Sven Nordin om sin ukjente side: – Torhild er ekstremt tålmodig

– Det er jo bare å innse det: Kvinner er mye flinkere enn menn til å snakke om følelser. Til å ta vare på hverandre …

Sven Nordin (67) lar ordene henge i luften et øyeblikk.

– Men jeg tror det er noe på gang. Jeg tror også menn endelig begynner å mestre dette. Og ikke bare unge menn. Også i min generasjon. For vennskap og åpenhet blir jo bare viktigere og viktigere, jo eldre en blir.

Bor i bydelen Kampen

Sven Nordin bor fremdeles i bydelen Kampen, en slags landsby midt i hovedstaden. Lave trehus og hemmelige hager, idylliske små gater og torg – og en svært lokalpatriotisk ånd svever over det hele.

Her, i en gammel ombygget stall, har Nordin og kona Torhild Strand bodd i 38 år. Her har de hatt småbarn, sett dem vokse opp og vinket farvel til dem når de har flyttet hjemmefra. Og nå, etter veldig mye frem og tilbake-tenkning, har de selv bestemt seg for å flytte.

– Vi vil fremdeles bo i ­sentralt, men gjerne på ett plan. Og helst med garasje i kjelleren. Og heis.

– Alderen merkes?

– Jo, jeg er jo blitt eldre, men da Liv, den ene datteren vår, som er fysioterapeut, foreslo at vi burde få oss en sånn leilighet med ekstra brede døråpninger og ingen dørstokker, reagerte jeg. Hverken Torhild eller jeg er helt på gåstolnivå riktig ennå, sier han.

Og akkurat det er det vel ingen som heller mener. Nordin er stadig å se som den snartenkende og handlekraftige politietterforskeren Wisting, femte sesong ble ­nylig ferdiggjort og kommer på en skjerm nær deg nærmere jul.

Mesteparten av høsten har han også stått på scenen flere kvelder i uken i suksessforestillingen «Et glass til», og den neste tiden skal han pugge en leksikonlang tekst. Like over nyttår skal han og Johannes Joner trø til med den moderne klassikeren «Påklederen» på Oslo Nye Teater.

– Jeg merker at det tar ­lengre tid å lære tekst utenat enn det gjorde før, men – det går fremdeles bra.

– Du fylte 67 i år …

– Ja, så nå kan jeg løse ­honnørbillett på trikk og buss, avbryter han entusiastisk.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

– Det føles veldig bra!

– Å ha passert pensjonsalderen eller å kunne reise til halv pris med kollektivtransport?

Mari Boine avslører hemmeligheten: – Kraften går gjennom meg

– Begge deler! Ha-ha!

Les også: Nils Ole Oftebro: – Jeg vil at de skal ha noe igjen etter meg

25 i hodet

Nordin sier at han har det ­ ­virkelig fint. Synes at livet har kommet inn i en behagelig og rolig flyt.

– Det er sikkert en klisjé å si at man fortsatt føler seg som 25 i hodet, samtidig som kroppen stadig minner deg om at du ikke er det, men jeg føler meg ganske «fit». Toppetasjen fungerer også bra.

– Hva er hemmeligheten?

– Jeg tror mye av det handler om at jeg jobber på kryss av generasjoner. Som skuespiller må man det. Heldigvis.

– Man holder seg ung av å jobbe sammen med unge folk?

Nordin stryker en hånd gjennom håret, som fremdeles er mer blondt enn grått.

– Ja, jeg tror faktisk det er noe i det. Og så handler det selvfølgelig om ens egen innstilling. Setter man seg ned og lener seg godt tilbake, er det en fare for at man blir sittende, sier han og forteller at en god kollega og venn, skuespillerveteranen Kari Simonsen er et eksempel på det motsatte.

Til tross for hun er 86 år gammel, oppfører hun seg stadig som hun skulle vært mye yngre, og ifølge Nordin er hun er fortsatt «smakk!» i hodet.

– Kari følger med. Til de grader. Og hun blir ekstremt irritert når kolleger på hennes alder klager over at de ikke har noen fremtid lenger. «Selv­følgelig har du en fremtid – helt til du ikke har det lenger», sier hun. Og der er jeg helt enig.

Les også: I mange år festet Kari Simonsen en binders i buksa. Det var det en viktig grunn til

Tvangslidelser

Vi har tatt plass ved kjøkkenbordet i den ene enden av ­andre etasje. Å si at det er ­ryddig, ville være å lyve. Det er helt strøkent. Ja, det ser ­nesten ut som en reportasje fra et interiørblad. Eller en bolig­annonse – som kan forklares med at boligen nylig ble fotografert for salg. Men det spørs om det egentlig så veldig ­annerledes ut her før det.

– Jo, jeg har nok et lett ­anslag av OCD.

– Hva sa du? OCD?

Han nikker. OCD er en forkortelse for «obsessive-com­pul­sive disorder», eller tvangs­lidelser på godt norsk. Men er ikke det ganske alvorlig?

Nordin smiler.

– Jeg sa at jeg hadde et lett anslag, sier han og legger til at han selv ikke opplever det som en lidelse. Ikke engang som et problem.

Det er heller andre som synes hans godt over ­snittet trang til «ordning & reda» kan bli litt slitsomt. Hvis noen, les: hans kone, for eksempel legger fra seg et påbegynt eple på bordet, blir det neppe liggende der mer enn et par minutter. Maks.

– Torhild er både ekstremt tålmodig og har høyt utviklet humor, sier han og forklarer: Hvis hun for eksempel har venninnegjengen på besøk når han kommer hjem etter forestilling, så vet hun at det tar litt tid før han kommer opp til dem, fordi han må sjekke at alt er som det skal være i alle rommene i første etasje.

Sven og Thorhild har vært sammen 42 år, og kjenner hverandre ut og inn.

– Hun kan også være troende til å med vilje flytte litt på et par stoler i stuen, vel vitende om at det første han gjør er å sette dem på plass igjen.

– Så kan hun si til sine venninner: «Se der! Ja, hva sa jeg? Nå skjønner dere hvilken gal mann jeg er gift med!». He-he.

– Opps …

– Nei, da. Det er bare morsomt. Hun har forresten fått forespørsler fra flere venninner om de kan få låne meg med hjem i noen dager.

Les også: (+) Mamma sier hun ikke vil være bestemor og det er så sårt

Re opp sengen

– Er det andre ting du må gjøre hver dag?

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Nordin nikker sakte. Og ­ettertrykkelig.

– Jeg må re opp sengen min hver morgen. På militært vis. Helt stramt og glatt. Det mener forresten mange flere enn meg at er en fin start på dagen. Mestrer du det, er det stor sjanse for at det du vil foreta deg senere på dagen også går greit.

– En ryddig start?

– Ja, nettopp. Videre må de løse putene i sofaer og stoler være fluffet og satt opp riktig, med en sånn kløft i midten. Og … jo, det er flere andre småting, sier han og trekker på skuldrene.

– Byr dette på problemer i hverdagen?

– Nei, egentlig ikke.

Han tenker seg om.

– Eller, for en tid tilbake hadde vi noen gulvtepper med frynser på endene. De måtte ligge helt rett, og det tok jo litt tid å få til. Så jeg har mistet noen busser og trikker på grunn av det.

Her er det viktig å understreke at veldig mange mennesker har rutiner de føler de må gjøre når noe skjer. Å si «prosit» når noen nyser, for eksempel. Eller å «hooke» ­lillefingre hvis man sier det samme ordet samtidig.

Altså ganske uskyldige greier. Det man kaller OCD, eller tvangs­lidelser, kan derimot være ­alvorlige saker. Og skape ­masse problemer – hvis de tar overhånd. Nordin mener han er langt fra det nivået. Enn så lenge.

– Det skumle med tvangshandlinger er at de kan formere seg. Og at det til slutt kan bli så mange at du faktisk ikke kommer deg dit du skal. Eller får gjort det du skal gjøre. Og den dagen noe sånt nærmer seg, må man nok søke hjelp.

Les også: En dag fikk Hanne beskjed om å flytte kjelene sine dit hun absolutt ikke ville ha dem: I sitt eget klesskap

Rutiner før forestilling

Man skal være forsiktig med å påstå at tvangstanker forekommer hyppigere hos noen yrkesgrupper enn andre. Men på teateret synes det å være ganske vanlig.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Det handler mye om tradisjon og overtro. Etter over 40 år på scenen er Nordin ikke fremmed for at en viss påvirkning kan ha skjedd.

– Det er mye man aldri må gjøre på scenen. Spise mat. Legge føttene på bordet. Og for guds skyld må man aldri plystre. Teateret er fullt av sånne ting. Hvis noen sier «lykke til» før en forestilling, må du aldri svare «tusen takk». Du kan til nød si «ja» og nikke, men aldri noe mer.

– Hvorfor ikke?

– Det betyr ulykke. Enkelt og greit.

– Og hvis man tror, beveger man seg farlig nær selvopp­fyllende profetier?

– Ja. Det er også mange ­andre ritualer å forholde seg til. Da jeg jobbet på National­theatret for mange år siden, kunne man alltid høre når Per Aabel nærmet seg. Da var det merkelige bankelyder hele ­veien fra garderoben hans til scenen.

– Bankelyder?

– Ja, han måtte banke på alt som var av treverk. Det er en sånn «touchwood», eller «bank i bordet»-overtro. Jeg gjør ikke det, men jeg har også mine rutiner. Som at jeg må gå inn samme dør hver dag når jeg ankommer teateret. Og så er det andre ting som ikke har med overtro å gjøre.

– Hva da?

– Jeg må sjekke at alle ­rekvisittene er på plass. Selv om jeg vet at rekvisitørene kan jobben sin og har sjekklister, så må jeg likevel være sikker på at alt er som det skal være. Det handler rett og slett for å finne roen før forestillingen starter.

Les også: Skuespiller Pia Tjelta svarer på det «alle» lurer på

Aldri «Norges dummeste»

Selv om Nordin er nærmere 70 enn 60, synes ikke hans popularitet å ha blitt mindre. Han er stadig etterspurt og forteller at han stadig må takke nei til ting han gjerne skulle gjort, rett og slett grunnet knapphet på tid. Og så er det de tingene han blankt nekter å være med på.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

– Jeg tror jeg er blitt spurt om å være med på det som er av reality-TV. Jeg vet at noen av de seriene er godt betalt, og forstår at mange har vanskelig for å si nei til 400.000 for ti dagers opptak. Men, jeg opplever nesten at vi tilbys et slags kontinuerlig «Barne-TV for voksne» hver eneste kveld. Så, nei takk.

Å få barn, og deretter bli alenemor, har endret drømmene til Cecilie Skog

– Men reklame har du takket ja til?

– Å, ja. Det har jeg. Men det føler jeg blir noe annet. Reklame var jo forresten lenge det verste man kunne gjøre som seriøs skuespiller.

– Men det har endret seg?

– Det har det virkelig. Men, nei … reality-TV vil jeg ikke gjøre.

– Så det er ingen sjanse for at vi får se deg kjempe om å bli «Norges dummeste» i overskuelig fremtid?

Nordin lukker øynene og rister sakte på hodet.

– Nei. Nei. Så dum er jeg ikke.

Les også: «Himmelblå»-Line Verndal: – Det har vært utfordrende

Jobber med kona

For mye av det gode er aldri bra. For lite er selvfølgelig heller ikke noe å trakte etter. Det var det siste som skjedde med ekteparet Nordin/Strand for en tid tilbake. De så rett og slett så lite til hverandre at det ble et problem.

Tvillingdøtrene deres hadde flyttet ut, og Strand, som hadde jobbet som danser i mange år, hadde videreutdannet seg som spesialpedagog, og jobbet nå enda mer enn før.

For Nordin var det også lange ­arbeidsdager. Det var prøver og TV- og filminnspillinger på dagtid, og forestillinger om kvelden. Ekteparet så hver­andre nesten aldri. Noe måtte gjøres, det var de skjønt enige om. Men hva?

Nordin forteller at de rett og slett tok seg en time out. Sammen. Avlyste eller utsatte det som var av avtaler og så reiste de. Så langt de over­hodet kunne.

– Vi dro til Sydpolen. Altså ikke sånn at vi gikk på ski til Polpunktet, men vi dro på tur med Hurtigruten. Og etter det reiste vi til Afrika. Dro rundt som backpackere på det store og fantastiske kontinentet.

– Og da dere kom hjem igjen, var det tilbake i striskjorta?

Nordin rister på hodet.

– Nei, ikke helt. Vi bestemte oss for at vi skulle prøve å jobbe sammen. Opprettet et AS, og så ble Torhild manageren min. På den måten var hun ofte med da jeg reiste på turné og dro på filminnspillinger. Da jeg fikk den ene hovedrollen i musikalen «La Cage Aux Folles» i Stockholm, flyttet vi rett og slett dit.

– Oppholdet ble forlenget med nesten ett år da jeg fikk en rolle i den svenske TV-serien «Blå Ögon». Så fra å se hverandre sjelden ble vi nå et team som jobbet sammen. Og siden har det fungert ypperlig.

Les også: Linn Skåber: – Han er det viktigste i livet

Pleier vennskap

Nå må dette ikke tolkes som om ekteparet Nordin blindt dyrker tosomheten. De er ­begge opptatt av å holde kontakten med venner, gjerne ­organisert i venneklubber.

– Torhild har en jentegjeng som kaller seg «Perler og svin», og jeg er med i en ­herreklubb som heter «Herre­kollektivet». Vi har holdt sammen siden Teaterskole­tiden, så det blir …

Nordin tenker etter. Så ­trekker han pusten dypt.

– Vi har holdt sammen i over tredve år.

– Hva driver dere med når dere møtes?

– Vi reiser på turer. Det vil si, sist vi møttes, var det her hos oss. Eldstemann er 87 år og orker ikke lenger å sprinte og hoppe så mye. Så da ble det hyttetur på Kampen. I tre dager var vi turister i egen by, noe jeg absolutt vil anbefale andre, sier Nordin.

Å opprettholde og dyrke vennenettverk vil han også ­anbefale. Sterkt.

– Vi har forresten slått sammen herre og dame­klubbene nå. Det er dobbelt så mange, men …

– Er det også dobbelt så hyggelig?

– Ja, jeg vil nesten si det.

Nordin foreller at han også er medlem av et lutefisklag som møtes årlig.

– Det er mye større, jeg tror vi er omkring tyve stykker. Gamle, gode venner. Det er alltid hyggelig, og vi har bestemt oss for at når den første av oss dør – det vil jo skje før eller siden – så skal lutefisksmekken hans henge på den tomme stolen.

– Etter hvert vil det bli ­færre og færre, men bordet vil nødvendigvis være like stort?

– Ja, det hele vil jo på et punkt ende opp som «Grevinnen og hovmesteren», der man skåler og snakker med smekkene. Ha-ha!

Tilbake til dette med menn og følelser. Hvorfor tror Nordin at menn er blitt flinkere til å snakke om sånt?

– Det vet jeg ikke. Fore­stillingen «Et glass til», som vi har spilt over 120 ganger og reist rundt halve Norge med, handler mye om det. Om hvordan voksne menn åpner seg for hverandre. Og på den ­måten blir både nærere og ­tettere venner. Blir flinkere til å sette ord på følelser.

– Er gode venner er viktige, uansett alder?

– Selvfølgelig. Og etter hvert som man blir eldre, og jobber mindre, opplever også mange ensomhet. Da betyr det å pleie vennskap mye.

Nordin flytter skålen med høstmodne epler på kjøkkenbordet en halv centimeter til høyre. Så en halv centimeter tilbake igjen. Han retter seg opp. Kremter.

– Som sagt: Gode venner blir bare viktigere og vik­tigere.

Da mannen min holdt tale for meg på 50-årsdagen, skjønte jeg at noe var veldig galt

Sven Nordin og kona Torhild har holdt sammen i 41 år: Én setning fra bryllupstalen glemmer han aldri