Vigga Bro
Vigga Bro var 42 år da hun ble mor. Dette har hun lært
Skuespiller og historieforteller Vigga Bro er 87 år gammel og gir gladelig råd basert på egne erfaringer fra et langt og innholdsrikt liv. Det har gitt henne både gleder og sorger – og mye sinne.
– Hva har livet lært deg om å være kvinne?
– Livet har i hvert fall lært meg at vi kan forandre oss utrolig mye, men at det er så mange ting som henger igjen fra den gamle verden. Vi kvinner er fortsatt på mange måter en slags underklasse. Men da jeg var barn, var dette mye tydeligere. Kvinnene hadde stort sett ikke noe de skulle ha sagt, men huset, mente de, var deres! Og også barna, til en viss grad. Kvinnene hadde en slags dronningtilværelse hjemme, og det ser jeg igjen i dag. Mange viderefører dette selv om de jobber ute, akkurat som mennene sine. Men du kan ikke forvente å være dronning innenfor hjemmets fire vegger hvis du vil ha likestilling på utsiden.
– Men ellers har det heldigvis skjedd mye. Det er så herlig å se unge kvinner som hviler i seg selv, uttaler seg og blir hørt. Da jeg var ung og uttalte meg, så smilte mennene overbærende og hørte ikke etter. Det gleder meg at det har skjedd så mye på den fronten. Men det er fortsatt grunn til å være sint.
– Hva er det grunn til å være sint over i dag?
– Jeg synes faktisk at ordet sint er altfor entydig. Du kan ofte erstatte det med ordet sorg. Det er sørgelig når kjønnene ikke respekterer hverandre. Som kvinnelig skuespiller er man for eksempel så å si uinteressant når man runder 50. Det har heldigvis blitt bedre, men i min generasjon fikk man bare dårlige roller etter den alderen fordi man ikke var attraktiv lenger. Det er fortsatt noe av dette, og det er sørgelig. Kvinnelige skuespillere får også gjennomsnittlig dårligere lønn enn sine mannlige kolleger, selv om de er minst like interessante.
– Hva har du selv gjort for å stå på din rett?
– Det er jeg usikker på, faktisk. Jeg hadde vel lyst på livet, og jeg sa til meg selv at jeg hadde rett til å være her, og at jeg ikke var dum. Jeg er litt ordblind og staver dårlig, og sett i bakspeilet var jeg liten og søt og lyshåret, og da var man jo også dum. Men jeg er jo ikke dum! Så det å bli behandlet på den måten er vanskelig, fordi man hele tiden må huske på at det folk mener de ser ikke nødvendigvis er riktig.
– Så du har personlig følt at du har måtte kjempe ekstra hardt fordi du var liten og lyshåret?
– Ja, ja, men samtidig visste jeg godt at utseendet mitt også ga meg en fordel. Ikke at jeg dyrket det veldig, altså. For eksempel brukte jeg ikke sminke til daglig, bare når det passet meg. Sånn har jeg det fortsatt. Hvis du ikke orker å se ansiktet mitt som det er, gammelt og rynkete, så er det ikke mitt problem.
Mistet faren til kreft
– Hva har livet lært deg om familie?
– Foreldrene mine var veldig unge da de fikk barn. Først kom de tre søsknene mine, og da moren min var gravid med meg, døde faren min av strupekreft. Det har vært veldig tøft for mor. Hun fikk en liten pensjon etter far, og hadde fire små barn å ta vare på oppi sorgen.
– Hun sørget over tapet av faren min resten av sitt liv. Tapet lærte henne at du må leve med den skjebnen du får tildelt. Og jeg lærte av hennes måte å være på at man kan leve med både sorg og glede samtidig. Det hjelper ikke å sette seg ned og synes synd på seg selv. Det gjør bare livet enda vanskeligere.
– Så dere var en familie med mor og fire barn, hva lærte du?
– Det er i familien du finner din plass i verden. Vi var to grupper av søsken. De to store jentene, og så broren min Christoffer og jeg, som var de små. Han er to år eldre enn meg, og vi var veldig nære da vi var små. Han passet på meg som en reservefar, og vi er fortsatt veldig nære i dag. Jeg har alltid elsket ham veldig høyt, akkurat som jeg elsket moren min veldig høyt.
– Jeg lærte at det viktigste du har i livet er menneskene dine. Men du kan ikke gjøre deg avhengig av dem. Du skal leve ditt eget liv, lære å klare deg alene og skape din egen verden, slik at du ikke elsker menneskene dine i hjel. Slik er det også i ekteskapet.
– Hvordan har du greid å la være å elske menneskene dine i hjel?
– Det har kanskje litt å gjøre med en form for egoisme. Jeg har for eksempel alltid ønsket å jobbe. Da jeg fikk datteren min, ble jeg ikke hjemmeværende som mange andre i min generasjon. Jeg har alltid ønsket å ha mitt eget liv. Så det er vel utgangspunktet. Men man øver seg jo hele livet, og man gjør sine feiltrinn og dumme ting. Det er ikke noe galt i å gjøre feil hvis man lærer av dem, man skal bare ikke gjenta dem for ofte.
– Så ja, man skal leve sitt eget liv, og samtidig huske at kjærligheten er viktig. Og egentlig er et godt ekteskap noe av det beste du kan få til i livet. Hvis du er så heldig å være forelsket i et menneske som lever sitt eget liv, og som lar deg være nær, må du huske at du ikke eier dette mennesket. Ellers vil det ikke vare.
Les også: Advarer foreldre: – Kan være helseskadelig for barn
Ektemannen Erik
– Hva har livet lært deg om kjærlighet?
– Jeg har øvd meg på kjærligheten hele livet, og jeg har virkelig gjort det vanskelig for meg selv mange ganger. Men jeg ble bedre med årene og mer harmonisk, ikke minst med min siste mann, Erik, som jeg elsket i 25 år. Han var et vakkert og klokt menneske. Den første tiden gikk jeg alltid helt ut til døren og sa ha det når han skulle på jobb. Da han senere ble pensjonist, satt han mye hjemme ved skrivebordet og skrev bøker om musikk. Men han orket ikke å bare sitte der, så nesten hver dag sa han at nå må jeg dra. Og jeg svarte som jeg pleide, med et ‘god tur’ eller noe sånt. Som regel tror jeg ikke han ante hvor han skulle sykle hen, eller hva han skulle gjøre, og jeg spurte ham aldri hva han skulle. Men han fortalte meg mesteparten ved middagsbordet når han kom hjem.
– Etter at han var død, fortalte en god venn om en samtale han hadde hatt med Erik. Vennen var skilt, og hadde fortalt at det var fordi han ikke kunne holde ut at kona hele tiden ville vite hva han gjorde. Da hadde Erik sagt: ‘Ja, Vigga sier ha det til meg hver dag, som om hun tror jeg har en avtale eller skal jobbe. Men vi vet begge at jeg bare må ut i verden, og det gir meg en frihet.’ Jeg ble så glad for å høre det, for jeg trodde ikke Erik visste hva jeg visste. Men det gjorde han.
– Hva er det viktigste i kjærligheten?
– Kjærligheten er jo den store gaven i livet. Hvis du kan elske og være forelsket til det siste, som jeg var med Erik, så er det en gave. Det som får et ekteskap til å vare, er gjensidig respekt for hverandre.
Les også: (+) Jeg vet godt at han har elskerinner, men jeg velger å lukke øynene
Mistet moren sin
– Hva har du lært om døden og det å miste?
– At faren min døde før jeg ble født, og at jeg så tydelig kunne merke mors sorg, men også gleden og livslysten hennes, har gitt meg en veldig god ballast, tror jeg. Når man blir rammet av en stor sorg, kan man ta en samtale med seg selv: Vil du sitte her og bli bitter over skjebnen din? Hva ville den du elsket synes om at du satt og hulket over at han var død?
– Og så må man prøve å finne ut av hva annet man har i livet sitt, og hva man elsker. Andre mennesker. Arbeidet sitt. Det må man fokusere på. Man skal ikke tro at man kan komme over sorgen over å miste noen, men man kan leve med den, og man kan snu litt på den og si til seg selv: Når du sørger så mye, er det fordi du har fått så mye! Og helt ærlig, ville du bytte den sorgen med et flatt liv? Nei, det ville du nok ikke. Det hjelper å snakke litt med seg selv på den måten.
– Du mistet moren din da du var bare 37 år, hvordan var det?
– Det var hardt. Hun ble også syk og døde av kreft. Men sånn er livet. Vi tror at livet er lett, men det er det ikke. Det er fullt av store sorger. Og så er spørsmålet hvordan man takler alle de vanskelighetene og sorgene man opplever. Hvis vi forventer at livet skal være lett, så blir det veldig vanskelig når det ikke er lett.
Les også: (+) – Jeg ville bli oppdaget for jeg orket ikke mer dobbeltliv
Datteren Anna
– Du fikk datteren din, Anna, da du var 42. Hva har livet lært deg om morskap?
– Jeg hadde ønsket meg henne helt fra jeg var 21 år, og endelig kom hun. Åh, det var så herlig. Jeg elsker henne jo helt vilt. Og jeg passer på ikke å klenge for mye på henne.
– Barn skal leve sitt eget liv – de skal ikke ha en gammel dame på slep. Men vi bor tett på hverandre, og Anna, hennes mann Pilou og datteren Agnes er så varme og elskelige. Men som forelder skal man ikke klamre seg til barna. Igjen handler det om frihet, akkurat som i et parforhold.
– Hva har du lært av å bli mor?
– Jeg kan absolutt ikke si at jeg har vært en perfekt mor, men datteren min har i hvert fall alltid kunnet være helt sikker på at jeg elsker henne uendelig høyt. Jeg har fortsatt et veldig godt forhold til faren hennes, som er 11 år yngre enn meg. På en måte var det ufornuftig at vi fant sammen og fikk et barn, for jeg var etablert da, det var ikke han. Så tror jeg rett og slett at han trengte å bli fri fra en gammel dame som meg, så han fant en jente med lyse krøller og gikk sin vei. Men jeg har alltid sagt at ja, jeg mistet en mann, men jeg fikk den lillebroren jeg alltid hadde ønsket meg.
– Han er et veldig fint menneske som jeg er veldig glad i. Og når det gjelder skilsmisser, vil jeg si at det er en forbrytelse å kjempe mot hverandre gjennom barna. Det er en dødssynd. For hvis man kan oppføre seg ordentlig mot hverandre, kan man få et vennskap i stedet for et helt ødelagt forhold.
– Hva har livet lært deg at det gode liv er?
– Det er når man går ut og ser en blomst som er i ferd med å springe ut. Når man hører en fugl synge og ser alt det myldrende livet som vokser og gror. Solen som gjør alt så bra. Regnet som gjør alt så bra. Det er slike banale ting som får en til å glede seg over livet. Å se barnebarnet sitt, som plutselig sitter der og kan alt med hendene sine. Den lille, 12 år gammel er hun, og hun lager de mest fantastiske tingene. Hekler. Maler. Og man ser på det lille vesenet og tenker, hvor får hun det fra? Det er så mange gaver i livet.
– Jeg er også veldig opptatt av fortellerkunsten, som er en edel kunstform. Jeg kommer fra en familie som var historiefortellere, men man kunne ikke være profesjonell historieforteller da jeg var ung, så derfor ble jeg skuespiller. Da rollene begynte å bli dårlige, gikk jeg over til å fortelle historier og undervise i det, og det lever jeg av i dag. Å lære et annet menneske noe og se hvordan det mennesket blomstrer, det gjør meg lykkelig. Det er også livet. Det gode liv.
Alderdommen
– Hva har livet lært deg om alder?
– Livet har jo sine faser, og hvis du er heldig, blir du gammel. Man kan godt sitte og klage over hvordan gamle mennesker blir behandlet, og det gjør jeg gjerne. Tenk at man kan finne på å kalle gamle mennesker for en byrde. Da er vi på ville veier.
– Hvordan er det å merke det blikket på seg?
– Hvis man lar det gå inn på en, er det jo verst for en selv. Man bør heller prøve å finne ut hvordan man får gleden inn i livet sitt. Selv får jeg det ved å dyrke hagen min, menneskene mine, og i stor grad gjennom arbeidet mitt som historieforteller. Det er mange som synes det er merkelig at jeg fortsatt jobber når jeg er så gammel, men det gir også glede og energi. I bunn og grunn tror jeg alder handler om å vite at livet har en avslutning. Det som gjør at du kan bli en glad gammel, er egentlig at du ser døden i øynene. Jeg er ikke redd for å dø. Jeg har ingen idé om når det skjer, men det eneste jeg vet, er at hvis jeg blir for skrøpelig, så skal jeg selv sørge for å si takk for meg. Det har jeg fortalt familien min. Det er en avgjørelse jeg har tatt som jeg er glad for.
– Jeg synes det er en menneskerett å bestemme når man vil dra herfra. Man sier at folk i gamle dager var flinke til selv å bestemme når det var på tide. De la seg rett og slett ned for å dø. Jeg vet ikke hvordan de gjorde det, og jeg er helt sikker på at jeg ikke har den evnen. Men jeg vil ha retten til det. Ingen skal komme og vekke meg hvis jeg har lagt meg til for å dø. Da er avgjørelsen tatt.
– Men la oss da håpe at det er langt frem i tid!
– Det er ikke så viktig. Det er egentlig godt å kunne si at jeg kan dø i morgen. Jeg har hatt et langt liv, og jeg håper jeg har levd det ordentlig, at jeg ikke har kludret det for mye til eller plaget andre mennesker. Hvis det er tilfelle, og det tror jeg det er, kan jeg dra herfra noenlunde rolig.
