Linn Skåber og Ine Jansen
– Vi krangler ganske mye. Det er ikke noe friksjonsfritt forhold
Linn Skåber og Ine Jansen har fulgt hverandre i noen av livets fineste og vondeste øyeblikk. Sånt bygger sterke bånd og et solid vennskap.
– Det er en forestilling, ikke et show, understreker de to, nærmest i kor – godt i gang med andre runde av forestillingene der de reiser Norge på kryss og tvers, med et mål om at publikum skal gå ut av
salen litt mer nysgjerrig og søkende på livets mange løse tråder enn da de kom inn.
Mens vi venter på no' godt, omskrivingen av Samuel Becketts klassiker Mens vi venter på Godot er gjort i beste Linn Skåber-stil, med et mål og en mening som skal få oss til å stoppe litt opp.
For som Linn selv skriver i boken om stykket: «Livet er på sitt beste når det får oss til å ville leve, får oss til å undre oss på om det finnes noe mer – finne nye, store svar hver dag, og kanskje etter det igjen stille enda større spørsmål.»
– Mange tror de skal på et show, og så blir det en litt annen ting når de kommer. Det er jo morsomt også, vi danser og tuller og tøyser, sier Linn, og Ine fortsetter:
– … men folk tror de skal på et humorshow, og så blir det først litt stille. Så lytter de på en annen måte. Og ler på en annen måte, ikke på den revy-måten. Kanskje de kan bli mer bevisst på hva livet er … og leve mens de lever, håper Ine.
– Det er folk som etter forestilling har sagt: ‘Nå skal jeg begynne å leve litt annerledes.’ Det syntes jeg er hyggelig, sier Linn, og kommer på kostymedamen på Nationaltheatret som sto der og strøk noen av kostymene og utbrøt: «Dette stykket berører meg sånn.»
– Jeg tror det er den beste tilbakemeldingen jeg har fått, sier hun.
Venner i over 30 år
Vi møtes på ærverdige Nedre Foss Gård i Oslo. Linn er presis. Ine kommer i kjapp gange tre minutter over avtalt tid. Parkering, unnskylder hun og ser på Linn.
– Hun er så streng på tiden, forklarer Ine.
– Hun er kjempestreng, dritstreng, psykostreng,
utdyper hun, og Linn kan ikke annet enn å si seg enig.
– Jeg er surrete, men jeg kommer tidsnok. Og jeg har veldig respekt for andres tid også. Du kan jo bruke opp et helt liv på å stå og vente på folk som kommer for sent.
Setningene spinner mellom dem, kjapt og direkte. Over 30 års vennskap har åpenbart skapt en trygghet.
– Vi krangler ganske mye, så det er ikke noe friksjonsfritt forhold. Men vi vet at vi kan stole hundre prosent på hverandre, oppklarer Linn.
– Hvis noe er vanskelig eller vi kan være litt uenige, så er vi gjerne litt kjappe i replikken og da kan folk rundt oss tro vi krangler. Men Linn vet at jeg ikke er sint på henne. Det er jeg trygg på. Det er en trygghet i at jeg vet at Linn vet hvem jeg er.
– Nå har det blitt så lenge at det nesten føles som om vi er søsken, mener Linn.
Vennskapet går langt tilbake. Ine funderer på det første møtet.
– Skal vi være presise på det, så skulle jeg opp i tredje klasse på videregående. Jeg hadde akkurat blitt 18, Linn var tre år eldre, minnes hun.
– Vi møttes på et eksperimentelt teaterkurs på Torshov, og ble venner med en gang. Så tok Ine meg med på Fagerborgrevyen, så begynte jeg å skrive tekster for dem. Og da hang vi sammen, oppsummerer Linn.
Les også: Anne Lindmo: – Jeg turte ikke å si det til noen
Bodde i kollektiv
Det ble mye fnising og humor fra første stund, beskriver Ine.
– Og vi surra oss inn i noe som ikke alltid ble tatt godt imot, men som vi syntes var gøy, men vi ble nesten kasta på gangen, ler Linn.
Så bodde de i kollektiv et par år. Og fortsatte å le og fnise og dele hverandres livserfaringer, på godt og vondt.
– Og etter det har vi alltid bodd veldig nært. I samme oppgang eller noe, sier Ine.
Livets underfundigheter har ført vennskapet inn i nær-døden-opplevelser, nære familiære relasjoner og nær-fødsel-opplevelse tvillingguttene til Ine ble født premature i uke 25. Dramatisk, men det gikk bra.
– Livet har gjort det sånn at vi ved tilfeldigheter har vært inne på essensen av livet sammen, sier Linn.
Med like gamle sønner og nære relasjoner til hverandres familiemedlemmer, er de godt knyttet sammen.
– Det som skjer når vi er så nære – for å ta de essensielle tingene – er at vi kjenner hverandres foreldre. Ine leste tekst i begravelsen til faren min. Jeg har vært mye sammen med moren til Ine. Livet blir flettet inn når man har tidsvitner som man har kjent så lenge. Død og fødsel, og alt imellom, forklarer Linn.
Les også: (+) Svigermor foraktet meg fra dag én. En dag kalte hun meg inn til en prat på tomannshånd
På scenen sammen
Nå står de altså sammen på scenen for første gang siden de møttes på teaterkurset på Torshov.
– Det er dette med å være i midten av livet og se både forover og bakover – finne ut hva vi har lært, og hva vi aldri skal finne ut av. Hvordan forsøke å være de beste vi kan her på jorda. Ha det bra nok.
– Hva er bra nok?
– Ja, hva er bra nok, undres Linn.
I de tre bøkene hun har skrevet; Til ungdommen,
Til de voksne og Til oss: fra de eldste – er det ett ord som skiller seg ut når det gjelder de som mener de har det bra nok, forklarer hun.
– Takknemlighet. Og det står for meg som en veldig stor ting og kunne takke for små ting. For da blir små ting større.
– Så ligger det kanskje latent i mennesker at vi vil videre, og glemmer hva vi holder på med når vi er der vi er, fordi vi skal noe i morgen, og fordi man skal noe i sommerferien, tror Ine.
– Men vi må få med oss det som skjer før sommerferien også. Og det handler stykket mye om. At vi må leve mens vi lever. Og ikke la livet gå … mens vi venter på livet.
Les også: (+) NRK-Idas ukjente side: – Det kan nok overraske noen
Aldri stresse
– Pappa lærte meg det tidlig – og det er jeg veldig fornøyd med. Vi stressa aldri. Skulle vi til Larvik, så stoppa vi og spiste på en trebenk, for han mente at turen var like viktig. Han sa ‘du må aldri forte deg fra A til B, Linn. Du må skjønne at det er mellom A og B alt det gøye skjer’.
– Så min tur begynner aldri når jeg er på ferie. Jeg har lært av pappa at den baguetten på Gardermoen også er jævlig god.
Vi mennesker har en tendens til å lage regler, mener Ine.
– Vi tenker at det å sitte ved rivieraen, det er liksom livet. Men dette kan være like fint. Hverdagene. Et plutselig møte. Vi må ikke bestemme oss for hva som er fint og hva som ikke er fint.
Linn er enig.
– Jeg fikk bilde av oss to da vi satt i kollektivet og røyka 20 Prince ekstra mild og bare drømte om å komme inn på teaterskolen. Vi venta og venta, og satt og prata om det hele tiden. Men jeg husker jo det
– at vi venta og venta, ville og ville – bedre enn selve teaterskolen. For mens det skjedde så var vi egentlig lykkelige sammen.
Linn har nettopp fylt 53. Ine blir 50 til sommeren. Det skal nok feires.
– Men jeg blir nervøs bare av å snakke om det. Altså festen, ikke det å fylle 50 – bare så den er klar. Jeg tror jeg mener det når jeg sier det: Hvis jeg skulle vært 30 eller 50 år nå, så ville jeg vært 50.
Må tørre å spørre
Mens Linn i dag er singel, er Ine nyforelsket. Hun nærmest rødmer bare ved tanken på regissør Atle Knudsen.
De to offentliggjorde kjærligheten i fjor høst, og møttes da han med felles venner satt i salen og så Mens vi venter på no’ Godt. Linn er skikkelig glad på Ines vegne.
– Og så er det veldig hyggelig at han er veldig hyggelig. Han er en fin type. Kjekk, også, sier Linn.
Om de har blitt tryggere med årene? Ikke nødvendigvis, mener Linn.
– Jeg mener at trygge damer på 50 pluss bør bli mer utrygge. Jeg opplever at så mange i den alderen tror de kan så mye, har lært så mye og kan videreformidle. Det er viktigere at de skjønner hvor viktig det er å være dum og naiv, og stille spørsmål og være mer nysgjerrig.
– Jeg mener det blir mange bastante folk som tror de vet svaret på alt og ikke skjønner at det finnes mange flere spørsmål igjen å stille. De menneskene som tør å stille spørsmål, er mye mer interessante. Jeg synes det er mye morsommere med folk som sier: ‘Jeg skjønner ingenting av dette her, jeg.’ Det synes jeg vi skal øve på. Med undrende mennesker blir det så mye mer spennende samtaler og situasjoner, enn med folk som later som de kan så mye.
Hun oppsummerer:
– Tryggheten er deilig å føle på, men man skal også fortsette å være litt utrygg. Øve seg på det.
– Og det er ikke lett når du har to 20-åringer hjemme som tror de vet alt, supplerer Ine.
Vil være i livet
– Det sliter jeg litt med, innrømmer Linn, om livet som ikke varer evig.
– Jeg liker så godt å være her i livet. Det har jeg alltid gjort. Jeg må ikke gjøre så mye, jeg vil bare være her.
– Foreldrene til venninnen min fortalte meg forleden om en gang jeg var med dem på hytta da jeg var 12 og vi var på skitur. Da snudde jeg meg mot henne i skiløypa og sa: ‘Bjørg, jeg elsker livet, jeg’ … det syntes jeg var litt morsomt. Den har jeg nok beholdt litt, sier Linn.
Hun understreker:
– Det er ikke fordi jeg er glad i livet og glad hele tida. Jeg har mange dype daler, mer enn mange andre jeg kjenner. Men jeg liker det også. Det er også det jeg forklarer til ungdom som sliter. Jeg kan ikke si at noe blir bedre, men jeg kan sverge på når jeg nå har blitt 53, at livet er foranderlig.
– Det kommer til å bli mørkt, så blir det beige, så blir det kanskje beksvart, så blir det kanskje litt lyseblått av og til … så blir det gult. Det er ikke sånn at du kommer til å leve på en evig brun larve, liksom. Og det synes jeg er godt å kunne trøste ungdommen med. Selv om det kan virke ganske svart av og til – men det er også valører som skal til i livet.
Hva de to venninnene betyr for hverandre gjennom livets foranderlige valører?
– Alt, egentlig, mener Linn.
– Både fordi det er en trøst nå, men det trøstes så mange år bakover. For Ine var jo glad i mine foreldre. Og jeg var glad i hennes. Vi kjenner dem på alle mulige måter, og da blir trøsten større.
– Jeg tror at da pappa døde, så var Linn den første jeg sa det til. Sånn umiddelbart, uten at jeg tenkte på det. Jeg måtte bare få sagt det til noen. Og det sier noe om hva Linn betyr, på et vis. Jeg er hundre prosent sikker på at jeg aldri kommer til å miste Linn. Og det er en fantastisk trygghet å ha i livet. Jeg er heldig som får oppleve det, et sånt vennskap.
Ine skotter bort på Linn.
– Nå snakker jeg i store ord, men jeg må gjøre det.
