Da Oskar inviterte Ulrikke på tur med te på termosen, var mye gjort

Samme dag som NRK fortalte henne, at de ikke kom til å sende henne videre til den internasjonale finalen, fikk Ulrikke beskjed om at hun gikk videre til neste auditionrunde av musikaloppsetningen av Mamma Mia.

Samtidig med at hun holdt på å grine seg i hjel over drømmen som gikk i tusen knas, måtte hun spille inn en ny auditionvideo, som skulle vise skuespiller-siden av henne.

Moren var med som motspiller, men levde seg så inn i rollen, at replikkene stadig kom feil ut.

«Kan du ikke bare lese dem opp, da!», gråt Ulrikke fortvilet, hun kunne ikke forstå hvordan dette kunne gå veien.

Få dager senere offentliggjorde NRK avgjørelsen om at de ikke kom til å sende henne videre. Samme dag fikk Ulrikke beskjeden om at rollen som Sophie var hennes.

– Jeg gikk nedover Bogstadveien med hunden min og gråt. Folk trodde sikkert det var fordi jeg ikke ble sendt videre, men det var av glede fordi jeg fikk rollen.

– Er det noe jeg har lært dette året, er det at det er kort mellom oppturer og nedturer. Jeg er opptatt av å bestemme meg for å gå videre. Si til meg selv, at nå har jeg grått nok, og at det alltid finnes nye muligheter.

Nybakt mormor

Vi møter henne på tørkeloftet. Det er i hvert fall slik det ser ut på skjermbildet foran oss, der hun sitter med hodet oppunder takmønet, med grove umalte treplanker på hver sin side av den mørke hårmanken.

Vi skulle ha møttes fysisk med både henne og moren Vigdis, hadde det ikke vært for at Ulrikke Brandstorp akkurat har blitt mormor.

Kvelden før intervjuet fikk vi en melding fra manageren Christopher. Ulrikkes elskede hund Onyx kom trolig til å føde samme natt.

Dagen etter fortsatte dramaet, intervjuet måtte utsettes igjen. Det hadde blitt komplikasjoner, det måtte keisersnitt til. En av valpene døde, men fire overlevde, og nå regner altså Ulrikke seg som nybakt mormor.

Hun er hjemme i foreldrenes hus i Skjeberg, har sovet to timer etter enda en natt som valpevakt, er usminket og trøtt i trynet, men like blid som hun pleier.

For det er dette med jenta fra «Særp» – hun er glad` trollet i eske som alltid dukker opp igjen, uansett hvor hardt og langt ned hun trøkkes.

Med seg på veien har hun nemlig hatt mamma Vigdis – som har lært henne å følge drømmen – og å alltid reise seg opp igjen.

Sa opp jobben, fulgte drømmen

I ti år jobbet Vigdis i skatteetaten mens hun drømte om å bli advokat. Da hun var tretti, og ble gravid med attpåklatten Ulrikke, bestemte hun seg for å gi det et forsøk, og sa opp sin faste jobb i staten.

Nå kommer hun fra et rettsmøte, men stemmen er rolig og vennlig. Vi har plundret med Zoom, forbindelsen er dårlig, vi tar det på telefon i stedet.

– Det var en stor avgjørelse å ta, med tre barn, hus og gjeld – og så begynne på en utdannelse du ikke vet om du egner deg for, forteller hun.

– Det har vært en stor del av Ulrikkes barndom å se meg sitte og lese og følge drømmen. Hun har sett at det er hard jobbing som gjelder, og at man ikke må gi seg, selv om det går trått.

Ulrikke var seks da Vigdis var ferdigutdannet og begynte å jobbe som advokat.

Under skoleavslutningen i andre klasse, sang Ulrikke «We are family» i neonrosa tights. Da en journalist fra lokalavisa spurte om hva hun skulle bli da hun bli stor, var svaret krystallklart: Superstjerne.

Les også: Hanne Sørvaag stråler med sin nye kjæreste

Legger hendene på ryggen

Overfor datterens store drøm var holdningen å oppmuntre og støtte, men legge hendene på ryggen og la henne «fikse sjæl».

– Det å gjøre ting selv, tror jeg er en veldig god ting for å bli selvstendig. Man føler jo en veldig mestringsfølelse når man har tatt den telefonen man egentlig ikke turte, sier Vigdis.

– Livet er ikke bare oppturer, det er utfordringer også, og da må man bare lære seg å løse dem. Ingen kan fortelle deg at du skal bli trygg. Du erfarer det gjennom å mestre.

Der Vigdis er analytisk, er Ulrikke en kunstnersjel som kan gråte og le i samme øyeblikk, beskriver Vigdis. Datterens store følelser var lenge vanskelige å takle.

For hva gjør du når barnet ditt drømmer om å bli superstjerne, men går fullstendig i oppløsning når verden går imot?

– Det var en utfordring at hun ble så lei seg.

Først da hun leste en artikkel om at noen barn må gråte først, før de kan gå videre med å finne løsninger, falt noe på plass.

– Jeg måtte venne meg til det. Så da fikk hun lov til å være lei seg … Men vi er ikke veldig tålmodige på det å være lei seg, det er begrenset hvor lenge vi trøster, før vi sparker henne litt videre.

Da Ulrikke ville starte på barneteater, men kom marsjerende ut etter første gang og ikke ville mer, ga Vigdis beskjed om at hun måtte holde ut.

Siden har hun kjørt henne rundt på utallige opptredener og auditioner.

– Jeg har vært med henne på alt. Men jeg legger meg aldri opp i det hun gjør på scenen, jeg bare er der. Jeg sier bare fra om noe ikke er ålreit. Ellers er jeg bare en skygge. Det gir trygghet.

Les også: Dorthe om Farmen: – Jeg kan bli lynforbanna

Fryktløs

Da Ulrikke skulle skrive stil på ungdomsskolen om sitt forbilde, skrev hun om moren sin. Om hvordan hun hadde satt seg et mål, jobbet hardt og nådd det.

– Hun har vært veldig inspirerende. Det er aldri for sent å følge drømmen. Hun har vært en stor støtte hele veien, forteller Ulrikke.

– Mamma tør å ta sjanser. Hun har vært veldig flink til å pushe meg til å hoppe på de mulighetene som dukker opp. Og hadde jeg ikke gjort det, hadde jeg aldri vært der jeg er i dag.

Hun ler.

– Jeg har blitt en fryktløs dame.

Vigdis var med henne da hun deltok i Idol som syttenåring i 2013. Så henne komme til semifinalen i The Voice som nittenåring og bli nummer 2 i Stjernekamp i 2018.

Da Ulrikke endelig gikk til topps i Grand Prix i fjor, var gleden enorm hos dem begge.

Desto mer krevende var det med stemmekaoset som fulgte og spørsmålet om hvorvidt rette artist vant. Og desto større var sorgen da også den internasjonale finalen utgikk.

Med den glapp også det som skulle være starten på en europeisk artistkarriere. Hun hadde allerede rukket å holde en konsert i Romania da koronaviruset stengte grensene.

– Det siste året har vært heftig, erkjenner Ulrikke.

– Bedriften min er jo bare meg, manageren min, og mamma og pappa. Når noe treffer, går det rett inn. Å ikke gå videre var greit det … Men å stå i det stemmekaoset … Jeg er stolt av teamet. Det var en kjempeerfaring på godt og vondt. Jeg hadde ikke klart det uten dem. Vi har hatt på gode gummistøvler og godt regntøy.

Så er glimtet tilbake i øyet.

– Og ok, så Eurovision ble avlyst – men herregud, jeg har fått kjæreste, vant Maskorama, fikk være med på Kompani Lauritzen og nå er det Mamma Mia …

– Jeg tenker herregud – jeg kommer til å ha mange gode historier å fortelle både barn og barnebarn. Som ikke er firbeinte.

Les også: Hallodamenes sterke minner: – Jeg kjenner at jeg fryser på ryggen når vi snakker om det

Kjærlighet ved første blikk

Det var etter å ha grått seg i hjel over avlysningen av ESC i mars i fjor, Ulrikke Brandstorp som sedvanlig tok seg selv i nakkeskinnet, så seg rundt etter nye muligheter, og innså at hun trengte litt mer kjærlighet i livet sitt.

Jeg vil ha en liten hund sang hun på Instagram, og dermed fikk hun lov til å låne Onyx, en fem år gamle terrier. Det var kjærlighet ved første blikk.

Dernest sveipet hun seg målrettet gjennom datingappen Tinder, og stoppet opp ved Oskar.

Da han inviterte på tur med te på termosen, var mye gjort. Nå er manageren kastet ut av leiligheten i Oslo til fordel for kjæresten. Hva falt hun for?

– For det første er han en veldig tålmodig mann. Når jeg er så nær mamma og pappa, så får han også svigers veldig tett på. Han er ekstremt omsorgsfull. Jeg falt veldig for måten han var med Onyx på.

Da hun skulle på fotoshooten med Kamille, var det Oskar som tok imot de første to valpene og lagde middag til hele familien etter at fødselsdramaet med hastekeisersnitt hos dyrlegen var overstått.

– Han er en god gutt. Han tør å være med på det eventyret her.

Hun stopper litt opp før hun fortsetter.

– Når han er sammen med en som meg, er det veldig mye meg-fokus. Jeg er opptatt av at mitt ikke er noe viktigere enn hans. Heldigvis er han bergenser, så han er vant med regnvær.

Strever med noe hver dag

Hun leser manus i sommer, har møttes på Zoom med Kåre Conradi, Thomas Numme og Ingar Gimle, som skal spille de tre potensielle fedrene hennes i musikalen.

Tross nerver for premieren i august, har det aldri stått på selvtilliten. En periode kjørte hun rundt i en bil med Ulrikke skrevet med store bokstaver over det hele. Å se navnet sitt på Mamma Mia plakatene sammen med alle de andre kjente navnene, føles rart.

– Jeg er jo bare Ulrikke fra «Særp». Det høres kanskje ut som om jeg bare har gode dager, men jeg strever med noe hver dag jeg også. Jeg vil få til så mye, og er min egen verste kritiker. Spesielt i forhold til Mamma Mia er jeg veldig nervøs. Hvis jeg driter meg ut, så er det så mange det går utover.

Hun ser for seg overskriftene. «Fantastisk forestilling – men hva i Guds navn gjorde Brandstorp på den scenen?»

– Alle har en dårlig dag på jobb. Jeg kommer garantert til å gå på en smell. Da kommer jeg til å gråte litt og ringe mamma – også er det en ny dag neste dag.

Hun kjenner seg igjen i rollekarakteren Sophie, som spontant inviterer alle de tre potensielle fedrene til bryllupet sitt. Og i gleden og energien hun mener stykket uttrykker, ikke minst i form av musikken.

– Jeg har lyst til å spille så lenge at jeg blir drittlei, ler hun.

Hvor hun er om fem eller ti år? Hun som hele sitt liv har drømt om å bli popstjerne, og de siste fem årene har gått all in for å få det til, tenker nå litt annerledes.

– Det er kanskje litt klisjé å si det, men etter å ha blitt litt eldre og har funnet meg selv litt mer, tenker jeg at det viktigste er å være lykkelig. Om det er ved å være på Folketeateret eller å spille konserter verden rundt, det vet jeg ikke enda.

– Planen er å nyte nuet. Jeg håper Oskar har holdt ut, og at det er noen unger og greier. Mamma har sagt at hun kan jobbe mindre.

Les også: Thomas Numme holdt de andre deltakerne våkne: Jeg tenkte: «Er det en motorbåt der ute?»

Nytt kapittel

Til høsten starter også et nytt kapittel for Vigdis og ektemannen.

Ulrikkes storebror har kjøpt barndomshjemmet i Skjeberg, nå flytter de til Oslo, til en leilighet bare to kvartaler unna Ulrikke, for å kunne følge henne videre på veien.

Ulrikke har vært tydelig på at hun fortsatt vil ha dem høyst til stede i sitt liv. At Vigdis har fått følge henne så tett, er noe hun setter stor pris på. Det som skulle være en kort prat, har blitt til en lang samtale om den veien de to har gått så tett sammen på.

– Det er den største gaven jeg har fått i livet. Det å få lov til det.

At datteren har holdt fast i drømmen om å bli artist, er noe Vigdis beundrer henne for.

Så mange ganger har hun hørt andre voksne være skeptiske når yngstejenta har snakket høyt om artistdrømmen, mange har prøvd å realitetsorientere henne, er det ikke lurt med en plan B?

– At hun har klart å stå i det, og ikke blitt påvirket til å velge noe annet … Men hun har alltid sagt: Noen lykkes – hvorfor skal ikke det være meg? Da har de blitt svar skyldige.

Eller som Ulrikke selv sier det, vi kan gi det siste ordet til henne, der hun sitter – ikke på et loft viser det seg – men i annekset faren hennes bygde til moren, da hun fulgte sin drøm om bli advokat.

– Jeg kan vinne Grand Prix en annen gang, jeg.

Makeup og hår: Enora Olsen/Stylemanagement Styling: Linda Myrseth/Stylemanagement

Bettan om forelskelsen: – Jeg tenkte: Er det virkelig mulig?

Da Siri Avlesen-Østli møtte Erik, tenkte hun: «Dette kommer aldri til å fungere»