TV-kokken fra God morgen Norge
«I all verden», tenker Wenche idet navnet leses opp over høyttaleranlegget … «Er det en som heter det samme som meg?»
Wenche Andersen (67) har mange gode minner fra barndommens jul. Fortsatt må hun lage smultringer hvert år, og juletreet blir aldri pyntet før lille julaften.
Oslo: Året er 2017. Wenche Andersen sitter blant publikum i Grieghallen i Bergen, sammen med det som kan krype og gå av film og TV-personligheter. «Gullruten» nærmer seg slutten, og Hedersprisen skal deles ut.
«I all verden», tenker Wenche i det navnet leses opp … «Er det en som heter det samme som meg?»
Hun kikker seg rundt i salen og undres hvordan hennes navnesøster ser ut. Så begynner de rundt henne å pirke henne på skulderen.
«Det er deg, Wenche».
Hun ler litt oppgitt.
– Jeg trodde virkelig det var en annen som het det samme som meg. Men det var veldig, veldig hyggelig å få hedersprisen, innrømmer 67-åringen når vi møter henne rett etter sending i God morgen Norge-studioet på Aker Brygge.
Her har hun vært siden klokken fem i morges. Før det igjen gjorde hun som hun ofte gjør. Da vekkerklokken ringte hjemme i Lommedalen klokken fire, tenkte hun at hun er heldig som kan stå opp å gå på en jobb hun trives med.
Les også: Da presten spurte om Sputnik ville ha bruden, kom det et rungende «nei»
Skravler mye og født blid
Hun har et lyst sinn, innser hun.
– Jeg er født blid ifølge mine foreldre, så det er ikke vanskelig. Vi søstrene lærte tidlig å være høflige, hilse og neie. Jeg var ei ganske så skravlete lita jente, det er jeg fortsatt. Jeg skravler mye. Det å være blid koster så lite. Det er lettere å være blid enn å være sur. Jeg hater å være sur. Da ser jeg meg selv utenfra og tenker: «Herregud, hva har du å være sur for?» Men jeg kan «bråtenne», og da kan jeg nok være litt usaklig og må be om unnskyldning.
Fra hun dukket opp på skjermen i 1994, har hun vært en del av det norske folks bevissthet.
– De fleste reagerer mest på stemmen min, mer enn utseendet, forklarer hun.
Uten sminke og velstelt hår, er hun ikke like gjenkjennelig, mener hun. Nå er hun for tredje år på rad aktuell med Wenches julekalender på TV 2. I løpet av 24 episoder inspirerer oss til å samles på kjøkkenet og forberede jula sammen, og viser sine triks om alt fra julebakst, spiselige julegaver til sprø svor på ribba.
Det var hjemme i Lommedalen interessen for mat ble vekket for alvor.
– Jeg fikk være med, sier hun enkelt, om hvorfor.
Hun bodde på et tun, med besteforeldre, tanter og onkler rundt, og ungene løp inn og ut hos hverandre. Wenche fikk tidlig være med bestemoren i bryggerhuset og stekte lefser og flatbrød, var nysgjerrig på mat og matlaging.
Les også: Jørn Lier Holst om sitt aller første åsted
Som ni–ti-åring gråt hun seg til å være med da grisene skulle slaktes.
– Jeg hadde mareritt lenge etterpå, men utover det er det bare gode minner fra en trygg og god barndom.
Tryggheten fantes på kjøkkenet
At hun trivdes så godt på kjøkkenet, handlet mest av alt om trygghet og omsorg.
– Bestemor lærte oss å vise omsorg ved å dele mat og bakst med de som ikke hadde så mye, de som opplevde tap av sine kjære, og ikke minst for å feire høytider og familiesammenkomster.
Wenche følte seg trygg på kjøkkenet og fikk lov til å prøve seg frem.
– Det var aldri noe kjeft å få hvis du gjorde noe galt. Det var alltid noen som sa «Okay, du har lest feil på desiliter og liter. Da lager vi vafler i stedet for formkake». Har du gjort så godt du kan, er det bra, og da tør du å gjøre litt mer. Like viktig som å lage mat og bake, var at det måtte alltid ryddes og vaskes opp.
Moren var hjemmeværende, så Wenche lagde mye sammen med henne og søstrene.
– Men også alene. Når vi spurte om å få lage noe, så var svaret alltid «Ja, bare dere rydder bort, så kan dere lage hva dere vil».
Det er viktig å slippe til ungene, mener hun.
– At vi tåler søl, og vi tåler at ting går feil. Det meste kan reddes, og så blir det en fin historie om den dagen du tok feil av salt og sukker.
Feiring med storfamilien
Hun har mange gode minner fra julen i barndomshjemmet, med besteforeldre, tanter og onkler, kusiner og fettere som bodde rett ved hverandre.
– Vi startet ganske tidlig i desember. Bestemor og bestefar hadde et lite småbruk, og de hadde griser som skulle slaktes i forbindelse med jul. Vi lagde sylte av hode, lagde pølser og parterte kjøttet.
Det var alltid syv slag julekaker.
– Kakeboksene skulle fylles. Far var sjef for å steke smultringene, mor laget deigen. I dag lages det ikke så mange slag, men vi holder tradisjonen i hevd ved å steke smultringer.
Til jul skulle hele huset vaskes, skuffer og skap og alt skulle være rent til jul. Nye gardiner og alltid rent sengetøy lille julaften, nybadet på lille julaften.
Juletreet ble pyntet lille julaften, aldri før. Den tradisjonen har Wenche holdt fast ved.
– Jeg pynter nok litt tidligere enn det mor og far gjorde.
Baker med sønn og svigerdatter
Det blir ikke syv slag.
– Men smultringer hører med. Og krumkaker og berlinerkranser, som jeg lager sammen med sønn og svigerdatter. Da har vi det hyggelig sammen på kjøkkenet.
Tradisjonene bringes videre.
– Det er hyggelig å se at tradisjoner blir holdt i hevd, men også at de vokser videre, bygges ut, og at det lages nye tradisjoner. Fra besteforeldre, via mine foreldre, til meg og til sønn og svigerdatter.
– Hva må du ha til jul?
– Smultringer. Det handler mye om det med faren min. Det har fulgt meg så lenge, og det er så gode minner fra da han inntok kjøkkenet med forkle og sto der og stekte. Da han ble gammel, og vi overtok, måtte vi gå ut til far med den første smultringen vi stekte, så han fikk smake på den med et glass melk ved siden av.
Juleribbe på Sørlandet
Julestemningen kommer snikende allerede første advent.
– Da henter jeg frem julepynt som sønnen min har laget. Men også her i God morgen Norge kommer vi automatisk i julestemning.
I år blir det jul med sønn og svigerdatter på Sørlandet. Men før hun reiser sørover, drar hun innom moren på sykehjemmet. Hun pynter litt og har en hyggelig stund. Hun gleder seg. På Sørlandet har sønnen, tradisjonen tro, ansvaret for juleribba.
– Det er alltid vellykket, sprø svor og saftig ribbe. Det ligger mye omsorg i den. Ribba i fjor var helt fantastisk. Knasende sprø svor og saftig og marmorert kjøtt.
Hun vet at mange sliter i julehøytiden. Derfor er hun opptatt av å vise at ting ikke behøver å være perfekt til jul.
– Det prøver vi på her i God morgen Norge også. Jeg må lage ting som folk føler at de mestrer, noe alle kan klare å lage. Vi må legge ned lista litt. Det behøver ikke å være gourmetmat hele tiden.
Det er viktig å sette av litt tid til juleforberedelser og hygge og skape tradisjoner, mener hun.
– Jeg vet at mange har lange arbeidsdager, men det går an å planlegge at torsdag eller søndag skal vi bake noe eller lage julepynt. Bare være sammen. Man må ikke lage rull og sylte, alt må ikke være hjemmelaget. Du kan lage tradisjoner rundt det du kjøper. Det er bedre å være lykkelig med å kjøpe kaker og legge dem i en kakeboks, enn å stresse hvis du ikke har tid til å bake. Vi må ikke ha dårlig samvittighet for det vi ikke rekker å gjøre.
Gode minner skapes best uten stress
Selv gir hun blaffen i juletrender og har julepynten i en pappeske. Hun henter dem frem og mimrer litt hver gang. Dorullnissen som sønnen lagde i barnehagen, og andre gode minner i julepynten, hentes frem hvert år.
– Så kan vi skape stemning med lys, glitter, lage mat, bake og slappe av uten stress. Det er bedre å gjøre litt mindre, og gjøre det med glede, enn å gjøre mye som du bare blir stresset av.
Et langt liv på fjernsyn har gjort at mange føler at de kjenner henne. Det går stort sett fint.
– Det er så mye fine folk, så hyggelige folk. Men jeg søker ikke nødvendigvis selskap når jeg skal ha fri. Jeg trives veldig godt i eget selskap, og det er en bonus.
Når hun ikke er på TV-skjermen, liker hun seg i skogen og på hytta på fjellet. Kanskje leser hun en bok, hører på litt musikk, besøker moren, vasker huset eller bilen.
– Jeg trives stort sett med det jeg gjør, smiler hun.
Hun liker ikke å ha noe uoppgjort med folk.
– Jeg liker ikke å være uvenn med noen. Man skal ikke gå rundt å være uvenner. Vi må tørre å be om unnskyldning hvis vi sårer noen, ikke la det blir som et «gnagsår» som ligger der og skaper dårlig stemning. Det å tørre å sette ord på ting, er viktig. «Kardommeloven», lett omskrevet, er god. Man kan krangle og være uenige, men så må man bli ferdig med det. Gjør vi noe dumt og sårer noen, si unnskyld.
Hun ler igjen.
– Jeg høres ut som en innmari gammel dame. Men det er bare det at det er så dumt å vente med å be om unnskyldning eller si «jeg er glad i deg». Det koster så lite.
