Trygve Skaug
– Hjemme hos oss ble det ikke løftet noen pekefinger. Troen var fri for skam
Når det skjer noe positivt eller negativt, drar den folkekjære artisten og poeten Trygve Skaug (39) hjem til mamma. Ellers spiser de middag sammen hver mandag den uken barna hans bor hos ham.
– Det er så mye jeg setter pris på med mamma, som at hun våger å spørre «hvordan har du det, egentlig?» Og hun forventer et dønn ærlig svar, forteller Trygve Skaug.
De uttrykksfulle, milde øynene møter morens. Fire øyne fylt med godhet.
Vi sitter rundt spisebordet i foreldrenes hjem i Ørje, Ann-Christin (67) og Terje (72). En kort spasertur fra poeten og musikerens eget hus og en kort kjøretur fra svenskegrensen.
– Det er hit jeg kommer når det skjer noe, enten det er en god plateanmeldelse eller en skilsmisse, nevner Trygve.
En svært privat person
For tre år siden skjedde det han kaller for et livsomveltende brudd. Trebarnsfaren vil ikke utbrodere det. Han er en svært privat person. Selv om vi ut fra hans dikt og sangtekster kan være fristet til å tro at vi vet mye om den folkekjære mannen.
– Vi spiser middag sammen hver mandag de ukene barna mine bor hos meg. De er nå syv, elleve og femten år, de elsker å være her hos verdens beste farmor og farfar.
Igjen deler mor og sønn et blikk. Denne gangen ser det ut til å romme noe sårbart.
– Vær så god, forsyn dere med kaker og frukt, bryter Ann-Christin inn i tankerekken.
Den omsorgsfulle kvinnen er rask til også å fange opp det som ikke sies med ord.
– Av mine fire barn, tre gutter og en jente, er Trygve den som er mest lik meg. Vi to bærer følelsene utenpå og blir lett rørt. For øvrig har hele vår familie en hang til dype samtaler. Ingen av oss kan beskyldes for å være overfladiske, sier hun skøyeraktig.
Med glimt i øynene lener hun seg forover for å betro noe om sin yngste.
– Som barn tegnet Trygve mennesker med de rareste ansiktsuttrykk, og det på Post-it-lapper. Folk med sigarsneiper og som virkelig så skumle ut. Læreren hans ble veldig bekymret.
Selv smilte hun av det, den gangen som nå. Ann-Christin kjenner barna sine godt.
– Det skremte hverken Terje eller meg. Vi visste at minstegutten vår var, tja, hva skal jeg si, en undrende gutt. Allerede som barn hadde Trygve et visuelt behov for å uttrykke seg.
Hun vender seg spørrende mot sønnen.
– Kanskje det har noe å gjøre med at du ikke så lett slipper andre innpå deg?
Han smiler avvæpnende.
– Du kan være inne på noe, svarer han varsomt og vender oppmerksomheten tilbake til henne.
– Skulle ikke denne reportasjen handle om min fantastiske mamma? spør han smilende.
Selv om budskapet leveres spøkefullt, rommer det et godlynt varsel. Trø meg inkje for nære.
Les også: Anders Rydning: – Bare mamma så hvordan jeg slet
Albumet «Stor gutt»
Trygve skriver gjerne dikt og sangtekster om mennesker som betyr noe spesielt for ham. Dedikert til moren har han blant annet skrevet:
«Mamma jeg står her nå rett opp og ned fordi du lærte meg å finne ut av det selv å ikke krabbe rundt på alle fire og se verden nedenfra og opp men å reise meg på nytt og på nytt for det er alltid din stemme jeg hører når jeg trenger at noen sier sånn ja opp igjen.»
Ann-Christin trekker pusten dypt ned i magen. Beveget.
– Jeg er så stolt av deg, sier hun med sin varme stemme.
Det overrasker henne ikke at sønnen har blitt en folkekjær poet og artist.
– Vi leste mye for barna og vekket en interesse for lyrikk og litteratur. I tillegg liker alle i familien å spille ulike instrumenter, mest gitar og piano. Trygve fant sin genuine måte å gi uttrykk for følelser gjennom både ord og musikk. Det er bra når en har mange spørsmål.
– Jeg lever godt med mange spørsmålstegn i livet, til troen, håpet og kjærligheten, sier artisten som er utdannet innen ledelse og økonomi.
Trygve er kjent for å synge og skrive dikt om de nære tingene i livet. Han er en av Norges mestselgende poeter, har gitt ut mange bøker og er også en anerkjent tekstforfatter for flere norske artister.
I januar slapp han sitt niende album, «Stor gutt», som fikk svært gode anmeldelser. Han synger blant annet om forelskelse og hjertevondt, og om troen sin.
– Å vokse opp med troen på Gud har vært en berikelse. Hjemme hos oss ble det ikke løftet noen pekefinger. Troen var fri for skam. Å ha Gud som en rettesnor i livet er mitt valg. Jeg synes det er godt å kunne lene seg på noe som er langt større enn meg selv.
Flyktning fra Uganda
Han vokste opp i nabobygda Trøgstad hvor det annenhver søndag var gudstjeneste i kirken.
– Kompisen min Halvard og jeg satt på galleriet, ganske nær orgelet. Vi hadde med kortstokk og After Eight. Sjokoladen fikk vi av bestemoren hans. Hvis vi var stille, var det lov å ta en smak etter prekenen og hver salme, minnes han og ler.
– Sterkest inntrykk gjorde trøkket fra det brusende orgelet. Det fikk trebenkene til å dirre. Kirkemusikken var min første opplevelse av å være på konsert.
Han vokte opp i et hjem med enormt hjerterom.
– Døren var åpen for alle, og vennene våre stortrivdes. Det var raust med mat og snacks, og de ble ofte borte en times tid på kjøkkenet for å betro seg om et eller annet til mamma eller pappa. Da jeg hadde flyttet ut hjemmefra, tok mamma og pappa til seg en 16 år gammel foreldreløs flyktning fra Uganda. De ble kjent med ham da han kom til kirken. I halvannet år bodde han hjemme hos dem.
– Vi ønsket å adoptere ham på ordentlig, skyter hun inn, – men det lot seg ikke gjøre.
– Han nærmest fotfulgte Terje, som behandlet ham som en sønn.
Nå er han er en del av storfamilien som de andre.
– Mammas mange «omsorgsprosjekter» har aldri gitt meg følelsen av å være tilsidesatt. Tvert imot ble det en flott lærdom. Vi fikk erfare at desto mer du gir, jo mer får du av kjærlighet. En av mange verdifulle gaver jeg fikk med meg hjemmefra.
Det kan se ut som begge har noen tårer på lur.
– Trygve har som nevnt mange talenter, sier hun lett rørt.
– Jeg vil påstå at hans største er å glede andre.
Han påminner moren om at han også testet ut grensene.
– I tenårene farget jeg håret rødt og gikk i rare, gamle militærklær. Det kan ha vært et rop om «se, her er jeg!» Jeg ville nok også teste ut om mamma og pappa ble flaue over meg. Det ble de aldri.
– Uansett hva jeg har gjort, har dere sagt «vi er glad i deg». Det samme sier jeg til mine egne barn. Vel ofte, synes de, men det er veldig koselig og viktig.
Les også: (+) «Jeg skammer meg. Skal barnet se mammaen sin så svak? Mammaer skal jo ikke være sånn?»
Utdannet til synspedagog
Mor og sønn evner begge å glede.
Vi spør om de har strikkegensere å ta på til fotografering utendørs.
– Gjett om vi har! Jeg elsker å strikke, er Ann-Christins spontane reaksjon.
– Heldigvis har jeg hele ti skjønne barnebarn å strikke til.
Den sjarmerende damen henter frem en høy stabel med fargerike, myke gensere. Trygve henter frem en grå. På ermet har den en påsydd, liten lapp hvor det står «laget av mamma».
– Jeg kan gjerne strikke til dere også, tilbyr Ann-Christin oss raust.
– Bare send meg mønster, garntype og farger. Jeg har blitt pensjonist og har tid.
I mange år jobbet Trygves mor i barnehage. Som voksen utdannet hun seg til synspedagog.
– Jeg ville lære mer om å tilrettelegge for barn og unge med synsvansker. Datteren vår Heidi (46) vokste opp med en øyesykdom, Retinitis Pigmentosa, som senere gjorde henne blind. Hun klarer seg veldig bra, men vi lærte at systemet ikke helt forsto hva hun trengte underveis.
Trygve sier at foreldrene gir ham og søsknene vinger når de møter på motstand.
– Mamma og pappa har aldri satt noen begrensninger for hva vi kunne få til. Og de har troen på at det meste er mulig å løse. Det har hjulpet meg helt siden barndommen. Som guttunge var jeg nemlig den litt tykke, og det bød innimellom på problemer.
Han husker en episode.
– På barneskolen ble jeg ofte ertet av noen eldre gutter. En gang holdt de meg fast. Jeg klarte å kjempe meg løs, men ikke uten at den ene begynte å blø. De løp derfra gråtende. De andre barna trodde at jeg hadde banket dem. Plutselig snudde vinden. Det ble lettere å være meg.
– Som jeg startet med å nevne, å sette ord på det du opplever, er også en god plan å følge. Det påminner fremdeles min kjære mamma meg om. For jeg baker ofte følelsene inn mellom linjene i et dikt eller en sang, innrømmer Trygve med øynene festet på moren.
– Jeg trives med å leve litt lukket, men mamma klarer alltid å lese og åpne meg opp!
