Wenche Myhre
Wenche Myhre avslører familiens «geniale» pakketradisjon: – Jeg vil anbefale andre å adoptere den
Ustoppelige Wenche Myhre svikter ikke. Ikke som artist, ikke som mamma og ikke som bestemor. Med stor entusiasme deler hun sin juleglede med familien – og publikum.
Stearinlysene er tent i lyslykter og telysholdere. De står på det gamle trebordet, i vinduskarmene, på kjøkkenbenken og skatollet – ja overalt.
Og stemningen er lun og varm i det hjemmekoselige kjøkkenet, der englepynt laget av barnebarn henger fremme og det knitrer beroligende fra brennende peisved.
Vi er hjemme hos Wenche Myhre (75) på Nesøya i Asker, i et hus hun har bodd i hele sitt voksne liv, og der står hun, juledronningen, og lurer på om vi vil ha litt kaffe med noe til.
Ingen kommer inn i hjemmet hennes uten å bli servert noe – slik har det alltid vært.
Hun er Mor Godhjerta – raus og omfavnende.
Mange minner over hele huset
– Hør på englespillet, er det ikke vakkert?, sier hun og viser oss noe av julepynten som akkurat er hentet frem. Messingengelen hun er så glad i lager svak bjellelyd når stearinlysene er tent. Den sto en gang i bestemor Olga Gangestads hjem.
– Jeg har så mange minner knyttet til den, fortsetter hun og forteller om de fantastiske julefeiringene hun fikk som barn, hjemme hos besteforeldrene.
Bestemoren og bestefaren bodde i en stor leilighet på Torshov i Oslo.
De hadde syv barn og 20 barnebarn, og i høytiden var alle samlet.
– Jeg glemmer ikke da bestemor åpnet døren inn til finstuen. Hun hadde bestilt og kjøpt appelsiner og det duftet appelsin og var så vakkert. Alle dørene til den store stuen ble åpnet, og vi gikk i lenker rundt og rundt ved å holde hverandres hender. Det var fred, mye glede og bare godt humør, minnes hun.
I dag tenker hun at trygghet og glede er den største gaven du kan gi et barn.
– Jeg så på meg selv som veldig rik fordi vi lo så mye i vår familie. Livet var moro, og det preget meg. Da foreldrene mine, storebroren min og jeg flyttet til Kjelsås, kledde vi oss ut og hadde sirkus og teater hjemme, og i førjulstiden øvde vi til julekonserter i trappeoppgangen. Alle i oppgangen kom ut og sang julesanger med oss.
Les også: Etter en kavete jul for noen år siden, skrev Solveig Kloppen en huskeliste til seg selv
Delte ut godteposer til andre barn
Wenche smiler når hun tenker tilbake. Faren Kjell jobbet i Oslo Sporveier på dagtid og var musiker på fritiden, og i forbindelse med jul, spilte de på juletrefester i Bjølsenhallen, blant annet.
På hver fest ble det delt ut godteposer som hun og broren sparte på, og når de til slutt hadde stor fest for slekta og naboene i kjelleren, delte hun ut alle posene sine til de andre barna.
Juletrefestene ble starten på en lang og suksessrik karriere som aldri har tatt slutt, og julekonsertene hennes har gledet hundretusener, sikkert millioner, av mennesker.
Gjennom årene har hun holdt små julekonserter på Radiumhospitalet, på Frelsesarmeen-arrangementer og på institusjoner omkring også.
– Jeg lærte som barn at du skal bidra med det du kan. Hvis jeg kan glede andre, vil jeg gjerne gjøre det, sier hun når vi kommenterer akkurat det.
Takker foreldrene for livsgleden
Å tilbringe en dag med Wenche er livsbejaende. Kvikke replikker, ablegøyer og ansiktsuttrykk får frem latteren og gleden.
– Jeg er så takknemlig fordi jeg vokste opp med så nydelige foreldre som var så positive. At de var sånn, gjorde meg til en person som klarer å se lyst på ting, sier hun, og setter seg ned ved et bord med rare juleting, som skal pakkes inn til en pakkelek de skal ha julaften.
– Hvilket bånd og gavepapir skal jeg bruke, skal det være gammel moro? Her går det i gjenbruk; i skuffene finnes gammelt innpakningspapir fra både i fjor og forfjor, som brukes til smågavene, ler hun.
Tro det eller ei, men hun stryker nennsomt de gamle silkebåndene som en gang var på en gave gitt henne, før hun knyter dem på vinflasker hun gir bort.
– Jeg blir så glad i alt barn og barnebarn har tegnet og laget, at det blir i huset for bestandig, sier hun.
En engel hun liker henger fremme hele året, og den er spesiell fordi barnebarnet Gillis, datteren Fams sønn, har laget den.
«Så fin den er», rakk bestemoren å si da hun så den på juletreet hjemme hos dem. «Da skal du få den», sa han.
Elsker å dekke bord
Steiner, tegninger og julepynt fra barn og barnebarn er skatter som betyr mye.
Og julen, den har en helt spesiell plass for den travle artist-bestemoren.
– Jeg elsker å dekke bord og stelle i stand til høytiden. Jeg plukker kvister og kongler på eiendommen og tenner levende lys. Det gedigne spisebordet, som jeg en gang kjøpte, og som mange lo av fordi det var så stort, er akkurat passe hvis hele familien kommer, sier hun.
Etter at de voksne barna etablerte sine egne familier, har de ikke feiret sammen hvert år.
Wenche gleder seg over at de skaper egne tradisjoner og har vandret litt rundt fra familie til familie.
I fjor var hun og Anders hos Fam på hytta hennes i Gudbrandsdalen.
I gamle dager pleide Wenche å ha julefest med musikalske venner, og de jammet og hygget seg til langt på natt i huset på Nesøya.
Det var en tradisjon, og da familien vokste og det ble barnebarn, klarte hun ikke å holde tradisjonen levende. Nå fester hun med småtassene. Ti barnebarn har de fire barna hennes gitt henne, og det har vært livets største gave.
Den nye pakkeleken
I fjor ble hun introdusert for en ny tradisjon av datteren Fam – en pakkelek, som begynte da de kom hjem fra kirken julaften.
Alle gavene ble lagt i midten på det største bordet i huset, de fikk ikke koste mer enn 100 kroner, og de skulle være like moro å få for en 11-åring som en 75-åring. Antall gaver hver person skulle ha med var avtalt på forhånd.
– Vi hadde i forkant fått beskjed om at det kunne være alt fra selvlagde gaver til små, morsomme ting. Jeg hadde stor glede av å kjøpe slike gaver da jeg reiste rundt på turné og pakket dem inn på en måte som gjorde det vanskelig å gjette hva det var. En kløpinne ble pakket så lurt at den så ut som om det kunne være en Barbie-dukke, forteller Wenche.
Alle måtte trille to terninger, og ble det en sekser eller ener, fikk de velge en pakke fra bordet, to hvis de fikk sekser eller enere på begge terningene. Slik holdt de på til alle pakkene var grabbet.
– Men vi var ikke ferdige etter det, for etter at alle pakkene var tatt fra bordet, ble reglene endret. Plutselig kunne du stjele en pakke fra en annen om du fikk seks eller én på en terning. Det var høy stemning, og mange ville ha de samme gavene, fordi de så spennende ut.
Kløpinnen var det flere som ville ha fordi de trodde det gjemte seg en Barbie inni papiret, og Wenche stråler da hun deler fjorårets seanse rundt bordet.
– Jeg vil anbefale andre å adoptere leken, for den er morsom og samlende for store og små. Vi fikk mye glede før julekvelden, og all moroa kom på plass med en gang, sier hun.
Les også: Fabian Stang: – I dag har vi en jente på 14 år, så hun er hovedfokuset vårt
Rekordmange julekonserter
I år vet hun ikke sikkert hvor de feirer jul eller hvor mange de blir, men det blir ikke storfamilien, som i fjor. Akkurat nå tenker hun advent og jobb.
Sammen med Jørn Hoel og Emil Solli-Tangen skal hun ha rekordmange konserter, 47 totalt. Hun gleder seg, tenker at det er en fin måte å få julestemning på.
– Nå kan jeg dele gladnyheten med publikum om at alle kirkene blir godt varmet opp, og det gleder vi oss til, for da slipper vi å ha på lange underbukser!
Når det gjelder gaver til barnebarna, synes hun at gaveleken de innførte i fjor er perfekt, men noen gaver kommer i tillegg.
De pleier å tenke fornuftig, på hva barna trenger, og spleiser gjerne med de andre besteforeldrene på ting som står på ønskelisten.
– Tiden vi får sammen er gaven. Det fine er å prate med hverandre, ha det fint sammen, kanskje synge sanger ved et piano. Det pappa gjorde i min barndom, har Anders tatt på seg nå; han sitter ved pianoet og broren min, Reidar, tar frem saksofonen, forteller hun.
Wenche lager julegrøt lille julaften, med mandelgave til, og steker en liten ribbe, som serveres med lefser til de voksne. Julaften er det tradisjonell ribbe med tilbehør.
Hun er 75 år, men helt lik seg selv på alle vis; leken, morsom, herlig. «Wenche gir alt», sto det i kritikkene etter jubileumskonserten i forbindelse med 75-årsdagen, og det er typisk henne.
– Jeg føler ingen forskjell i sjelen på når jeg er mamma eller artisten Wenche Myhre. Å få være begge deler er så givende og spennende.
– Disse livsoppgavene er hva jeg lever for, og jeg kan heller ikke leve uten nysgjerrigheten min. Så lenge jeg får være frisk, og så lenge jeg har noe å gi, og så lenge publikum spør etter meg, kommer jeg.
