Cathrine Fossum
– Han der skal bli far til mine barn, tenkte jeg
I frykt for å bli bedagelig komfortabel, tok Cathrine Fossum (46) med skrekkblandet fryd en avgjørelse som har snudd livet på hodet – på best tenkelig måte.
– Her en dag satt jeg og så trash-TV, noe jeg ikke har gjort på årevis. Jeg ble helt oppslukt, og da jeg så på klokken hadde det plutselig gått i fire timer! Å bruke så mye tid uten å gjøre noe «fornuftig» er uvanlig for meg, da føler jeg meg fort litt ubrukelig, forteller Cathrine Fossum (46) og ler.
For henne er det noe naturstridig med en tom kalender – og det å tillate seg å gjøre absolutt ingenting i noen få timer. Men etter nærmere 20 år som fast ansatt programleder og nyhetsanker i TV 2, har hun tillatt seg nettopp det. I hvert fall for noen få uker.
1. mars forlot hun en forutsigbar hverdag med fast turnus, til fordel for en frilansbasert programlederkontrakt med eget selskap.
– Det å ikke vite hvordan min yrkeshverdag ser ut om fem år, det gjør at det kiler i magen. Det ene øyeblikket blir jeg kjempeglad og tenker: «Fy fader så kult!» Så kan jeg få helt panikk og tenke: «Herregud, jeg må omskolere meg!». Det foregår litt i topplokket, kan du si.
Hjemme hos Cathrine på Nordstrand i Oslo skal kaffemaskinen til pers. Hun trykker i vei, men ingenting skjer. Cathrines grønne øyne gransker maskinen, som foreløpig ikke lystrer.
– Jeg blir så irritert når elektroniske ting ikke virker, og jeg som skulle ha kaffen klar til dere. Nå blir jeg nesten litt stressa.
Maskinen granskes inngående for å finne feilen, mens hun forklarer;
– Denne nye jobbsituasjonen er spennende. Jeg elsker å være programleder, lede debatter og møte mennesker, det har jeg lyst til å drive med så lenge jeg kan. Samtidig har jeg lurt på om jeg egentlig burde studere noe i tillegg.
– Er jeg for gammel til å bli politi nå? Også hadde jeg elsket å være psykolog! Jeg har allerede studert statsvitenskap, så her om dagen tenkte jeg at jeg kanskje burde studere sosiologi, for å lære noe nytt. Eller burde jeg ta administrasjon og ledelse? Jeg er litt impulsiv, og er redd for å ikke ha nok å gjøre, ler Cathrine.
Programleder i «Sommerhytta»
Omsider får hun i gang kaffemaskinen (etter å ha plugget i stikkontakten), og en stråle med rykende varm kaffe finner veien ned i en gul kopp. Hun lener seg lett mot det svarte, nyoppussede kjøkkenet som er dekorert med intet mindre enn tre trefjøler av ulik størrelse og fasong.
På spisebordet skimter vi nok en fjøl av samme kvalitet. Er det noe «Sommerhytta»-programlederen har lært gjennom to sesonger av programmet, så er det at ethvert hjem med respekt for seg selv, dekoreres med minst en skikkelig trefjøl.
– Det er arven fra Aina Sollie Steen (interiørdesigner «Sommerhytta» red.anm).
– Jeg kom hjem til Anders en dag og sa: «Herregud, vi har ingen trefjøler!» Etter å ha vurdert om jeg skulle finne noe tre og lage noen selv, dro jeg heller ut og kjøpte fem stykker fra samme butikk.
Effektivitet er et stikkord i livet til Cathrine. Det skal vi komme tilbake til. Men først vil vi komme til bunns i hva som fikk henne til å ta dette kvantespranget i jobblivet i en alder av 46 år.
Med to barn på henholdsvis 12 og 14 år, en ektemann, nyoppusset villa på Nordstrand, rentetopp og drømmen om en egen hytte – hva fikk henne ut av trygghetsbobla og over i ukjent farvann?
– Jeg er sikker på at jeg gjorde det som var riktig for meg nå. Jeg kjenner på masse frykt rundt det, men lærer også masse om meg selv i en slik prosess. Jeg elsker å være programleder og jeg jobber fortsatt for TV 2, som er viktig for meg. Men det er noe med det å tørre å slippe taket i noe som er trygt og fast, selv så trygghetssøkende som jeg egentlig er.
– Jeg er redd for å sitte fast og ikke utvikle meg, og heller blir bedagelig og komfortabel. Jeg har det best når jeg utfordrer meg selv og lærer nye ting. Cathrine smiler triumferende.
– Så er jeg veldig optimistisk og tenker at alt er mulig! Jeg forholder meg ikke til alder, jeg føler meg ung fortsatt. Jeg er jo bare 46 år og har hele livet foran meg.
De blonde lokkene danser lett over skulderpartiet på den hvite ullgenseren. Latteren sitter løst, og det samme gjør praten.
Dama vi er vant til å se som tydelig og nøytral nyhetsformidler på TV-skjermen, er avslappet kledd i stretchy skinnbukse og en myk strikkegenser. Ola-bukser, og alt annet som skaper en ubekvem, strammende distraksjon, styrer hun unna.
– 40-åringer er noen av de kuleste damene jeg vet om. Jeg ser på vennene mine og tenker: «For en fantastisk, ressurssterk, rå gjeng med damer!» På et tidspunkt finner du en trygghet i deg selv, samtidig som du har en lekenhet og erfaring med deg.
– Jeg har løpt mine to første maraton etter fylte 40 år og jeg har tatt mine første tatoveringer. Noen vil kalle det en krise, jeg kaller det en oppvåkning. Jeg var lei av å høre meg selv snakke om ting jeg ville gjøre, i stedet for å bare gjøre det. Nå tør jeg i enda større grad å være den jeg er.
Vokste opp i kristent hjem
Cathrine vokste opp i et kristent hjem med en lillebror, pappa som journalist og mamma som lærer. Med språk og kommunikasjon i monitor fra barnsben av, kan hun trygt sies å være arvelig belastet.
Fra Oslo sentrum, til Årvoll og senere Nittedal endte familien opp med å bygge sitt første hus på Mortensrud. Der ble familien værende og Cathrine ble boende til hun var ferdig på videregående som 18-åring.
– Det ble en del flytting, og det har jeg fortsatt med også i voksen alder. Jeg knytter meg ikke så lett til steder, heller til mennesker. Jeg er opptatt av det nære. Jeg kan trives hvor som helst og er veldig tilpasningsdyktig.
På fritiden var hun innom alt fra karate, håndball, jazzballett og kickboksing. Men allerede som 1.-klassing var hun skråsikker i sin sak: Det var journalist hun skulle bli, med politi som «back up»-plan opp om alt skulle skjære seg.
– Mamma har et opptak liggende, av at jeg og lillebroren min lager et radioprogram. Han var tre og jeg seks. Han var min «sidekick», men det er jeg som skravler og skravler. He-he. Han kom ikke til ordet, stakkar.
Cathrine ler mens hodet lett tipper bakover. Da som nå, hadde hun mye på hjertet. Den ene tankerekken avløser den neste, som en stafett uten målstrek i sikte. Cathrine forklarer at hun er skrudd sammen slik, at tankekjøret er konstant. Det var også en del av henne som tok stor plass i oppveksten.
– Jeg har alltid vært en person som har pratet mye, hatt mange tanker i hodet og jobbet med å konsentrere meg over lengre tid. Det var utfordrende på skolen, det er ikke alle som lærer best når man må sitte stille og følge med på en til tider monoton undervisning.
– Jeg var lett å distrahere, men også litt i opposisjon. Det var nok derfor jeg fikk nedsatt karakter i orden og oppførsel til jul i 8. klasse. Jeg prøvde å holde orden rundt meg, men det var likevel alltid rotete. Jeg brukte mye tid i oppveksten, på å prøve å skjerpe meg. Jeg prøvde å være mindre meg selv, erindrer Cathrine.
– Hvordan formet det deg?
– Jeg er ikke glad i den «flink pike»-betegnelsen, men det var nettopp det jeg endte opp med å bli. Eller prøvde å bli.
Panelmedlem i «Spillet»
Det bor en dualisme i Cathrine, som ikke er så lett å legge merke til. Den sprudlende og ekstroverte Oslo-jenta, bærer også på en underliggende engstelighet som har fulgt henne siden barndomsårene.
Hun har minner fra da en vaksine skulle settes på barneskolen. Pulsen banket i tinningene og instinktene slo inn: hun måtte komme seg unna, koste hva det koste ville. Da de andre i klassen brettet opp ermet for det lille sprøytestikket, rømte Cathrine hjem og gjemte seg på loftet.
Det tok måneder med mislykkede forsøk før lærerne og foreldrene greide å utmanøvrere den snartenkte jenta.
– Jeg var kjemperedd og ekstremt sta. En dag så jeg mamma komme inn i skolegården fra klasserommet der jeg satt. «Hvorfor er hun her nå?» tenkte jeg. De hadde planlagt et bakholdsangrep så jeg skulle få tatt den vaksinen. Da rakk jeg ikke å rømme.
– Jeg husker jeg fikk så panikk at jeg klamret meg fast i et bord da de forsøkte å dra meg med inn på det rommet. Plutselig var sprøyten satt, og da merket jeg ingenting. Det gikk jo bra! Det gjør helst det. Jeg har brukt mye tid på å engste meg uten grunn.
Det er lite som vitner om bekymringene som lurer under overflaten i dag. Som sympatisk «Forræder», reflektert panelmedlem i «Spillet», kontrollert nyhetsanker eller stødig debattleder, er det ikke en bekymringsrynke å spore. Men skinnet kan altså som kjent bedra.
– Jeg har vært veldig mye bekymret i mitt liv. Jeg har slitt med helseangst og katastrofetanker. Jeg kan le av det i dag, men det er veldig plagsomt når du er på ekte redd. Selv om jeg rasjonelt sett forstår at frykten ofte er ubegrunnet. Jeg er fortsatt redd for å gjøre feil, «styggen på ryggen» dukker opp titt og ofte, imposter-syndromet også. Men jeg takler det bedre, er flinkere til å flytte fokus og hente meg inn igjen. Derfor har jeg det også mye bedre, forsikrer hun.
– Det å vokse opp i et kristent hjem, har nok satt i gang en del prosesser. Alle vet at livet en dag tar slutt, men hva skjer da? De store eksistensielle spørsmålene har alltid tatt mye plass hos meg. Jeg er glad for at jeg har vokst opp med den dimensjonen i livet, men jeg identifiserer meg som agnostiker i dag. Jeg er åpen og nysgjerrig, og elsker samtaler om livets store spørsmål.
Les også: (+) Gro Hammerseng-Edin: – Jeg elsket å være mamma, men jeg kjente også litt på misunnelsen
Bor i villa på Nordstrand
Vi forflytter oss fra kjøkkenet og inn i stua. Her bugner det av puter i ulike farger, tekstil og fasonger. Eksotiske detaljer fra reiser rundt i verden møter fargesprakende, moderne kunst. Grønne, frodige planter, som hun ufrivillig tar livet av med jevne mellomrom, rammer inn det hele.
Nå skal visstnok ektemannen ha forbarmet seg over dem, som et siste desperat forsøk på å redusere plantebudsjettet. Cathrine understreker at interiør ikke er hennes greie. Hun er altfor effektiv til å ha en gjennomtenkt rød tråd gjennom hjemmet.
Her kommer nettopp effektiviteten vi så vidt var innom tidligere, inn.
– Jeg husker da jeg og Anders hadde kjøpt oss tomannsbolig på Mortensrud. Vi skulle innom butikken for å handle litt møbler og interiør før jeg skulle videre på jobb i Bergen. Da brukte jeg en halvtime, så hadde vi kjøpt alt vi trengte til huset. Jeg har ingen følelser rundt om det er den eller den puta som passer. På alle visninger vi har vært på, har jeg tenkt: «Her kan vi bo!».
– Heldigvis tråkker Anders på bremsen og er mer gjennomtenkt enn meg. Jeg er effektiv og en type som hopper i ting. Men akkurat den beslutningen jeg har tatt i arbeidslivet i dag, den er tungt forankret, bare for å understreke det.
Her gjemmer det seg for øvrig nok en dualisme.
– Jeg er veldig prestasjonsdrevet, men også ekstremt avslappet. På jobb er jeg ekstremt dedikert, perfeksjonistisk til og med. Opptatt av kvalitet og detaljer og at alt jeg gjør er gjennomarbeidet.
– Hjemme er jeg en litt annen type. Jeg kan gå på butikken med håret til alle kanter og genseren bak frem. Jeg legger ikke merke til det engang. Heldigvis har jeg en oppmerksom datter som holder meg litt i ørene her.
Ektemannen Anders Hovdan
Anders hadde gått på trinnet over Cathrine på både ungdomsskolen og videregående. Hun husket ham som en fyr med et rødt pannebånd. Han husket ikke henne i det hele tatt (det nekter hun å tro på). Da de møttes igjen på en fest da Cathrine var fylt 28 år, bestemte hun seg.
– Han der skal bli far til mine barn, var den første tanken som slo meg. Slik ble det. Vi feiret nyttårsaften sammen kort tid senere, og da husker jeg at jeg tenkte: «Nei, nå får jeg bare kysse ham». Jeg var kanskje litt mer frempå. Det er nok slik det fortsatt er, innrømmer Cathrine.
– Noen dager senere så vi «Donkey Kong»-filmen sammen på kino, og da sovnet Anders. Etter det har det egentlig vært oss. Vi to er veldig forskjellige, men det er en balanse i det.
– Så kom Maria (14), og Magnus (12) befant seg i magen da vi giftet oss – tre måneder etter frieriet. Og brudekjolen? Den brukte jeg fem minutter på å bestemme meg for.
Vi har beveget oss fra toppen av Nordstrand og til Cathrines lille pusterom, Hvervenbukta. Denne vårdagen glimrer badegjestene med sitt fravær, og det er kanskje ikke så rart.
Temperaturmåleren viser knappe fire røde i vannoverflaten. Hvermannsen holder seg med andre ord godt på avstand noen varmegrader til. For Cathrine er det kalde vannet synonymt med livsglede.
– Jeg begynte med helårsbading da yngstegutten min Magnus (12) ble født. Det ble en pustepause for meg. Det har blitt enda tydeligere med tiden. Ute i det kalde vannet er jeg hundre prosent til stede i meg selv og i øyeblikket. Der og da får kroppen og hodet en liten pause. Badingen gir så mye livsglede, det er nesten magisk.
Les også: (+) NRK-Idas ukjente side: – Det kan nok overraske noen
Kronisk frykt
Hun beveger seg stoisk ut i den speilblanke Oslofjorden i en kongeblå badedrakt. Cathrine er akkurat tilbake fra sin første barnløse sydentur med en venninne, derav den misunnelsesverdige brunfargen såpass tidlig på våren. En reise hun aldri hadde vurdert å rydde timeplanen for for bare ett år siden.
– Husket du hvem du var, helt uten barn å underholde?
– Det er det som er rart, det husket jeg nemlig plutselig! Vi bodde på en kjempefint all inclusive-resort sammen med mange godt voksne folk og pensjonister. Hele uka var det så mye opplegg og på fredagen skulle de arrangere neon-party på hotellet. «Herregud, hva er det vi har i vente?», tenkte jeg.
– Jeg klarte ikke se for meg at det kunne bli en gøy fest med den forsamlingen, meg selv inkludert. Det skal jo litt til å piske liv i en død hest.
– Så, hva ble det til?
– Jeg og venninnen min tenkte at vi kunne ta en drink og se hva dette her var, i det minste. Så viste det seg å være helt vilt! Vi måtte bare gi oss hen til festen. Det tok fem minutter, så hadde vi neonsminke i ansiktet og danset med sånne ballonger. Jeg hadde det fortsatt i meg.
Cathrine skrattler. Men noe har likevel endret seg på veien. Der hun med kronisk frykt for å gå glipp av noe i ungdomsårene, dro på fest med hjernerystelse, fem utslåtte tenner og skrubbsår i ansiktet etter en dårlig timet scooterulykke, omfavner hun i dag sin «nye» identitet.
– Jeg har levd veldig ekstrovert og undervurdert og neglisjert min introverte side. Jo eldre jeg blir, jo større er behovet for alenetid. Da pandemien kom og alt stoppet opp, ble jeg oppmerksom på hvor godt det var for meg å ikke ha noe på planen.
I dag er hun mer bevisst på å ta kontroll over sin egen tid.
– Nå elsker jeg å gå glipp av ting! Så elsker jeg å legge meg tidlig, helst før klokken ti. Når vi har middagsgjester hjemme eller inviterer til fest, går jeg gjerne og legger meg eller sier at «nå må dere gå hjem, festen er over», humrer Cathrine.
