Unni Askeland
Ektemannen falt for datterens venninne: – Klart det var et sjokk
Å være seg selv fullt og helt krever styrke og mot. Unni har begge deler. Kunstneren følger sin egen mal og lar seg ikke styre av andres meninger.
– Jeg velger å ha det bra, sier Unni Askeland (61) – åpenbart like sterk i viljen som i det faste blikket.
Det er noe katteaktig ved den kjente billedkunstneren.
Hun som både har sjokkert og underholdt ved å by på kroppen sin i kunsten, krøller sine frodige 181 centimeter til rette i en rød plysjstol under vår prat hjemme hos henne på Kløfta.
Assosiasjonen til et kattedyr forsterkes av at hun fra topp til tå er kledd i ettersittende, leopardmønstret tøy.
– Jeg elsker late, bedagelige morgener, slår hun fast, strekker armene til værs og gjesper.
Bevegelsene gjøres med synlig nytelse. Det sedvanlige forsøket på å dekke til gjespet uteblir. For som Unni om litt understreker: – Jeg er meg selv – fullt og helt!
Akkurat som et kattedyr.
Og der og da kommer det sannelig også en firbent pus tassende.
– Han liker ikke å bli kost med, advarer hun om sin gråhårede huskatt.
Vi lar katten smette mellom bena våre på vei inn mot kjøkkenet. Visstnok pleier han å dra hjem nok av mus, men denne morgenen må det ha vært skrint med fangst. Han er sulten.
– Pus har en kjæreste i nabolaget, en annen hannkatt, men jeg tror de sliter i forholdet, opplyser matmor.
– I det siste har han virket humørsyk.
Hun nevner kattens seksuelle preferanser like naturlig som hun snart skal komme inn på sine egne.
– Jeg har hatt en hund, og var veldig glad i den, men det er noe spesielt med katter, synes Unni.
– De er selvstendige, egenrådige, sensuelle – og gir faen i hva andre tenker om dem. Akkurat som meg!
Ville hjem fra Farmen
I forkant av intervjuet varslet Unni på telefon at hun ville prate om kunsten hun skaper.
– Jeg har tross alt 12 års kunstutdannelse, påpekte hun.
– Jeg har med andre ord langt mer å by på enn overskrifter som – «Unni Askeland fikk klamydia på Farmen-kjendis». Det fokuseres ofte mer på divaen enn kunstneren.
– Det var for øvrig veldig kjedelig å være på den Farmen-gården. Jeg ville trekke meg, men produsentene overtalte meg til å bli. Tenk at de klarte det. Jeg pleier å følge min egen vilje.
Et sukk høres, men den mye omtalte damen har også raust med selvironi. Ordene følges opp en av en klingende, dyp latter.
– I det minste dro jeg derfra uten å ha melket én eneste ku, legger hun fornøyd til.
Avtalen var å hente Unni hjemme. Sammen skulle vi kjøre til atelieret hennes på Jessheim – et sted hvor det er høyt nok under taket for kunstneren.
Atelieret rommer et dusin fargerike bestillingsverk, flere meter høye og brede, som venter på hennes siste magiske strøk – mens ny kunst er in spe.
Vi kom aldri så langt. I stedet ble vi invitert inn på kaffe i hennes tre etasjer store kråkeslott av en sveitservilla fra 1888. Et hjem like fascinerende som Unni selv. Hver krik og krok er fylt av overraskelser.
Rommene med rød- og grønnmalte vegger er prydet med malerier, mange av dem hennes egne verk, stabler med bøker står både på gulv og bord, og på husets to pianoer.
Det er møbler i plysj og brokade, lysekroner, nips, norske flagg, kandelabere og bilder av venner, blant andre hennes høyst savnede kunstnervenn, Ari Behn. Det kommer et sårt drag over det ellers muntre ansiktet når han nevnes. Selv om Unni forsikrer at det går fint å prate om ham, skifter hun raskt tema.
– Jeg trives med litt rot. Det er hjemmekoselig.
Les også: «Nå er det 50 meter til softis!» ropte Unni Askeland til barnebarnet. Så smalt det
Har fire barn
På kjøkkenet, hvor adventsstjernen fremdeles henger i vinduet, røper de mange ingrediensene stablet på benk og hyller at vertinnen også har matlaging som lidenskap.
Vi setter oss i stuen hvor vinglassene står klare ved tre uåpnede flasker med rødt.
– Går det bra at jeg tegner mens vi prater? spør Unni og griper tegnesakene på bordet.
Fargeblyantene i skrinet får leke seg fritt på tegneblokken. Å tegne ser ut til å skjerpe konsentrasjonen hennes, både når det gjelder hva som formes på papiret og praten om kunstnerlivet hennes.
– Min drivkraft til alt i livet er kjærlighet, erklærer hun.
– Enten det handler om kunst, mat, eller det å være mor og bestemor.
Hun er mor til fire, tre døtre og en sønn, og mot slutten av dagen – bestemor til seks.
– Beklager, sier hun og griper telefonen. Gjennom hele praten sjekker hun om meldingen hun venter på har kommet inn.
– Den ene datteren skal føde – når som helst, forteller Unni lettere andpusten ved tanken.
– Å få enda et barnebarn er enormt stort. Jeg elsker den sammensveisede flokken min.
De siste tre årene har hun delt hus og hverdag med et av barnebarna, Imanuel Kimani (14). Det betyr å stå opp i otta, smøre matpakker, være tilgjengelig for leksehjelp og lage middager – sammen.
Et ansvar den platinablonde mormoren med tindrende øyne beskriver som «utrolig givende».
Les også: (+) Jeg brøt all kontakt med mamma. Nå skal hun bli bestemor og krever å få være sammen med barnebarnet
Capow x 2G
– Imanuel er en fantastisk fin gutt. Hjemme er jeg bestemor og husmor, ute kunstner og diva. Det siste har ført til at det står en del sprøtt om meg i blader og aviser. Hverken Imanuel eller kompisene hans bryr seg om det. De synes jeg er en kul bestemor, sier Unni smilende – trygg på seg selv.
– I min familie respekterer og godtar vi hverandre. Hos oss er det rom for særegenheter.
Barnebarnet har kommet inn i stuen. Han venter høflig på en pause for å spørre om noe.
– Er det i orden at jeg lager en smoothie, Mimmi? Blenderen bråker jo en del.
– Selvsagt! forsikrer Unni blidt.
Den kjekke gutten hilser og går inn på kjøkkenet. Katten spretter håpefull etter ham.
– Si fra hvis du vil at jeg skal lage mat til deg, roper hun omsorgsfullt.
Han er vant til at mormoren har besøk. De vet å ta hensyn.
For to år siden slo Imanuel og kompisen Bruno Capodistrias gjennom med rapduoen Capow x 2G. De gikk til topps på VG-lista med singelen 31. etasje.
– Mye av tiden hans går med til å lage musikk, forteller bestemoren stolt av ham.
– Vi er begge kunstnere. Imanuel og jeg forstår hverandre.
Les også: Trygve Skaug: – Hjemme hos oss ble det ikke løftet noen pekefinger. Troen var fri for skam
Sin livs store kjærlighet
Bak seg har Unni kjærlighetsforhold preget av elleville følelser og kraftig turbulens. I dag er hun singel.
– Jeg orker ikke mer ubesvart kjærlighet, slenger hun ut – med styrke i stemmen.
Blikket er vendt mot tegningen som blir til på arket. Innvendig går hun tilbake i tid.
– Mitt livs store kjærlighet var Eric Andersen.
Faren til de tre siste av hennes fire barn, Oda, Signe, Henrik og Thea.
Hun møtte den amerikanske sangeren og låtskriveren sommeren 1980. Blonde, fagre Unni fra Jessheim hadde nettopp fylt 18 år og var allerede en lovende kunstner.
Da hun tyvlånte en blomstret bluse og et langt skjørt av moren for å dra på konsert, visste hun ikke at den kvelden ville livet hennes bli forandret for alltid. På konsertarenaen festet hun blikk med den vakreste karen hun noensinne hadde sett, Eric.
– Han lignet på et bilde av Jesus som farmor hadde hengende over sengen, forteller hun.
– Jeg fikk vite at han var en av dem som skulle spille, og tenkte at han var uoppnåelig.
Men etter konserten kom den kjekke artisten bort til henne med en rose.
– Eric kysset meg på kinnet, blunket og sa: ‘I’ll be back for you’. Jeg ble akutt forelsket.
Året etter kom han tilbake til Norge for å spille.
– Jeg ble sammen med en mann som var 20 år eldre enn meg, verdensstjerne og en fri fugl. Han var gift i USA, og jeg hadde kommet inn på en kunstskole i Kabelvåg. Brevene vi skrev til hverandre var mange, men avstanden stor. Jeg søkte trøst hos en annen og ble gravid …
Sa nei til Bob Dylan
Men kjærligheten vant. Sammen skapte de en familie.
– Før jeg var 28 år hadde vi fire barn. Jeg levde to parallelle liv, et som mamma i Norge og et som kunstnerbohem i New York.
Hun var ofte alene med ungene mens han reiste på turneer.
– Det var en «crazy» tid og jeg var sliten, men å være alene med ungene var fint. Jeg bygget opp min egen selvstendighet.
– Om jeg angrer på noe? I så fall er det rettet mot hva jeg ikke gjorde. Som å si nei til Bob Dylan, da han ville ha meg med turnébussen fra Langesund til Göteborg. Jeg prioriterte å bruke tiden min på barna. Livet som mamma, og senere bestemor, har alltid kommet i første rekke.
Mellom bleieskift og jetsettliv mestret hun å oppfylle drømmen om å bli kunstner.
– Jeg begynte å male som 16-åring og ble totalt oppslukt. Det føltes som tiden opphørte. En herlig meditativ tilstand. Selv om kunsten har blitt en hardtarbeidende jobb, er det den følelsen jeg søker tilbake mot.
Kunstnertalentet ligger i familien. Oldemoren hennes malte. Hun var den første kvinnen som gikk på kunstskole i Bergen, hvor familien hennes kommer fra.
– Jeg ville bli en stor kunstner, det var ingen tvil i min sjel.
Les også: Björg Thorhallsdottir: – Dødsfallet kom som lyn fra klar himmel
Leken og lysten
Kunstnergenet har hun ført videre til sine barn. I 2021 hadde hun en felles utstilling i Bergen med sønnen Henrik under navnet Kunsten er lang, livet er kort. To generasjoner med ulik stil, men anmelderne mente at begge viste en trang til opprør og selvutforskelse.
– Noen ganger står personligheten min i veien for kunsten, føler Unni.
De knallrøde leppene strammes og former en trutmunn.
– Jeg blir nok litt for mye for mange. Som sagt er jeg meg selv, og lar meg ikke pille på nesen! Det er ikke alle som takler det.
Etter at kjærligheten til Eric tok slutt, ble Unni venn og senere gift med 14 år yngre Sverre Koren Bjertnæs. I dag regnes han som en av våre viktigste samtidskunstnere.
– La oss droppe å prate om ham, sier hun kort.
I 2012 forlot han henne, til fordel for datterens venninne.
– Han bare gikk. Klart det var et sjokk. Jeg har jobbet meg ut av det.
Alvoret i ansiktet viker like plutselig som det kom plass for et litt rampete smil. Øynene glitrer.
– Det ga meg imidlertid mersmak på yngre menn, klukkler Unni.
– Jeg er leken og lysten av natur, og som en 30-åring i hodet. Å ha sex med yngre menn gir meg mest. De ser ut til å sette pris på at jeg er trygg på meg selv, og mine yppige former, føyer hun skøyeraktig til.
– Jeg er glad i kroppen min. Den har holdt meg i ånde i snart 62 år.
Selv om hun kan kjenne på savnet etter en mann i livet, og tilbudene jevnlig strømmer inn, er hun for tiden tilfreds med å skape kunst, lese bøker, tegne og skrive dikt, og være mest mulig sammen med familien.
– Jeg er åpen for kjærligheten, men vil ikke lenger dele sengen min med en mann.
Manageren til Askelands eksmann er kontaktet og gitt muligheten til å kommentere artikkelen, men har ikke ønsket å svare. (Red.anm.)
