jeg ikke engang fikk vitnemål.
Samtalen med faren gikk bedre enn han noen gang hadde kunnet forvente.
– Pappa pustet dypt, la ansiktet i hendene sine og sa: «Vet du hva, alle går på trynet. Jeg har selv feilet i livet og lært mye av det. Jeg er overbevist om at du kommer deg på beina igjen».
Yama meldte seg opp som privatist, og året etter fikk han vitnemål.
– Da dro pappa og jeg ut på hans favorittrestaurant og spiste indisk. Det var en stor lettelse for oss begge.
Les også: (+) Et bilde skled ut av en konvolutt da vi ryddet etter pappa. Det var et sjokk – og starten på en ny sorg
Dekket den arabiske våren
Han startet sin utenrikskarriere i TV 2, der han dro til Afghanistan på eget initiativ for å vise hva han var god for. I 2010 tok han ulønnet permisjon for å frilanse fra Kabul, men det skulle vise seg å være tøft økonomisk, da kanalen helst ville ha norske vinklinger.
Men for Yama skulle det dristige valget vise seg å bære frukter. Etter en periode fikk han jobb i den statseide, kinesiske kanalen CCTV med hele 90 millioner seere.
– Jeg jobbet for dem i litt over ett år, og det var det mest produktive året jeg har hatt som journalist.
Han reiste rundt i Midtøsten og dekket den arabiske våren.
– Jeg hadde ikke familie og barn, så jeg jobbet dag og natt, forteller han.
Yama oppholdt seg i Libya i rundt et halvt år. Der var journalisten vitne til en rekke fryktelige og skjellsettende hendelser, og han var selv også døden nær flere ganger.
– Ved ett tilfelle ble vi sittende fast ved frontlinjene mellom regjeringsstyrker og opprørere etter en feilberegning, sier han og forklarer:
– Vi havnet plutselig i kryssilden. Granatsmellene kom ubehagelig nær oss. Da gjorde jeg meg noen tanker og begynte å gjøre det jeg pleier å gjøre, nemlig å be.
De ble liggende i skjul bak en murvegg i rundt 20 minutter.
– Noen reagerer med panikk og blir lammet i uoversiktlige situasjoner. Jeg kvikner til. Alle mine sanser skjerpes. Jeg hører, ser og kjenner ting på en helt annen måte. Jeg går over i fight-modus. Til slutt stilnet kampene, og vi kom oss ut av skuddlinjen.
Under tiden i Libya fikk Yama også en livsendrende tekstmelding.
Den flotte jenta han hadde datet i noen uker som 17-åring, tok kontakt igjen for å fortelle at hun var imponert over jobben han gjorde. Da han kom hjem til Norge våren 2012, gikk Yama på date med Shara. Nå er det 12 år siden, og resten er historie.
Var drosjesjåfør
Han har alltid hatt høy jobbmoral, men som ung voksen utviklet Yama en aversjon for å åpne regninger. Over en lang periode lot han konvolutter ligge uåpnet. Ikke før moren gråt og ba ham ta tak, gjorde han noe med det.
Da hadde gjelden på 70 000 økt til 200 000 på grunn av renter og avgifter. Han skjønte at han måtte ta grep.
I den perioden hadde han jobb som journalist i en avis, men lønnen strakk ikke til for å betale ned gjelden. Dermed tok han seg ekstrajobb som taxisjåfør.
– Drosjejobben er noe jeg er veldig stolt av. Den har lært meg utrolig mye om hvordan man møter ulike mennesker og snakker med dem om stort og smått. En viktig egenskap for en journalist, forteller Yama og smiler varmt.
Vi har kommet frem til Lørenskog, og taxisjåføren og Yama snakker sammen på pashto, et av de offisielle språkene i Afghanistan. De omfavner hverandre og tar farvel.
