Solveig Kloppen
– Jeg tror mamma følte at hun ikke hadde lykkes helt som mor
Et hjemmelaget dørskilt var det siste Solveig Kloppen tok med seg fra sin mors hus. Det minner henne om morens ramsalte humor og ukuelige stå-på-vilje. Til tross for tragedien som rammet henne.
Det er fire år siden Solveig Kloppen tok ned skiltet fra døren til morens hus på Kløfta. Da hadde hun tatt seg god tid til å rydde huset. Over tre år tok det.
– Det var jo noe jeg og Kathrine, søsteren min, skulle ha gjort sammen, men bare seks uker etter mammas død, tok hun sitt liv, sier Kloppen og forteller at savnet sitter i henne, men at sorgen ikke lenger er så tyngende.
– Jeg kunne hatt veldig god nytte av å ha med søsteren min i den ryddeprosessen. Hun hadde satt meg på plass og stilt spørsmål som; trenger du virkelig den sukkerbitskålen? Jeg dro stadig opp til Kløfta med gode hensikter om å ta et skikkelig tak, men så åpner jeg kommodeskuff, finner noen brev og blir sittende over den skuffen resten av dagen.
Kloppen innrømmer at hele prosessen – og tiden det tok – nok også hadde en terapeutisk effekt på henne. Og at hun lærte en del om sine foreldre, ikke minst gjennom disse brevene.
– Det var mange mørke, ja, helt fortvilede brev fra mamma, som det var vondt å lese. Men samtidig gjør de jo at bitene i det store puslespillet faller på plass.
Sammen med en rekke andre etterlatenskaper, er brevene – og sukkerbitskålen – nå trygt forvart på et lager som hun leier i Gjerdrum.
– Jeg kom fra et overmøblert hjem. Mamma sparte på absolutt alt, og det var så mange ting jeg ikke klarte å kvitte meg med, sier hun.
– Så der har du arvet noe av din mor?
Kloppen ler.
– Spør mannen min, Kjartan, om det.
Hun ser seg rundt i det store rommet som både er kjøkken og oppholdsrom.
– Jeg syns jo det er altfor få ting her nå.
Bor i Tåsen Hageby
«Her» er hjemme hos ekteparet Bjånesøy Kloppen i Tåsen Hageby, hvor de bor med en datter på femten og en sønn på atten. Ifølge ektemannen hender det at Kloppen – til hans store fortvilelse – smugler ting inn i huset, være seg fra lageret i Gjerdrum eller fra loppemarkeder hvor hun har gjort «uvurderlige» funn.
Men dørskiltet er «klarert». Det har hun fått lov til å ta med seg hjem, og nå sitter hun og betrakter selvportrettet av moren i bunad og på ett ben, malt på en velbrukt trefjøl, med inskripsjonen «Her bor Bjørg Hjelmstad».
Pikenavnet tok moren tilbake etter en tøff skilsmisse, som var foranledningen til at hun flyttet fra drømmehuset på Jessheim til et mindre hus på Kløfta, hvor dette skiltet ble hengt opp en gang på sensommeren 2003.
– Å ta ned det skiltet og lukke den døra for siste gang, det var …
Kloppen tar en pause.
– Det var jo slutten på så mye. Nå var det så endelig. Så ugjenkallelig. Både mamma, Kathrine – og nå også pappa, alle var de borte. Det var liksom et siste farvel til barndommen, sier Kloppen stille. Så henter hun seg inn og beklager at hun er så lettrørt.
– Nå er jeg i gang igjen, men så tenker jeg at det ikke er så farlig å vise følelser og sårhet. Det betyr jo bare at alle fortsatt betyr mye for meg. At de fremdeles er med meg.
Les også: (+) Solveig Kloppen: – Ikke fortell meg hva jeg skal gjøre!
Kjøttetende bakterie
– På dørskiltet har moren din malt seg selv på en fot. Hva skjedde?
– Det var en varm og vakker sommerdag, en fredag, og mamma var ute i hagen hvor hun holdt på å klippe noen rosebusker. Så fikk hun en rift i venstre legg. Utpå dagen var leggen blitt helt blå, hun oppsøkte lege, fikk antibiotika og ble bedt om å komme tilbake over helgen, hvis det ikke var blitt bedre.
Det ble ikke bedre. Og det kunne endt der og da – hvis ikke det hadde vært for gode naboer. I løpet av søndagen hadde de reagert på at Bjørg, som elsket å drive på i hagen, ikke hadde vært å se. De ringte og banket på uten å få noe svar.
– Til slutt hadde mamma selv klart å kreke seg frem til soveromsvinduet og mobilisert det lille hun hadde igjen av krefter for å signalisere at det så vidt sto til livs. Tilfeldighetene ville at naboens svigersønn var ambulansesjåfør, så da bar det rett til A-hus, hvor de kunne konstatere at hun hadde blitt angrepet av en kjøttetende bakterie som hadde spist seg oppover leggen.
– På grunn av en liten rift?
– Ja, dette var en type streptokokk, som normalt sett kan forårsake halsbetennelse, så hun hadde nok et ganske lavt immunforsvar, sier Kloppen, og legger til at det var typisk av moren ikke å bry døtrene i en slik situasjon.
– «Ikke ring døtrene mine, de blir så redde!», hadde hun sagt på sykehuset, men mandag morgen fikk jeg en telefon fra legen om at mamma var lagt i kunstig koma og at de antagelig måtte fjerne benet hvis hun skulle overleve.
Les også: Solveig Kloppen: På 80-tallet var gymtimene på skolen for mange preget av frykt
Moren Bjørg Helmstad
Kloppen beskriver sommeren 2003 som «helt sjuk». Selv hadde hun morgensendinger på P3, dro på jobb klokka fem for «å sitte og gjøgle» på direkten med Annette Walther, så ta bussen til A-hus i Lørenskog for å våke over moren, som på grunn av organsvikt ble liggende i koma i mange uker etter operasjonen.
– Da mamma omsider kom til seg selv, husket hun å ha tenkt: Hvis jeg overlever dette, så skal jeg aldri mer klage. Og det gjorde hun ikke heller. Virkelig ikke, understreker Kloppen, som mener at moren faktisk kom styrket ut av denne tragiske hendelsen.
– Etter mange tøffe år i kjølvannet av skilsmissen, og etter å ha følt seg som et offer, ble både livsgnisten og konkurranseinstinktet vekket i henne. Av natur var hun sta, på grensen til trassig, og det tror jeg reddet henne og ga henne mange gode år etter dette.
– Dørskiltet tyder jo også på at hun hadde humor?
– Ja, både humoren og selvironien fikk større plass i livet hennes etter amputasjonen. «Ett ben, ikke noe problem», ble mottoet hennes. Hun fikk jo protese, men orket ikke ha den på seg hjemme. Der brukte hun enten krykker eller humpa seg rundt på rumpa, som når hun skulle ned i kjelleren og hente noe i fryseren.
– Da hørte vi bare dunk, dunk, dunk ned trappa, og så kom det deisende noen poser med frosne erter opp fra kjelleren. Sånn holdt hun på, hun rundvasket huset og gjorde alt selv. På ett ben, sier Kloppen.
Noen år før moren måtte ofre det venstre benet, hadde hun falt på isen og brukket begge håndleddene. Kloppen forteller at dette egentlig plaget henne mer enn å måtte humpe rundt på et ben. Hun hadde vært veldig glad i håndarbeid, men uhellet satte en brå stopper for både veving og strikking.
Moren feiret alltid jul hos Kloppen og familien, og hvert år gjentok det samme seg.
– Pinnekjøttet var servert og mamma hevet akevitt-glasset og sa: «Skål, da dere! Vi får være glade så lenge vi har helsa i behold!» Og der satt hun med ett ben og ødelagte håndledd, sier Kloppen og ler hjertelig.
Les også: (+) Mamma, jeg tror du vet hvorfor vi ikke kommer på besøk til deg
Dokumentarserien «Det jeg ikke fikk sagt»
Bjørg Hjelmstads store mareritt var å måtte flytte hjemmefra, men etter at hun ble diagnostisert med uhelbredelig kreft høsten 2016, måtte hun flytte til sykehjemmet på Kløfta.
– Der hadde hun det kjempefint, og jeg kan ikke få skrytt nok av de som jobber der, sier Kloppen, som da var i gang med å lage en TV-serie om døden.
Etter at moren sovnet stille inn den 29. juni 2017, og storesøsteren døde bare halvannen måned senere, fikk hun en uforutsett – og høyst personlig – hovedrolle i dokumentarserien «Det jeg ikke fikk sagt».
– Hva tenker du i dag at du gjerne skulle ha sagt?
– Jeg tror dessverre at mamma følte at hun ikke hadde lykkes helt som mor. Kathrine slet med depresjon, og jeg fant et brev mamma hadde påbegynt til henne. I det sto det bare: «Jeg skulle så gjerne ha hjulpet deg, men jeg vet ikke hvordan.»
Kloppen blir tydelig rørt igjen og tar en liten pause.
– Så jeg skulle så gjerne ha sagt til henne at jeg er veldig glad for den barndommen og oppveksten jeg fikk. At jeg innser at hun gjorde alt hun kunne for at Kathrine og jeg skulle ha det bra, og at jeg er stolt av mye av det jeg har med meg hjemmefra. Akkurat som mamma er jeg sta, jeg er nysgjerrig – og ikke minst; jeg har stor arbeidsglede.
Kloppen tenker seg om et par sekunder.
– Og så skulle jeg gjerne ha snakket med henne om døden. Og om livet. Takket henne for det. Før jeg sendte henne av gårde.
Les også: (+) Jeg glemmer aldri synet som møtte meg da jeg låste meg inn hos mamma
Mørk form for humor
Bjørg Hjelmstad ble bisatt fra Østre Gausdal kirke den 7. juli 2017, og Kloppen minnes en episode etter at kisten var på plass i bårebilen.
– Vi hadde lukket bakdøren, og bilen skulle kjøre av gårde, men plutselig spratt døra opp igjen. Kjartan og jeg måtte le, for det føltes som hun hadde sparket den opp med det friske benet sitt for å si: «Ikke glem meg! Jeg har ikke dratt ennå!».
Kloppen ler godt og forteller at både moren og søsteren hadde en litt mørk form for humor.
– Hvor viktig har humor vært for deg i sånne vanskelige situasjoner?
Svaret kommer kontant.
– Livsviktig! Ja, det har vært helt avgjørende. Både jeg og Kathrines to døtre har nok arvet den mørke humoren, og vi har ledd mye gjennom alt det vonde. En form for galgenhumor som gjør at andre skvetter når vi er på det verste. Så vi prøver å skåne omgivelsene. He-he.
Syv år har altså gått siden moren og storesøsteren døde, og det er fire år siden Kloppens far gikk bort.
– Hvordan har det påvirket ditt syn på døden?
– Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for å ha det vondt. Og så har jeg så forferdelig lyst til å leve. Og jeg har ikke lyst til å dø fra alle de jeg er så glad i, og de som trenger meg. Men det har nok ført til at jeg er mer til stede i hverdagene våre, og takknemlig for alt det jeg har her og nå. For morgendagen kan se helt annerledes ut. Det har jeg erfart, sier hun alvorlig. Så smiler hun.
– Men av og til tenker jeg: Herregud! Hva om mamma og pappa og Kathrine har fått et nytt dørskilt der oppe – og sitter og følger med på alt som skjer her nede? Oi, oi, oi …
– Et hus i himmelen – med et dørskilt som din mor har laget?
Kloppen nikker bestemt.
– Ja, selvfølgelig.
Denne saken ble første gang publisert 12/07 2024, og sist oppdatert 12/07 2024.
