TV 2s Desta Marie Beeder
TV 2-Destas sorg: – På slutten av dagen hadde den tykke TV-sminken fått markante striper. Gråten ville ikke stilne
Mormor Signe var Desta Marie Beeders beste venn. Med henne kunne hun prate om alt. Mormoren døde i 2011 – samme dag som hennes eldste barnebarn spilte inn sin første værmelding for TV 2.
La oss møtes på Postkontoret på Tøyen, foreslo Desta Marie Beeder (35).
Det viser seg å være en hyggelig kafé hvor det i gamle dager ble sortert post.
Til avtalt tid svinger vestlendingen inn døren, strålende blid, slik vi er blitt kjent med henne på God Morgen Norge, og starter intervjuet med en varm klem.
Navnet Desta er både et jente- og guttenavn i Etiopia hvor programlederens pappa ble født.
Det betyr blant annet «mild». Foreldrene kunne ikke ha gitt sitt eldste av tre barn et mer passende navn, men det viser seg at det er flere sider ved den vakre jenta i knallrosa
strikkegenser.
Hvis du har fulgt med på TV 2s Rydderevolusjonen (programmet der Desta Marie og hennes ekspertteam hjelper deltagere som lever i et konstant kaos og rot til å kvitte seg med halvparten
av tingene sine, red.anm.) vet du at hun også kan være svært bestemt, eller «overraskende streng», som seerne har skrevet til henne.
To sesonger på TV 2. Desta og hennes ekspertteam hjelper deltagere som lever i et konstant kaos og rot til å kvitte seg med halvparten av tingene sine.
I sesong to har hun med seg Mads Clemmetsen (27) og Caroline Leithe (32).
Vi ber henne beskrive seg selv.
– Ja, det er mange som har reagert på hvor streng jeg er i Rydderevolusjonen. «Vi ante ikke du kunne være slik».
Desta kaster hodet tilbake og ler.
– Jeg kan love deg at min mann, Boris Klyve, og mine yngre søsken, Daniel og Elisabeth, ikke ble overrasket. De har for lengst erfart at jeg er i stand til å sette ned foten – hvis det er nødvendig, for å oppnå resultater, understreker hun.
– For øvrig er jeg stort sett lys til sinns. «Mild», hun smaker på ordet, – jo, det passer bra!
Gjennom Rydderevolusjonen har Desta hjulpet folk med ikke bare å stue vekk ting, men også å rydde opp i følelseslivet. Flere av deltagerne har sagt at det har vært «livsforvandlende».
– For meg har det vært en krevende og rørende programlederjobb, sier Desta.
De store, brune øynene blir en anelse blankere.
– Innimellom har jeg vært fristet til å gi etter og si:
«Bare ta med deg det du vil tilbake til huset, det går fint». For jeg har jo følt meg litt slem. Da har jeg måttet minne meg selv på hvorfor de har valgt å inviterte et TV-team inn i sitt private kaos.
Av og til er kanskje streng kjærlighet den eneste løsningen? sier hun spørrende.
Les også: Moren sendte Trond Moi og faren på ferie til Gran Canaria. Det var der det første store sjokket kom
Alenetid
Desta kan menyen på kafeen utenat og bestiller seg en salat. Den kommer toppet med mange sunne godsaker, som er ukjent mat for en ikke-salatspiser.
På Tøyen har hun kjøpt et eget krypinn. «Hjemme» er i Bergen med ektemannen Boris.
– Som programleder i God Morgen Norge pendler jeg annenhver uke til Oslo. Hver morgen står jeg opp 03.40 og gleder meg til det. Jeg har alltid vært et A-menneske, kvitrer hun glad.
Hun starter dagen med en stor kopp kaffe.
– En fin stille stund. Om jeg spiser frokost eller ikke, kommer an på appetitten.
Det er ingen som vekkes når Desta skal på jobb i Oslo, men tilbake i Bergen – de ukene hun kan tillate seg å sove lenger – sliter hun med å snu døgnet de første dagene.
– Jeg spretter opp ved firetiden og forsøker å ikke vekke Boris. Han blir uansett ikke irritert!
Apropos mannen hennes, Desta sier han ler godlynt av alle hobbyene hennes.
– Du har stadig et nytt prosjekt på gang, pleier han å erte henne.
– Jeg elsker nemlig å utfordre meg selv. Å lære noe nytt er en stor gave. Med min jobb krever det at jeg også finner måter å koble av på, som for eksempel gjennom hobbyer.
– Nå for tiden lærer jeg kalligrafi, en form for skjønnskrift som er blitt brukt over hele verden opp gjennom historien. Vakre former og linjer som mange steder anses som kunst. Det er ikke så vanskelig som mange tror, men det er viktig å ha en bredkantet penn, deler hun entusiastisk.
Desta har ikke med seg den spesielle pennen, men sier hun har lyst til å skrive en liten hilsen til leserne likevel.
– Jeg har alltid hatt et rikt indre liv. Av natur er jeg analyserende og fanger raskt opp stemninger, en egenskap som både kan være en gave og en forbannelse. Jeg lærte tidlig å skape rom for egne tanker. Alenetid er viktig for meg.
Søkte til skogholtet på skolen
Desta oppdaget tidlig at hun var følsom.
– Som barn opplevde jeg det ikke som en styrke. Jeg var hun som i friminuttene tuslet alene rundt i et skogholt bak skolen. Først som voksen innså jeg at det kan være en superkraft.
Empatien hos Desta gjør at hun lettere kan leve seg inn i hvordan andre har det. Noe som ikke minst er nyttig som journalist.
– At jeg lett fanger opp stemninger hos andre, skaper også et jevnlig behov for å trekke seg litt tilbake. Det var nok derfor jeg søkte ut i skogholtet på ungdomsskolen.
Desta bodde i Åsane utenfor Bergen og opplevde miljøet som litt røft.
– Jeg opplevde nok at det var mange uskrevne regler, for eksempel hvilke klær en burde ha. Adidas var in-merket. Mine klær kom fra Sparkjøp. Det var helt greit for meg, men var nok med på å stemple meg som annerledes, tror hun.
Veslevoksen av natur valgte hun tidlig å være tro mot seg selv.
– Min beste venn var mormor, Signe Beeder. Med henne kunne jeg prate om alt. Hver fredag etter skoletid tok jeg bussen alene hjem til henne i Fyllingsdalen.
– Det brune rekkehuset med flatt tak fra 60-tallet var mitt skattkammer. Mormor hadde en haug med hjemmesydde klær som jeg fikk lov til å kle meg ut i.
Les også: (+) Da Ingrid så Jakob, sa det «pang»:
– Problemet var bare at jeg var opptatt
Ingen klassisk husmor
– Mormor hadde gått på husmorskole og serverte meg saftige kjøttkaker med poteter og brun saus. Det ble aldri slik at hun lærte meg å lage mat, men jeg har arvet kokeboken hennes.
– Da hun flyttet på sykehjem på 2000-tallet, tok jeg den med meg. Siden har den nærmest vært en følgesvenn. Et godt minne om mormor.
«De fleste husmødre har en lang og slitsom dag. Derfor må de sørge for tilstrekkelig hvile», står det skrevet i kokeboken.
– En slik omstendelig jobb hadde ikke passet for meg. Jeg er ingen klassisk god husmor. Selv om jeg er ganske ryddig og renslig, blir jeg overhodet ikke plaget av litt rot.
Hun har mange hyggelige minner om mormoren.
– Vi pleide å ta snøggbåten innover de billedskjønne fjordene til Balestrand, mormors barndomssted. Der plukket vi masse bær – og jeg satt på ryggen hennes og plukket pærer. Jeg kan ennå høre den glade latteren hennes, sier Desta og smiler mykt.
– I Bergen har jeg en minnebok hvor mormor med sirlig løkkeskrift har skrevet: «Tusen takk for at jeg får lov til å være din hjertevenn».
Mormoren var bare 60 år da hun fikk diagnosen Alzheimer.
hennes aller beste venn. Foto: Privat
– Å gradvis miste kontakten med henne var tungt. Hun kunne ha vært 85 år nå, men gikk bort i 2011.
Samme dag spilte hennes eldste barnebarn inn sin første værmelding for TV2.
– Da vi ble oppringt fra sykehjemmet, reiste jeg dit sporenstreks fra studioet. På slutten av dagen hadde den tykke TV-sminken fått markante striper. Gråten ville ikke stilne.
– For meg ble det en veldig rar dag. Det var starten på et nytt kapittel og slutten på et annet – mitt liv med mormor. Jeg savner henne fremdeles.
På rett hylle
Da Desta begynte ved Universitetet i Bergen for å ta en bachelor i medievitenskap, var det midt i blinken.
– Jeg stortrivdes øyeblikkelig!
Hun tok et tilleggsfag i praktisk informasjonsarbeid, som ga henne en praksisperiode i TV 2 kommunikasjonsavdeling.
I starten skrev Desta programomtaler for tekst-TV. Som sommerjobb fikk hun oppgavene med å bestille filmer på videokassett fra hele verden og skanne dem inn.
– Jeg satt på et avsides kontor og trodde knapt at noen la merke til meg. Det kom som en stor overraskelse at en sjef stakk hodet innom og foreslo at jeg stilte på audition som værmelder.
– Hvorfor i all verden spør de «bibliotekaren» om å være på TV?, undret jeg – 22 år ung og livredd. Det var da jeg møtte Eli Kari Gjengedal – blid som en sol og imponerende raus.
Desta får ikke fullrost den kjente værsjefen, som har
blitt en av hennes nærmeste venner.
– Slik vil også jeg møte og hjelpe andre, slo det meg umiddelbart. Eli Kari ble et forbilde.
Alt var riktig med Boris
Praten om vennskap får Desta til å tenke på noe en lærer sa til henne på ungdomsskolen.
– Kjartan het han og hadde åpenbart lagt merke til at jeg gikk litt for meg selv, for en dag tok han meg til side og sa: «Desta, det er ikke sikkert din beste venn er her. Men det betyr ikke at du ikke finner han eller henne senere, et annet sted».
Og nettopp det har skjedd.
– Jeg har møtt alle mine nære venner som voksen, foruten mormor og mine søsken. Jeg er ikke forelder selv, men tror ikke at voksne trenger å være så redde for at barna ikke passer inn. Livet er langt.
Det var etter to år som værpresentatør at hun møtte Boris, som er produsent i TV2.
– Hva kan jeg si? Det var bare umiddelbart riktig å være et oss. Bare ti dager etter den første daten dro vi til London. Der tuslet vi rundt, både gatelangs og i parker, fikk med oss et teaterstykke, slo oss ned på en pub med hver vår bok – for vi kan også være sammen uten nødvendigvis å prate.
– Det er godt å føle seg så samstemt med et annet menneske. Vi gjorde London til vår by og reiser dit så ofte vi kan. Nå har vi vært et par i snart ti år. I mai har vi syv års bryllupsdag.
Vi vet på forhånd at Desta ikke vil at praten skal bli for privat. Derfor er det ekstra hyggelig at hun deler litt om Boris og seg.
– Han er veldig rolig og fin, komfortabel med seg selv, trygg og god, beskriver hun kjæresten.
– Boris er også en av dem jeg ler aller mest med. Jeg føler meg veldig heldig!
Les også: Deltakerne i «Kompani Lauritzen» avslører det verste de opplevde
Hjemlengsel
Hverken fast jobb eller kjæreste kan stoppe Desta fra å utvikle seg selv videre.
– Jeg ønsker å være åpen for nye muligheter slik at jeg kontinuerlig kan lære mer.
Etter seks år som værpresentatør takket hun for seg og dro en periode til New York. Der arbeidet hun med salg for Vimond, et strømmeselskap som har utviklet dagens TV2 Play.
– Jobben var å selge norsk strømmeteknologi til ulike medieselskaper. Noe jeg hadde svært lite kunnskap om, innrømmer hun – og ler godt.
– Jo visst ble det krevende! Ikke minst fordi jeg hadde fryktelig hjemlengsel, men den totale lærdommen ble fin å ha med seg videre. Som aldri å gi opp!
– Når jeg ikke fikk svar på de første tre e-postene, oppdaget jeg at det var viktig å holde ut til den femte. Da hadde som regel de fleste gitt opp, og det ble mulig å få napp.
Årene har lært meg at det meste ordner seg til slutt. Nå gleder hun seg til å komme tilbake som programleder i God Morgen Norge.
– Der har jeg fremdeles mye å lære og mye å gi. Jeg arbeider med et fabelaktig team, og tenk – vi får den store gleden av å ønske det norske folk god morgen!
Idet lysene slukkes i studioet på Aker Brygge, trekker Desta seg gjerne stille tilbake.
– Da blir jeg igjen som jenta på ungdomsskolen, hun som har behov for å være litt for seg selv.
Søskenkvelder
Desta liker å møte nye mennesker, men helst færre om gangen.
– Jeg trives best med nære samtaler, som nå – oss to, sier hun og tar en ny munnfunn med salat.
Etter tankefullt å ha tygget litt, fortsetter hun:
– Jeg trenger trolig litt tid på å prosessere det som blir sagt. For jeg synes slett ikke det er skummelt å møte nye folk. Tvert imot, det er så spennende å oppdage sider ved andre som gjør oss forskjellige.
Desta sier hun blir begeistret av mennesker som viser en lidenskap for valgene de har tatt i livet, enten det er diplomaten som prater om Ukraina eller elmontøren som vet hvor de største farene skjuler seg i et hjem.
– Broren min Daniel er forskalingssnekker. Jeg synes det er veldig moro å høre om hans jobb. I fjor klarte han NM-kravet på 10 000 meter. Med sin viljestyrke er han et kjempeforbilde når det gjelder å sette seg mål, roser hun ham.
– Selv begynte jeg først å trene i 2020 etter deltagelsen i Kompani Lauritzen.
Daniel er tre år yngre.
– Som barn sloss broren min og jeg som hund og katt.
– Elisabeth, som er åtte år yngre enn meg, var for liten til å henge med oss. De siste 15 årene har vi blitt nære venner. Elisabeth er lun og rolig og utrolig flink til å lytte.
– Egentlig burde hun ha blitt journalist. I dag jobber hun med sosiale medier.
Desta var den veslevoksne søsteren som tidlig påtok seg ansvaret å lose dem gjennom livet.
– De ringer meg fortsatt for å få råd. Å kunne hjelpe gir den beste følelsen. Jeg spør også gjerne dem. Vi heier på og støtter hverandre.
Da vi spør om tantebarnet, fireåringen Jacob, erklærer Desta nesten andpusten: – Den guttungen er et geni! Han kan navnene på samtlige, kjente profesjonelle syklister!
– Jeg er fullstendig tullete, tantete forelsket i ham!
Hun formelig lyser av tante-stolthet.
– Det føles litt som jeg har fått en lillebror på nytt. Jacob minner meg om Daniel, litt forsiktig av vesen.
I fjor startet Desta, Daniel og Elisabeth en ny tradisjon, «søskenkvelder».
– Det vil si at vi møtes på rundgang hos hverandre, lager middag, drikker vin og prater til langt på natt. Om følelser og opplevelser – ja, om alt som opptar oss.
Neste gang er det Elisabeths tur. Jeg ser frem til det!
Mellom de syv fjell bor det foruten ektemannen, søsken og nevøen, også venner hun helst vil se ofte.
– De er alle en del av mitt sikkerhetsnett som jeg gjennom årene møysommelig har heklet. Jeg setter enormt pris på de fine menneskene jeg har i livet mitt. De fortjener å høre det – om og om igjen! Det finnes ingenting bedre enn genuint å ønske hverandre det beste.
