Vebjørn Sand
– Derfor har jeg ikke har fått min egen familie
Å male er det eneste Vebjørn Sand noen gang har drømt om å gjøre. På 90-tallet ble han løsemiddelforgiftet og opplevde at hele livsfundamentet raste sammen.
Vebjørn Sands (58) karakteristiske blonde, rufsete hår er det første vi ser når han stopper opp ved siden av oss i sin fars Subaru.
Han stikker hodet ut vinduet og peker blidt ut den snødekte veien videre mot «Roseslottet», som troner som en historisk kunstinstallasjon på toppen av Oslo.
Samlingen av gripende malerier, skulpturer og lyd- og lysinstallasjoner, markerte ved åpningen i 2020, 80 år siden okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig, og 75 år siden vi fikk friheten tilbake. Installasjonen han og broren Eimund Sand, investerte tre år og alle kreftene sine på å fullføre.
– Jeg solgte leiligheten min i New York og brukte pengene som grunnkapital her. Nå bor jeg i en liten hybelleilighet i Sørkedalen, og lever meget enkelt som følge av dette. Men jeg tilbringer også mye tid hos foreldrene mine på Hvaler. De er begge født i 1935, så jeg prøver å følge opp litt der, forteller han mens han kler på seg en varm skinnjakke over den blå, hjemmestrikkede genseren, laget av mor.
«Roseslottet»
Han kom inn i kunstlivet for 40 år siden, og det er ikke første gang han har satset alt han eier og har for å realisere sine visjoner. Å skape gir livet mening, og Vebjørn tok tidlig et bevisst valg.
– Da jeg flyttet hjemmefra og gikk inn i dette livet som 19-åring, forsto jeg at dette var en veldig risikofylt verden uten fast inntekt. Det er derfor jeg ikke har fått min egen familie. Jeg kan ikke forvente at noen vil leve på den måten, til tider er det fra hånd til munn. Du kan ikke holde på sånn her, om du har et familieansvar. For meg har prosjektene vært mitt familieliv, forklarer Vebjørn, og bekrefter at hans sivilstatus fortsatt er «ugift».
– Det har gjort meg friere i arbeidet, og gitt meg mulighet til å bruke absolutt alt av kapital og tid om jeg trenger det. Hus og hjem kan ryke, sånn som da «Roseslottet» ble bygget.
Har du noen gang fryktet at du kommer til å angre på det valget?
– Oi, selvfølgelig. Det er en tanke som har slått meg, men kanskje mer før enn nå. Det er jo det som er å være menneske. Du tror på noe, men så kommer også tvilen, erkjenner Vebjørn, og understreker samtidig at han er svært glad i barn og setter stor pris på sine ni onkelbarn.
Selv uten en familie å forsørge, har Vebjørn fått kjenne på berg-og-dalbanen av følelser som følger med et kunstnerliv. Som nå. «Roseslottet» beskriver han som et altruistisk prosjekt, men det endte opp med en prislapp som var tre ganger høyere enn først budsjettert – sluttsummen endte på 50 millioner kroner.
– Det å bygge «Roseslottet» var helt på kanten helsemessig. Da det plutselig sa stopp og var tomt for penger, lå jeg i hybelleiligheten i Sørkedalen og fikk panikkangst. Jeg turte ikke gå opp på byggeplassen, og var ovebevist om at prosjektet var over.
Les også: Odd Nerdrum: – Et firkantet og moderne hus er ren forsøpling
Tvillingbroren Aune
Vebjørn retter seg opp i ryggen og stryker seg over tredagersskjegget. Det glassklare blikket mykner. Plutselig løsnet det. Tvillingbror Aune fikk inn et salg på et av Vebjørns store malerier, så de kunne komme videre med byggingen. Det var også en helt avgjørende teamwork ånd, gode samarbeidsavtaler med leverandører, og hjelp og økonomisk støtte fra flere som gjorde at de kunne bli helt ferdige til åpningen.
– Alt har en pris og livet kan oppleves tøft noen ganger. Men tøft skal det også være. Moren min er fra Vestlandet og har vokst opp på Jæren. Hun mener at vi skal ha motstand – at vi vokser på det. Og hvis vi klager eller syter, har hun sagt: «Slutt med det. Så klart dere skal møte på motstand!»
Han fortsetter.
– Jeg kan føle meg maktesløs noen ganger, som om motkrefter vil kvele meg. Men mye av slike følelser foregår bare i hodet. Så våkner jeg og tar meg sammen, for dypest sett så er jeg jo et utrolig privilegert menneske. Vi lever i et fritt land uten krig, og jeg har en varm seng og mat - og så kan jeg skape kunst!
Vebjørn vokste opp i Bærum og på Hvaler, omgitt av flere kunstnere. I barndomshjemmet skapte de ting. Hele huset så ut som en arbeidsplass, et atelier der de malte og jobbet over alt.
– Alle barn tegner og maler, og jeg er det barnet som aldri sluttet. Det har bare vært det jeg har vært opptatt av og har hatt lyst til å gjøre. Det har vært en så stor del av hele min oppvekst.
Han husker hvordan han bladde i farens kunstbøker – og ble besatt av å male noe som «snakket med» verkene til noen av historiens største malere som Rubens, Rembrandt og Caravaggio. Han beskriver en uro som manifesterer seg i kroppen når han ikke får jobbet mot det målet.
– Å skape kunst er noe helt spesielt. Det er litt som mellom en prest og en lege. Vi kunstnere jobber med livets ytterkanter. Vi jobber med sorg, håp, død, kjærlighet og lidelse. Kunsten har evnen til å trenge ned i det dypeste av menneskelivet, forklarer Vebjørn med en inderlig innlevelse, før han sporer av i en lengre digresjon hvor han trekker frem en av sine favorittsitater.
– Dronning Sonja sa det så fint. «Kunsten uttrykker hele det menneskelige, det vi tror på, det vi lever for, det vi er villige til å dø for. Derfor er kunsten ikke samfunnsglasur, den er tvert imot selve livsnerven».
Les også: (+) Maria Quisling sanei til alle intervjuer.Så banket Bjørn på døren
Synsforstyrrelser og hodesmerter
Etter en kopp varmende kaffe og en vaffel i besøkssenteret, beveger vi oss ut i en kald og krisp vinterdag.
Vebjørn leder an når vi tar for oss de rundt 300 maleriene som står utstilt midt ute i det majestetiske vinterlandskapet ovenfor Frognerseteren. Han tar oss over 30 år tilbake i tid, til den gangen da den hvor den iskalde vinterluften ble redningen da han opplevde at hele hans livsfundament raste.
I 1991 ble han løsemiddelforgiftet og gikk inn i et mentalt mørke.
– Jeg fikk synsforstyrrelser og slet med kraftige hodesmerter – som bare ble verre. Jeg kom i en situasjon hvor jeg ikke kunne male, som var helt uvirkelig, forklarer Vebjørn.
Frykten for at karrieren var over, beskriver han som et våkent mareritt. Å male hadde frem til det tidspunktet vært hele hans identitet. Antarktis ble redningen den gangen.
– Jeg begynte å trene og ble invitert med til Dronning Mauds-land i Antarktis for å dokumentere reisen etter gammel tradisjon. Der fikk jeg muligheten til å male litt enklere ting, som isfjell og pingviner, ute i frisk luft. Det var en stor kontrast. Å gå fra å være helt i mørket, til å sitte der ute i naturen og se muligheter. Det var helt avgjørende for meg.
Det markerte starten på en justering i kunstnerens identitetsreise. Tre ganger reiste Vebjørn til Antarktis, og i denne perioden begynte han å arbeide med større prosjekter og installasjoner. «Trollslottet», «Keplerstjernen» på Gerdermoen og fem broer rundt i verden basert på tegninger av Leonardo da Vinci, er noen av prosjektene som sprang ut av det som skjedde den gangen.
– Så du kan si livet blir til når man går seg vill. Og så har jeg hele tiden hatt et mål om å komme tilbake til malingen for fullt.
Les også: Kirsti (77) bor alene i fjellside uten naboer. Ingen veier fører dit
«Portrettmesterskapet» på NRK
Han føler selv han mistet noen år som maler, og har siden jobbet intenst for å ta igjen tapt tid. Etter 17 år i New York, er han fortsatt på «New York»-tid. Han jobber mye, men unner seg også en skitur ute i frisk vinterluft.
– Jeg jobber hele tiden for å bli bedre. Filosofen Einar Duenger Bøhn skriver at meningen med livet er å gjøre det du gjør, bedre. Det var også noe av grunnen til at jeg takket ja til å delta i «Portrettmesterskapet» på NRK.
Han ble egentlig spurt om å være med som gjestedommer i den andre sesongen av programmet.
– Jeg diskuterte det med min mor, som er en myndig jærbu. Hun svarte at om jeg skulle stille opp, måtte jeg pent delta i selve konkurransen. Hun mente at jeg måtte komme meg ut av komfortsonen, humrer Vebjørn.
– Jeg opponerer ikke mot min mor, det har jeg aldri gjort.
