«God morgen Norge»-kokken Wenche Andersen:
Wenche Andersen har en oppfordring til alle før jul: – Det kan bety mer enn du aner
Den folkekjære TV-kokken Wenche Andersen vokste opp med en jul mange drømmer om. Storfamilien syltet, bakte syv slag og stekte ribbe sammen. Vi lærte også gleden ved å gi, som å dele mat og bakst med andre.
Det rødemalte trehuset med grønne dører er som et julekort i seg selv.
I det vi trer over terskelen blir vi møtt av en aroma så rik og fyldig at den nesten kan smakes gjennom luften.
Det er «lukten av jul», i hvert fall for den som liker en symfoni av sprøstekt svor og saftig kjøtt, nystekt ribbe i selskap av lubne medisterkaker.
En duft koblet opp mot tradisjon, glede og forventning, og et matgilde som vekker appetitten lenge før du setter deg til bords.
At vertinnen er minst like blid som på TV-skjermen, enda hun startet dagen grytidlig på «God Morgen Norge», er med på å lokke frem julestemningen.
Når Norsk Ukeblad kommer på besøk er det ennå noen dager til jul, men som Wenches forbilde, Ingrid Espelid Hovig, ville ha sagt: «Me ha juksa litt». Vi har skapt jul på forskudd for å dele den.
Wenche har noen humør-triks i ermet, hun setter på julemusikk. «Last Christmas, I gave you my heart, but the very next day, you gave it away».
Nynnede henger hun de fargerike kulene på treet, julekuler samlet gjennom flere generasjoner. Normalt blir treet dekorert på lille julaften, tradisjonen tro. Og når det gjelder «Wham-låten», hun har en annen julefavoritt:
– «Julemeditasjon» av Ivar Kleive og Aage Kvalbein er fantastisk bra! tipser hun.
– Med et flygel og en cello fordyper to drevne musikere seg i julens stemninger, leker seg på langs av kjente juletoner. Si fra om dere kommer over CD´n. Min ble borte under flyttingen fra Bærum for to år siden.
Bor i Holmestrand
Vi er i Holmestrand for å høre hvordan Wenche feirer jul. Hvilke tradisjoner har hun bevart fra oppveksten i Lommedalen i Bærum? Vi har lest at hun kommer fra et småbruk, men hun ønsker å korrigere litt på det.
– Vi hadde riktig nok et uthus med noen høner og griser, men fars yrke var å reise rundt og selge avansert medisinsk utstyr. Mor var hjemmeværende og det var hennes foreldre som hadde småbruket i Lommedalen. Senere bygget flere i familien hus rundt dem. Vi bodde så å si på tunet deres.
– Jeg vokste opp omkranset av flere generasjoner, en oldemor, besteforeldre, tanter og onkler, fettere og kusiner, mine to søstre, to år yngre Nina og tretten år etter henne kom attpåklatten Heidi. Alle ungene løp inn og ut hos hverandre. Det fantes alltid en lekekamerat. Om vinteren gikk vi på ski, stavet oss innover den skogkledde dalen. Å gå julebukk var også morsomt, spesielt på grunn av godtene. Min barndoms jul var slik mange drømmer om, nesten litt magisk.
Wenche prater fort, og ler når det nevnes.
– Jeg var «skravlete» som barn også, sier hun livsglad.
– Mine foreldre pleide å si at jeg ble født blid. Det hadde jeg også all grunn til å være, slår Wenche smilende fast.
Les også: Wenche Andersen: – Det hadde sikkert vært hyggelig med en kjæreste, men …
Utdannet kostholdsøkonom og kokk
Ennå er det hverken rim eller isroser på de rutete vinduene med utsikt til Holmestrandfjorden, men hun forteller at julen ved «porten til Vestfold» vanligvis er snørik. Å lytte til Wenche prate om julen – med tente røde og hvite stearinlys i bakgrunnen skaper en lun følelse.
– Det var stor matglede i mitt barndomshjem, mimrer hun.
– Som en del av juleforberedelsene, som startet tidlig i desember, fikk jeg være med bestemor i grovkjelleren. Der hadde hun takken sin. Bestemor lærte meg tålmodig å steke lefser og flatbrød. Det vanket ingen kjeft om jeg gjorde feil. Det skapte en trygghet og økte gleden.
Moren laget lammerull, sylte og gravet fisk.
– Hver jul bakte hun også syv slag. Kakeboksene ble fylt til randen. Hos meg holder det med berlinerkranser, krumkaker og julekake med rosiner. Vent nå litt – smultringer hører selvsagt med! Hos oss var det mor som lagde den deigen og far som stekte godsakene. Å se far med forkle på kjøkkenet var stas, minnes hun.
– Det var lov å smake underveis, både deig og nystekte smultringer. Med et glass melk til var lykken fullkommen.
Det ser ut som hun koser seg med å hente frem juleminner. Samtidig passer hun på dagens bakst, to julekaker. «Er de ferdig hevet?» Wenche ser ut til å mene det. Risten med den velknadde deigen skyves inn i stekeovnen.
– Hjemme lærte vi også gleden ved å gi, som å dele mat og bakst med andre, forteller hun.
– Vi ga til folk som av ulike grunner slet, enten det var økonomisk, at de hadde mistet en av sine kjære, eller satt alene i julen. Et brød eller en julekake koster jo nesten ingenting å lage, men det kan bli en verdifull gave rik på omsorg, påminner den godhjertede kokken, som senere tilbyr oss å ta med «matpakker» hjem.
At Wenche som barn fikk prøve seg frem på kjøkkenet, fremmet en stor glede over å lage mat. Hun er utdannet både kostholdsøkonom og kokk, og har siden 1994 vært å se på TV-skjermen.
– Å jobbe med mat er fortsatt like stas, erklærer hun fornøyd.
Hun er også kjapp til å rydde opp på kjøkkenet. En gylden regel som sitter i henne fra barndommen.
– Foreldrene våre pleide å si: «Lag hva dere vil, men rydd etterpå».
Les også: (+) Mamma, jeg tror du vet hvorfor vi ikke kommer på besøk til deg
Livet som bestemor
For noen år tilbake ble Wenche bestemor.
– Det er selvsagt stor stas, sier hun med varme i både blikk og stemme.
Det er alt hun vil si om det. Sønnen Anders (38) vokste opp med en mamma i rampelyset. Det har de valgt at barnebarnet skal få slippe. Vi får derimot lov til å nevne at hun også har verdens beste svigerdatter.
– Det er ingen hemmelighet at det er kos å bake eller lage mat med barnebarn, sier Wenche entusiastisk.
– Vi bør tåle at det blir ekstra søl og at det kan tas feil av salt og sukker. Det meste kan reddes.
Det gleder henne å vite at familiens juletradisjoner holdes i hevd av sønnen.
– Anders lager blant annet den mest saftige ribben med deilig sprø svor, roser hun ham stolt.
– Det ligger mye kjærlighet i hver eneste bit.
Oppfordring til alle
De siste årene har hun feiret julaften hos ham og familien i Arendal.
– Det har blitt vår tradisjon, men først skal jeg på «God morgen Norge». Å jobbe om morgenen den 24. desember er en tradisjon jeg liker. Da er det en litt høytidelig stemning i studio, en felles visshet om at «nå er julen her».
– Det brer seg en følelse av håp og glede. Kanskje ispedd en anelse vemod? Med tanke på dem vi ikke lenger kan feire med, og ikke minst de mange vi vet sliter. La bli oss flinkere til å se hverandre, oppfordrer hjertegode Wenche.
– Putt gjerne noe i gryta til Frelsesarmeen, eller sett inn en pengegave til «Redd Barna», og husk å gi bort et vennlig smil. Det kan bety mye mer enn du aner. Føy gjerne til: «God jul!»
Les også: (+) Jeg er sjokkert over barnebarnas julegaveønsker
«Julens minnebok»
Tradisjoner for Wenche er sterkt knyttet opp mot følelsen av tilhørighet.
– Den første pynten jeg pleide å hente frem var dorullnissen sønnen min laget i barnehagen, forteller hun.
I 1999 startet hun en egen juletradisjon; fra første desember frem til nyttårsaften skriver hun noen ord i en bok om hva som skjer. Hun henter frem et eksemplar av «Julens minnebok», som er rikelig fylt med tekst, bilder og oppskrifter. Bøker ment å lese bare for hennes aller nærmeste.
– Selve boken er å få kjøpt i bokhandler og på nett, forteller hun som et julegaveforslag.
Når det gjelder julepynt og trender, gir Wenche blaffen i den slags.
– En del av hyggen for meg er alle minnene den gamle pynten henter frem, sier hun.
Hun leter etter den eldste og kjæreste julekulen fra besteforeldrenes tid, men klarer ikke å finne den.
– Den er uansett ikke lenger fotogen. Fargene er slitt bort etter mange års kjærlig bruk.
Hun prøver å skape en stressfri jul.
– Gjør mye med glede og mindre med stress, er hennes råd.
– Og hvis dere skal ha ribbe, stek den på lille julaften. Sett av tid til hverandre.
Les også: Unngå disse seks store «julefellene»
Evnen til å si «unnskyld»
Den folkekjære kokken kjenner på takknemlighet over verdiene hun ble gitt som barn.
– Vi søstre lærte å ha respekt for andre, være høflige og hilse pent. Å takke er en annen gest jeg setter pris på. Det samme gjelder evnen til å si «unnskyld».
Selv blir hun glad når folk kommer bort og sier: «Du lager så god mat, Wenche!»
– Det finnes så mange hyggelige folk, synes hun.
– I går kom en jente som har Down bort til meg: «Du smiler bestandig, du, på TV´n også!» Slikt beriker livet.
Wenche har mange gode venner, men stortrives i sitt eget selskap.
– Jeg er ofte på turer alene i skogen eller rundt hytta på fjellet. Jeg leser også mye, mest krimbøker.
Hun lener seg mot kjøkkenvinduet og peker ut – opp mot den øverste bergknausen på tomten mot fjorden. Der står det en trekrakk.
– Det er mitt yndlingssted. Jeg elsker å sitte der med en god bok, eller bare for å nyte den praktfulle utsikten, forteller Wenche med innlevelse.
– Jeg trives egentlig med det meste jeg gjør. Heller ikke mitt liv har vært foruten fartsdumper, men jeg tenker fremdeles på meg selv som heldig.
